Paul Graham laget Yahoo Store, den første applikasjonen på Internett. Senere har hans ideer om spam-filtere influert store deler av bransjen.
Denne artikkelen er skrevet av Graham og ble opprinnelig publisert i hans bok Hackers & Painters og ligger også tilgjengelig på nettet. På engelsk har den tittelen "How to create wealth".
Oversatt av Anders Brenna og publisert med tillatelse fra Paul Graham. Copyright 2004-2006 Paul Graham.
Hvis du vil bli rik, hvordan ville du ha gjort det? Jeg tror din beste sjanse ligger i å starte eller bli med på en oppstart. Det har vært en sikker metode å bli rik på i hundrevis av år. Ordet oppstart (engelsk: startup) stammer fra sekstitallet, men hva som skjer er veldig likt venturefinansierte handelsruter i middelalderen.
Oppstartsselskaper involverer for det meste teknologi, så mye at frasen "høyteknologisk oppstart" (engelsk: "high tech startup") nesten er redundant. En oppstart er et lite selskap som går løs på et veldig krevende teknisk problem.
Mange mennesker blir rike uten å kunne mer enn det. Du trenger ikke å kunne fysikk for å bli en god baseball kaster, men jeg tror det vil gi deg et fortrinn å forstå de underliggende prinsippene. Hvorfor må oppstarter være små? Vil en oppstart slutte å være en oppstart etter hvert som selskapet vokser seg større? Og hvorfor jobber de så ofte med å utvikle ny teknologi? Hvorfor er det så mange oppstarter som selger nye legemidler og programvare, mens det er ingen som selger maisolje eller vaskemidler?
Forslaget
Økonomisk sett kan du tenke på en oppstart som en måte å komprimere hele ditt yrkesaktive liv inn i noen få år. Istedenfor å jobbe på lav intensitet i førti år, kan du jobbe så hardt du greier i fire. Dette betaler seg spesielt godt innen teknologi, hvor man kan tjene mye ekstra på å jobbe raskt.
Her er en kjapp skisse av det økonomiske forslaget. Hvis du er en god hacker i midten av tyveårene, kan du få deg en jobb som betaler 80.000 dollar i året. Så i gjennomsnitt må en slik hacker være i stand til å tjene minst 80.000 dollar hvert år bare for å gå i balanse. Du kan sannsynligvis jobbe dobbelt så mange timer som en vanlig ansatt og hvis du fokuserer kan du sikkert få gjort unna tre ganger så mye på en time. [1] Du bør få enda en multiplikasjon på to, minst, ved å unngå den ubrukelige mellomlederen som vil være din sjef i et stort selskap. Så er det en multiplikator til: hvor mye smartere er du enn det din jobb-beskrivelse forventer at du er? Anta enda en multiplikator på tre. Kombiner alle disse multiplikatorene, og jeg vil hevde at du kan være 36 ganger så produktiv som det forventes av deg i en hvilken som helst tilfeldig jobb. [2]Hvis en normalt god hacker er verdt 80.000 dollar i året hos et stort selskap, så er en smart hacker som jobber veldig hardt uten bedriftsbyråkrati som forsinker ham i stand til å utføre arbeid til en verdi av tre millioner dollar i året.
Som alle andre slike på-baksiden-av-en-konvolutt regnestykker, har dette regnestykket litt slingringsrom. Jeg ville ikke forsøkt å forsvare de nøyaktige tallene, men jeg står fast ved regnestykkets struktur. Jeg hevder ikke at multiplikatoren er nøyaktig 36, men det er absolutt mer enn 10 og sannsynligvis sjeldent så mye som 100.
Hvis tre millioner dollar i året høres litt høyt ut, så husk at vi snakker om et ytterliggående eksempel. Dette er en situasjon der du ikke bare har null fritid, men du jobber også så hardt at det er farlig for helsen din.
Oppstarter er ikke magiske. De endrer ikke naturlovene for verdiskaping. De representerer bare et ytterpunkt. Det er en naturlov i aksjon her. Hvis du vil tjene en million dollar, så må du tåle en million dollar i smerter. For eksempel er en måte å tjene en million dollar på, å jobbe for Posten gjennom hele livet og spare hvert øre av lønnen. Tenk deg stresset ved å jobbe for Posten i femti år. I en oppstart komprimerer du alt dette stresset inn i tre eller fire år. Du får gjerne en volumrabatt hvis du kjøper smerten i økonomipakke størrelser, men du kan ikke komme forbi den fundamentale naturloven. Hvis det å starte et oppstartsselskap var lett, ville alle gjort det.
Millioner, ikke milliarder
Hvis tre millioner dollar høres høyt ut for noen, så vil det virke lavt for andre. Tre millioner? Hvordan skal jeg da klare å bli en milliardær, slik som Bill Gates?
Så la oss få Bill Gates ut av veien med en gang. Det er ingen god ide å bruke berømte mennesker som eksempler, fordi pressen bare skriver om de aller rikeste og disse har en tendens til å være ytterpunkter. Bill Gates er en smart, bestemt og hardt arbeidende mann, men du trenger mer enn det for å tjene like mye penger som han har gjort. Du må også være veldig heldig.
Flaks er en veldig stor faktor i ethvert selskaps suksess. Så de du ender opp med å lese om er de som er veldig smarte, totalt dedikerte og som vinner lotteriet. Selvsagt er Bill smart og dedikert, men Microsoft har også tilfeldigvis blitt begunstiget med en av de mest spektakulære blunderne i næringslivets historie, lisensavtalen for DOS. Det var ingen tvil om at Bill gjorde alt han kunne for å styre IBM til å gjøre den blunderen, og han gjorde en ypperlig jobb i å utnytte den, men hvis det hadde vært en person med hjerne på IBMs side så ville Microsofts fremtid sett veldig annerledes ut. Microsoft hadde veldig lite forhandlingsstyrke overfor IBM på det tidspunktet. I praksis var de en underleverandør av komponenter. Hvis IBM hadde krevd en eksklusiv lisens, slik de burde ha gjort, så ville Microsoft allikevel ha signert avtalen. Den ville fortsatt ha betydd mye penger for dem og IBM kunne enkelt ha fått et operativsystem et annet sted.
Isteden endte IBM opp med å bruke all sin markedskraft til på gi Microsoft kontroll over PC standarden. Derfra var gjennomføring det eneste Microsoft trengte å tenke på. De trengte aldri å vedde selskapet på en modig avgjørelse. Alt de trengte var å spille hardball med lisenser og å kopiere mer innovative produkter rimelig raskt. Hvis IBM ikke hadde gjort denne tabben ville Microsoft allikevel vært et suksessfylt selskap, men det ville ikke ha vokst seg så stort så raskt. Bill Gates ville vært rik, men han ville ligget nærmere bunnen av Forbes 400 listen sammen med andre på hans alder.
Det er mange måter å bli rik på og denne artikkelen er om bare en av dem. Denne artikkelen er om hvordan man kan tjene penger ved å skape verdier og få betalt for det. Det er mange andre måter å skaffe seg penger på, inkludert sjansespill, spekulasjon, giftemål, arv, tyveri, utpressing, svindel, monopolvirksomhet, lobbyvirksomhet, forfalskning og gullgraving. Mange av de største formuene har sikkert involvert flere av disse.
Fordelen med å skape verdier som en måte å bli rik på er ikke bare at det er mer lovlig (mange av de andre metodene er i dag ulovlige), men det er også en mer direkte måte. Du trenger bare å lage noe som folk trenger.
Penger er ikke det samme som rikdom
Hvis du vil skape rikdom, vil det være til hjelp å forstå hva det er. Rikdom er ikke det samme som penger.[3] Rikdom er like gammelt som menneskets historie. Mye eldre. Faktisk har også maur rikdom. Til sammenligning er penger en relativt ny oppfinnelse.¨
Rikdom er fundamentet. Rikdom er ting vi vil ha: mat, klær, hus, biler, dingser, reiser til interessante steder og så videre. Du kan ha rikdom uten å ha penger. Hvis du hadde en magisk maskin som på kommando kunne lage en bil til deg eller lage middag for deg eller gjøre klesvasken din, eller hva som helst du ønsket, så ville du ikke trengt penger. Mens hvis du sto midt i Antarktis hvor det ikke var mulig å kjøpe noe som helst så ville det ikke spilt noen rolle hvor mye penger du hadde.
Det er ikke penger du vil ha, men rikdom. Men hvis det er rikdom som er det viktige, hvorfor prater da alle om å tjene penger? Det er en form for snarvei. Penger er en måte å flytte rikdom på og i praksis glir de to begrepene over i hverandre. Men de er ikke det samme og med mindre du planlegger å bli rik gjennom forfalskning, så kan det å snakke om å tjene penger gjøre det vanskeligere å forstå hvordan tjene penger.
Penger er en bieffekt av spesialisering. I et spesialisert samfunn vil det meste av det du trenger ikke kunne lages av deg selv. Hvis du trenger en potet, en penn eller et sted å bo så må du skaffe det fra noen andre.
Hvordan får du personen som dyrker potetene til å gi deg noen? Ved å gi ham noe som han vil ha i bytte, men du kommer ikke langt ved å bytte ting direkte med menneskene som har behovet. Hvis du lager fioliner og ingen av bøndene har lyst på en, hvordan skal du da få spist noe?
Løsningen som samfunn finner frem til etter hvert som de blir mer spesialiserte er å gjøre handel til en to stegs prosess. Istedenfor å bytte fioliner direkte for poteter, bytter man fioliner mot for eksempel sølv, som du da igjen kan bytte mot noe annet du trenger. En mellomtingen er byttingsmiddelet. Det kan være hva som helst som er sjeldent og portabelt. Historisk sett har metall vært mest vanlig, men i den senere tid har vi brukt et byttemiddel kalt dollar, som ikke fysisk eksisterer. Det fungerer som et middel for bytte, hvor sjeldenheten er garantert for av den amerikanske regjeringen.
Fordelen med et byttemiddel er at det får handel til å fungere. Ulempen er at det har en tendens til å skjule hva handel egentlig går ut på. Folk tror at det en bedrift gjør er å tjene penger. Men penger er bare et mellomstadie, bare en snarvei, for hva folk ønsker. Det som de fleste bedrifter faktisk gjør er å skape verdier. De lager noe som folk vil ha. [4]
Kake villfarelsen
Et overraskende antall mennesker beholder tankesettet fra barndommen om at det er en gitt sum rikdom i verden. Der er i enhver normal familie en gitt sum av penger på ethvert tidspunkt, men det er ikke det samme.
Når det snakker om rikdom i denne sammenhengen, beskrives det ofte som en kake. "Du kan ikke gjøre kaken større", sier politikerne. Når man snakker om summen av pengene i en families bankkonto eller summen som er tilgjengelig for regjeringens budsjett fra et år med skatteinntekter, så er dette sant. Hvis en person får mer, så må en annen person få mindre.
Jeg kan huske at jeg som barn trodde at hvis noen få rike hadde alle pengene, så ville det vært mindre igjen for alle andre. Mange folk fortsetter å tro dette langt inn i sitt voksne liv. Denne villfarelsen ligger som regel i bakgrunnen når du hører noen snakke om hvordan X prosent av befolkningen har Y prosent av rikdommen. Hvis du planlegger å starte et selskap, så er du enten du tror det eller ikke i ferd med å bevise at kaketeorien er feil.
Det som leder mange inn på feil spor er abstraksjonen av penger. Penger er ikke rikdom. Så selv om de i noen tilfeller kan være spesielle øyeblikk (som i din familie, denne måneden) en bestemt sum tilgjengelig sum for å handle med andre mennesker for å få det du vil ha, så er det ikke en gitt sum av rikdom i verden. Du kan skape mer rikdom. Rikdom har blitt skapt og ødelagt (men i totalsum, skapt) gjennom hele den menneskelige historie.
Tenk deg at du eier en gammel slitt bil. Istedenfor å sitte på baken neste sommer, så kan du bruke tiden på å restaurere bilen tilbake i god stand. Når du gjør det skaper du rikdom. Verden er , og du spesielt, en restaurert bil rikere. Og ikke bare metaforisk sett. Hvis du selger bilen, så får du mer penger for den.
Når du restaurerer bilen gjør du deg selv rikere. Du har ikke gjort noen andre fattigere. Så det er opplagt at det ikke er en gitt kakestørrelse. Faktisk kan man begynne å lure når man ser det på denne måten, hvorfor noen andre i det hele tatt kan tenke at kaken har en gitt størrelse.[5]
Barn i dag vet at de kan skape rikdom, uten at de selv vet at de kan det. Hvis du skal gi noen en pressang og ikke har penger, så lager du noe. Men barn er så dårlige til å lage ting at de anser hjemmelagde gaver til å være dårlige og underlegne sammenlignet med kjøpte gaver, et uttrykk for at det er tanken som teller. Og det er sant, det bulkete askebegeret vi lagde til foreldrene våre hadde ikke rare verdien på et bruktmarked.
Håndverkere
Folk som letteste forstår at rikdom kan skapes er de som er flinke til å skape ting, håndverkerne. Deres håndlagde ting ender opp som varer i butikken. Men med industrialiseringens vekst blir det færre og færre håndverkere. En av de største gjenværende gruppene er data programmerere.
En programmerer kan sitte foran en maskin og skape verdier. Et godt program er i seg selv en verdifull ting. Det er ingen fabrikkproduksjon som forkludrer saken. De tegnene som du skriver er et komplett ferdig produkt. Hvis noen satte seg ned og lagde en nettleser som ikke suger (faktisk en god ide), så ville verden vært så mye rikere. [5b]
Alle i et selskap jobber sammen for å skape verdier, gjennom å lage mer av ting som folk vil ha. Mange av de ansatte (for eksempel de som jobber med internposten eller de som jobber på personalavdelingen) jobber et ledd bortenfor de som faktisk lager produktet. Sånn er det ikke med programmererne. De bokstavelig tenker ut produktet, en linje av gangen. Derfor er det så klarere for programmerere at verdier er noe som skapes, istedenfor å være noe som fordeles, som et kakestykke av en innbilt far i huset.
Det er også opplagt for programmerere at det er store variasjoner i tempoet som verdier skapes. I ViaWeb hadde vi en utvikler som var et slags produktivitetsmonster. Jeg husker at jeg observerte ham en hel dag og estimerte at han hadde økt selskapets markedsverdi med flere hundre tusen dollar på den ene dagen. En fantastisk utvikler, i rette modus, kan generere verdier for en million dollar i løpet av noen få uker. En middelmådig utvikler vil i den samme perioden generer null eller til og meg negativ verdi (for eksempel gjennom å lage bugs).
Dette er grunnen til at så mange utviklere er liberalere. I vår verden er det synk eller svøm og det finnes ingen unnskyldninger. Når de som står på lang avstand fra verdiskapingen; høgskolestudenter, journalister, og politikere, hører at de fem prosent rikeste av befolkningen har halvparten av den totale rikdommen, så har den en tendens til å tenke at det er urettferdig! En erfaren programmerer vil heller stille seg spørsmålet: er det ikke mer? De topp fem prosent utviklerne skriver sannsynligvis 99 prosent av den gode programvaren.
Verdier kan skapes uten å selges. Vitenskapsfolk donerer verdiene de skaper, eller i hvert fall gjorde de det inntil nylig. Vi er alle rikere etter å ha lært om pencilin, fordi vi nå løper mindre risiko for å dø av infeksjoner. Verdier er hva som helst som folk vil ha og det å ikke dø er noe vi absolutt vil ha. Hackere donerer ofte arbeidet sitt ved å skrive åpen kildekode programvare som alle kan benytte gratis. Jeg er mye rikere fordi jeg kjører operativsystemet FreeBSD og det samme er Yahoo, som kjører det på alle sine servere.
Hva en jobb egentlig er
I industrialiserte land hører folk til en institusjon, ihvertfall frem til tyveårene. Etter alle de årene blir du vant til tanken på å tilhøre en gruppe som alle står opp om morgenen, reiser avgårde til en eller annen bygning for å gjøre ting som de vanligvis ikke liker å gjøre. Å tilhøre en slik gruppe blir etterhvert en del av din identitet med navn, alder, rolle og institusjon. Hvis du må introdusere deg selv, vil det skje i form av noe som: John Smith, 10 år, student ved den eller den barneskolen, eller John Smith, 20 år og student ved den eller den høgskolen.
Når John Smith er ferdig med utdanningen forventes det at han får seg en jobb. Og det å få seg en jobb kan ses på som å skaffe seg en tilhørlighet til en ny institusjon. På overflaten er det ganske likt som på høgskolen. Du velger de selskapene du vil jobbe for og søker om å få jobb hos dem. Hvis en av dem liker deg blir du medlem av denne institusjonen. Du står opp om morgenen og går til et nytt sett med bygninger. Det er noen forskjeller: Livet er ikke like morsomt, men du får betalt i stedet for å betale slik du måtte på høgskolen. Men likhetene føles større enn forskjellene. John Smith er nå John Smith, 22, en programvareutvikler hos den eller den bedriften.
Faktisk har John Smiths liv endret seg mer enn han har fått med seg. Sosialt er et selskap ganske likt høgskolene, men jo dypere du titter inn i den underliggende realitet, jo mer forskjellig ser du at det er.
Hva et selskap gjør, og må gjøre hvis det vil fortsette å eksistere er å tjene penger. Og måten de fleste selskaper tjener penger på, er ved å skape verdier. Selskaper kan bli så spesialisert at likheten skjules, men det er ikke bare de store produksjonsselskapene som skaper verdier. En stor komponent i rikdom er lokalisering. Husker du den magiske maskinen som kunne lage biler og middag og så videre? Den ville ikke vært så nyttig hvis den leverte middagen til et tilfeldig sted i Sentral-Asia. Hvis det med verdier menes hva folk vil ha, så er det å flytte på ting også verdiskaping. Ditto er det mange andre selskaper som ikke lager noe fysisk produkt. Nesten alle selskaper eksisterer for å lage noe som folk vil ha i en eller annen form.
Og det er hva du gjør, når du jobber for et selskap. Men det er enda et lag som har en tendens til å skjule den underliggende realitet. I et selskap blir ditt arbeid utjevnet sammen med et gjennomsnitt av andres arbeid. Du merker kanskje ikke en gang at du skaper noe som noen vil ha. Ditt bidrag kan være indirekte, men selskapet som helhet må levere noe som folk vil ha, hvis ikke vil de ikke tjene penger. Og hvis du blir betalt X dollar i året, så må du i snitt bidra med minst X dollars verdi i arbeid hvert år, hvis ikke bruker selskapet mer enn de tjener og da vil de gå konkurs.
De som kommer ut av høgskolene tror og blir fortalt at de må få seg en jobb. Som om det viktigste var å bli medlem av en institusjon. En mer direkte måte å si det på, er å si at du må skape noe som folk vil ha. Du trenger ikke å få deg en jobb i et selskap for å gjøre det. Alt et selskap er, er et sted der flere jobber sammen i en gruppe for å lage noe som folk vil ha. Det er det å gjøre noe som noen ønsker at skal bli gjort som betyr noe, ikke det å bli med i en gruppe. [6]
For de fleste er den beste planen sannsynligvis å begynne å jobbe for et eksisterende selskap, men det er en god ide å forstå hva som skjer når du gjør dette. En jobb betyr å skape noe som noen vil ha, med arbeidet fordelt som gjennomsnitt med alle andre i selskapet.
Arbeide hardere
Gjennomsnittet blir etterhvert et problem. Jeg tror det største enkeltstående problemet for de store selskapene er vanskeligheten med å sette en verdi på hver enkelt ansatts arbeid. For det meste feiler de. I et stort selskap får du en relativt forutsigbar inntekt for å jobbe relativt hardt. Du forventes å ikke være direkte inkompetent eller lat, men det forventes heller ikke at du dedikerer hele ditt liv til jobben din.
Det viser seg imidlertid, at det er skaleringsøkonomi i hvor mye av ditt liv du dedikerer til arbeidet. I den rette typen næringsliv, vil en som virkelig dedikerer seg selv til arbeidet kunne generere ti eller hundre ganger så mye verdiskaping som en gjennomsnittsansatt. En utvikler kan for eksempel skrive et helt nytt program som skaper en ny inntektskilde, istedenfor å vedlikeholde et eksisterende program.
Bedrifter er ikke satt opp for å belønne ansatte som ønsker å gjøre dette. Du kan ikke gå til sjefen og si at du vil jobbe ti ganger så hardt, for så å be om ti ganger så høy lønn. For det første er den offisielle myte at du allerede jobber så raskt som du kan. Et mer seriøst problem er at bedriften ikke har noen måte for å måle verdien av ditt arbeid.
Selgere er et unntak. Det er lett å måle hvor mye inntekt de genererer, og de får som regel en prosentandel av det. Hvis en selger ønsker å jobbe hardere er det bare å sette i gang og han vil få proporsjonalt bedre betalt.
Det er en annen jobb ved siden av salg hvor store selskaper kan ansette førsteklasses personell, i topplederstillingene. Det er av samme årsak. Deres resultater er målbare. Topplederne holdes ansvarlig for resultatene for hele selskapet. Fordi en ordinær ansatts innsats vanligvis ikke kan måles, forventes det ikke at han gjør mer enn en solid innsats. Hvorpå toppledere og selgere faktisk må hoste opp tallene. En administrerende direktør som mislykkes kan ikke unnskylde seg med at han jobbet hardt. Hvis selskapet gjør det dårlig, så er det han som har gjort en dårlig jobb.
Et selskap som kunne betale alle sine ansatte etter verdien de skaper, ville blitt enormt verdifullt. Mange ansatte ville jobbet hardere hvis de hadde fått betalt for det. Mer viktig er det at et slikt selskap ville tiltrukket seg mennesker som ønsket å jobbe ekstra hardt. De ville knust konkurrentene.
Dessverre kan ikke selskaper betale alle på samme måte som de betaler selgerne. Selgere jobber alene. Tenk deg et selskap som lager ett eller annet forbrukerprodukt. Ingeniørene bygger en solid dings med alle mulige funksjoner, industridesignerne lager en flott eske for det og så overbeviser markedsføringsfolkene alle om at dette er noe de bare må ha. Hvordan kan du vite hvor mye av salget som skyldes de forskjellige gruppenes innsats? Eller for den saks skyld, hvor mye skyldes skaperne av tidligere dingser som ga selskapet et godt rykte for produktenes kvalitet? Det finnes ingen måte å nøste opp i alle disse bidragene. Selv om du kunne lest tankene til kundene, ville disse faktorene vært et sammensurium.
Hvis du vil gå raskere er det et problem å ha ditt arbeid blandet sammen med et stort antall andre personers bidrag. I en stor gruppe er ikke din ytelse individuelt målbart - og resten av gruppen forsinker deg.
Målbarhet og forhandlingsstyrke
For å bli rik må du sette deg i en situasjon med to ting, måling og fortrinn. Du må være i en posisjon der din ytelse kan måles, hvis ikke er det ingen måte å få betalt for å gjøre mer. Du må må ha forhandlingsstyrke slik at beslutningene du tar får stor påvirkning.
Målbarhet alene er ikke nok. Et eksempel på en jobb som er målbar, men uten forhandlingsstyrke er som en ansatt i en klesbutikk. Dine resultater er målbare og du får tilsvarende betalt, men du har ingen mulighet til å ta beslutninger. Den eneste beslutningen du kan gjøre er hvor raskt du vil jobbe, og det kan sannsynligvis ikke økes med en faktor på mer enn to eller tre.
Et eksempel på en jobb med både målbarhet og forhandlingsstyrke er å være en hovedrolleinnehaver i en film. Dine resultater kan måles i hva filmen tjener inn og du har et forhandlingskort i at din innsats kan redde eller ødelegge filmen.
Administrerende direktører har både målbarhet og forhandlingsstyrke. De måles ved at selskapets resultater er deres resultater og de har forhandlingsstyrke i form av at deres avgjørelser sender hele selskapet i den ene eller andre retningen.
Jeg tror alle som blir rike på egen innsats vil befinne seg i situasjoner med målbarhet og forhandlingsstyrke. Alle jeg kan komme på gjør det: administrerende direktører, filmstjerner, fondsmeglere og profesjonelle sportsatleter. Et godt hint om eksistensen av forhandlingsstyrke ligger i potensialet for å mislykkes. Oppside må balanseres med nedside, så hvis det er stort potensial for gevinst så må det også være en fryktinngytende sjanse for tap. Toppsjefer, stjerner, fondsmeglere og atleter lever alle med sverdet hengende over nakken. Dagen de ikke lykkes lengre, er de ute. Hvis du er i en jobb som føles trygg, kommer du ikke til å bli rik fordi hvis det ikke er noen risiko så er det nesten helt sikkert ingen forhandlingsstyrke.
Men du trenger ikke å bli en administrerende direktør eller en filmstjerne for å komme i en situasjon med målbarhet og forhandlingsstyrke. Alt du trenger er å være en del av en liten gruppe som jobber med å løse et vanskelig problem.
Liten = målbart
Hvis du ikke kan måle verdien av arbeidet utført av individuelle ansatte, så kommer du ikke i nærheten. Du kan måle verdien av arbeid utført av små grupper.
Et nivå som du nøyaktig kan måle inntekter på per ansatt er på nivået for hele selskapet. Når selskapet er lite, er du relativt nær en måling av innsatsen til den enkelte ansatte. En oppstart har kanskje bare ti ansatte, noe som setter deg innenfor en faktor av ti for å måle individuell innsats.
Å starte eller bli med på en oppstart er det nærmeste de fleste kan komme det å si til sin sjef at man ønsker å jobbe ti ganger så hardt, så vær så snill å betale meg ti ganger så mye. Det er to forskjeller: du sier det ikke direkte til sjefen, men direkte til kundene (som sjefen uansett egentlig bare er en mellommann for) og du gjør det ikke individuelt, men sammen med en liten gruppe ambisiøse mennesker.
Det vil normalt være en gruppe. Bortsett fra i noen uvanlige former for arbeid, som å være skuespiller eller å skrive en bok, så kan du ikke være et enmanns selskap. Og de du jobber sammen med bør være dyktige for det er deres arbeid ditt vil bli regnet gjennomsnitt sammen med.
Et stort selskap er som en gigantisk galei drevet av tusen roere. To ting holder hastigheten nede. Den enkelte roer ser ikke resultater av å selv jobbe hardere og i en gruppe med tusen roere så er den gjennomsnittelige roer temmelig gjennomsnittlig.
Hvis du tok ti personer tilfeldig ut av den store galleien og puttet de i en egen båt ville de sannsynligvis rodd raskere. De ville hatt både en pisk og en gulrot til å motivere seg. En energisk roer ville blitt oppmuntret av tanken på at han kan ha en synlig påvisning på båtens hastighet og en som var lat ville blitt oppdaget av de andre som ville klaget.
Men den virkelige fordelen med en timanns båt viser seg først når du plukker ut de ti beste roerne fra den store galleien og setter dem i en båt sammen. De vil ha all den ekstra motivasjonen som kommer med å være en liten gruppe. Enda viktigere er det at ved å velge en liten gruppe så kan du få de beste roerne. Hver av dem vil være blant de en prosent beste. Det er en mye bedre avtale for dem å regne et gjennomsnitt av deres arbeid i en gruppe av jevnbyrdige enn å regne et gjennomsnitt med alle.
Det er det som er det virkelige poenget med oppstarter. Ideelt sett så jobber du sammen med en gruppe som også vil jobbe mye hardere for å få mye bedre betalt enn i et stort selskap. Og fordi oppstarter har en tendens til å startes av selvselekterende grupper av ambisiøse mennesker som allerede kjenner hverandre (ihvertfall på ryktet), så er målbarheten mer presis enn ved bare å satse på små grupper alene. En oppstart er ikke bare ti personer, men ti personer på samme nivå som deg.
Steve Jobs sa en gang at suksess eller fiasko for et oppstartsselskap avhenger av de ti første ansatte. Jeg er enig. Om noe, så er det mer de første fem. Det å være liten er ikke i seg selv hva som gjør en oppstart slagkraftig, men heller det at små grupper kan være selektive. Du vil ikke ha liten som i en landsby, men mer som et lite all-star team.
Jo større gruppen er, jo nærmere vil gruppens gjennomsnittlige medlem være populasjonens gjennomsnitt. Så gitt at alt annet er likt, vil en veldig kompetent person i et stort selskap sannsynligvis få en dårlig avtale fordi hans resultater trekkes ned av gjennomgående dårligere resultater hos resten av de ansatte. Selvsagt er det slik at ikke alt annet er likt, den kompetente personen er kanskje ikke så opptatt av penger og foretrekker heller stabiliteten som et stort selskap tilbyr. Men en veldig kompetent person som bryr seg om penger vil normalt gjøre det bedre ved å jobbe i en liten gruppe med likesinnede.
Teknologi = forhandlingsstyrke
Oppstarter tilbyr enhver å være i en situasjon med målbarhet og forhandlingsstyrke. De er målbare fordi de er så små og de gir forhandlingsstyrke fordi de tjener penger på å finne opp ny teknologi.
Hva er teknologi? Det er teknikk. Det er måten vi alle gjør ting på. Og når du oppdager en ny måte å gjøre ting på så blir verdien multiplisert med alle menneskene som bruker den. Det er forskjellen på en oppstart og en frisørsalong. Du steker egg og klipper hår en kunde av gangen, mens når du løser et teknisk problem som mange bryr seg om, så hjelper du alle som bruker løsningen din. Det er forhandlingsstyrke.
Hvis du ser på historien, så ser det ut som at flesteparten av de som ble rike ble det ved å skape ny teknologi. Du kan bare ikke steke egg eller klippe hår raskt nok. Det som gjorde floristene rike i 1200 var oppdagelsen av nye teknikker for å lage den tidens høyteknologiske produkter, finvevde klær. Det som gjorde nederlenderne rike i 1600 var oppdagelsen av skipsbygging og navigasjonsteknikker som gjorde dem i stand til å dominere havene i Østen.
Heldigvis er det en naturlig sammenkobling mellom det å være liten og det å løse harde problemer. Teknologi som er verdifull i dag kan være verdiløs om noen få år. Små selskaper hører mer hjemme i denne verdenen, fordi de ikke har lag med byråkrati som forsinker dem. I tillegg har tekniske gjennombrudd en tendens til å komme fra uortodokse angrepsvinkler og mindre selskaper er ikke bundet opp av tradisjon på samme måte.
Store selskaper kan utvikle teknologi. De kan bare ikke gjøre det raskt. Deres størrelse gjør dem trege og hindrer dem i å belønne ansatte for den ekstraordinære innsatsen som er påkrevd. Så i praksis får store bedrifter bare muligheten til å utvikle teknologi i felt som krever store kapitalressurser som oppstarter ikke har. Eksempelvis mikroprosessorer, kraftverk og passasjerfly. Til og med på de feltene er de veldig avhengige av oppstartsselskaper for komponenter og ideer.
Det er opplagt at bioteknologi og programvare oppstarter eksisterer for å løse harde tekniske problemer, men jeg tror at det også er sant i forretningsliv som ikke ser ut til å dreie seg om teknologi. McDonalds for eksempel. De vokste seg store på å designe et system, McDonalds franchiset, som så kunne reproduseres over hele planeten. En McDonalds franchise er kontrollert av regler så detaljerte at det i praksis er som et stykke programvare. Skriv det en gang, og kjør det overalt. Samme er det med Wal-Mart. Sam Walton (gründeren av Wal-Mart) ble ikke rik av å være en forhandler, men ved å designe en ny type butikk.
Bruk vanskelighetsgrad som en guide til ikke bare å velge overordnet mål for selskapet ditt, men også ved besluttningspunkter langs veien. I ViaWeb var en av våre tommelfingerregler å løpe opp trappene. Tenk deg at du er en liten fyr som blir jaget av en svær feit bølle. Du åpner en dør og står ved en trapp. Tar du turen opp eller ned? Jeg sier opp. Bøllen kan sannsynligvis løpe like raskt som deg ned trappen. Opp trappen vil hans overvekt gi en større ulempe. Å løpe opp trappen er hardt for deg, men enda hardere for bøllen.
I praksis betydde dette at vi med vilje gikk etter vanskelige problemer. Hvis det var to funksjoner vi kunne legge til på vårt program som begge var like verdifulle sammenlignet med vanskelighetsgraden, så valgte vi alltid det vanskeligste. Ikke bare fordi det var mer verdifullt, men fordi det var vanskeligere. Vi frydet oss over å tvinge større og tregere konkurrenter til å følge etter oss over vanskelig terreng. Som gerilja krigere, foretrekker oppstartsselskaper et vanskeligere terreng i fjellene der regjeringstropper ikke kan følge etter. Jeg kan huske tider når vi var så utmattet av å kjempe mot ett eller annet håpløst teknisk problem gjennom en hel dag. Vi var så glade etterpå, fordi noe som var hardt for oss ville være umulig for våre konkurrenter.
Dette er ikke bare en god måte å drive et oppstartsselskap på. Det er hva et oppstartsselskap er. Ventureselskaper kan alt om dette og har en frase for det: inngangsbarrierer. Hvis du går til et ventureselskap med en ide og ber ham investere i den, så er en av de første tingene han vil spørre om: Hvor hardt vil det være for andre å utvikle det samme? Det betyr, hvor stor avstand er det mellom deg selv og potensielle forfølgere[7] Da bør du helst ha en overbevisende forklaring på hvorfor din teknologi er vanskelig å duplisere. Hvis ikke så vil det så fort et stort selskap blir oppmerksom på det, bli hard konkurranse når de lager sitt eget system med sin egen merkevare, navn, kapital og distribusjonsnett. De vil ta ditt marked over natten og du vil stå der som geriljakrigere tatt på åpen slette av vanlige hærstyrker.
En måte å sette opp inngangsbarrierer er gjennom patenter, men patenter gir ikke så mye beskyttelse. Konkurrenter finner vanligvis en måte å omgå patenter og hvis de ikke klarer det, gir de rett og slett blaffen og inviterer deg til å saksøke dem. Et stort selskap er ikke redd for å bli saksøkt, det er en hverdagssak for dem. De sørger for at det å saksøke dem er både dyrt og at det blir en langvarig prosess. Har du noen gang hørt om Philo Farnsworth? Han oppfant TV. Grunnen til at du aldri har hørt om han er at det ikke var hans selskap som tjente penger på det. Selskapet som gjorde det het RCA og Farnsworths belønning for innsatsen var et tiår med patentsøksmål.
Her, som så ofte ellers, er det beste forsvar et godt angrep. Hvis du kan utvikle teknologi som simpelthen er for vanskelig for konkurrentene å kopiere, trenger du ikke å belage deg på andre forsvarsmekanismer. Start med å velge deg ut et hardt problem og ved hver korsvei velger du den vanskeligste retningen.
Ulempene
Hvis det bare var et spørsmål om å jobbe hardere enn en vanlig ansatt for så å bli proporsjonalt avlønnet, så ville det opplagt vært en god ide å starte en oppstart. Opp til et vist punkt ville det vært artigere. Jeg tror ikke at det er mange mennesker som liker det trege tempoet i store selskaper, de uendelige møtene, samtalene ved kaffeautomaten, de håpløse mellomlederne og så videre.
Dessverre er det et par ulemper. En er at du ikke kan velge hvilket punkt på kurven du vil jobbe på. Du kan for eksempel ikke bestemme at du bare vil jobbe to til tre ganger så hardt, og få tilsvarende bedre betalt. Når du driver et oppstartsselskap, så er det konkurrentene som avgjør hvor hardt du jobber. Og de tar som regel den samme beslutningen: Så hardt som du bare kan.
Den andre ulempen er at avkastningen er bare gjennomsnittlig proporsjonal med din produktivitet. Det er som jeg tidligere har sagt, en stor tilfeldighetsvariabel i multiplikatoren for suksessen i ethvert selskap. Så i praksis er ikke opplegget at du er 30 ganger så produktiv og får 30 ganger så godt betalt. Det er slik at du er 30 ganger så produktiv og så får du betalt mellom null og tusen ganger så mye. Hvis snittet er trettigangeren, så er medianen sannsynligvis null. De fleste oppstarter feiler, og det er ikke bare hundematportalene vi hørte om under internett boblen. Det er vanlig for et oppstartsselskap å lage et genuint godt produkt, bruke litt for lang tid på utviklingen, gå tom for penger og så måtte legge ned.
En oppstart er som en mygg, En bjørn kan absorbere et stikk og en krabbe er armert mot et stikk, men en mygg er designet for en ting: Å stikke. Ingen energi er kastet bort på forsvar. Forsvaret som mygg har, som en rase, er at det er mange av dem, men dette er en mager trøst for den enkelte mygg.
Oppstarter, som mygg, har en tendens til å være alt eller ingenting og man vet gjerne ikke hva det er før i siste minutt. ViaWeb var nære på å kollapse flere ganger. Vår progresjon var som en sinuskurve. Heldigvis ble vi kjøpt på toppen av syklusen, men det var nære på. Mens vi besøkte Yahoo i California for å snakke om å selge til de måtte vi låne et konferanserom for å betrygge en investor som var i ferd med å trekke seg fra en ny investeringsrunde at vi trengte å holde oss i livet.
Alt eller ingenting aspektet ved oppstartsselskaper er ikke noe vi ønsket. ViaWeb hackerne var alle ekstremt risikoaverse. Hvis det hadde vært en måte å jobbe superhardt på, uten å ha lotterielementet trukket inn ville vi foretrukket det. Vi ville heller hatt en 100 prosent sjanse for å få en million dollar enn en 20 prosents sjanse for å få 100 millioner, selv om det teoretisk sett er verdt dobbelt så mye. Dessverre er det foreløpig ikke mulig i forretningsverdenen.
Det nærmeste du kan komme er å selge oppstarten din på et tidlig stadium. Da gir du bort en oppside (og risiko) i bytte mot en garantert avkastning. Vi fikk en sjanse til å gjøre dette og dumme som vi var, trodde vi på det tidspunktet, lot vi sjansen gå fra oss. Etter det ble vi ivrige etter å selge. I det nærmeste året etterpå prøvde vi å selge ViaWeb til enhver som viste selv den minste interesse. Det var ingen som slo til, så vi måtte fortsette videre.
Det ville vært et røverkjøp å kjøpe oss på et tidlig stadium, men selskapene som kjøper er ikke ute etter røverkjøp. Et selskap som er stort nok til å kjøpe oppstarter, er stort nok til å være ganske konservativt og de som er ansvarlig for oppkjøpene er enda mer konservative. De er gjerne folk med forretningsskolebakgrunn som kom inn i selskapet på et sent tidspunkt. De vil heller betale overpris for et sikkert valg. Så det er enklere å selge et etablert oppstartsselskap til overpris enn å selge et selskap i et tidlig stadium.
Skaff brukere
Jeg tror det er en god ide å bli kjøpt, hvis du kan. Å drive et selskap er forskjellig fra det å bygge det opp[!]. Det er like greit å la et stort selskap ta over når du har nådd marsjfart. Det er også finansielt sett smartere fordi det å selge gjør det mulig for deg å diversifisere. Hva ville du trodd om en finansrådgiver som puttet alle klientens midler i en eneste volatil aksje?
Hvordan blir du kjøpt? Ved å gjøre omtrent det samme som du ville gjort hvis du ikke hadde tenkt å selge selskapet: Gå med overskudd, for eksempel. Det å bli kjøpt er en kunst i seg selv og det er noe vi skal bruke litt tid på å prøve å mestre.
Potensielle kjøpere vil alltid utsette hvis de kan. Det vanskeligste med å bli kjøpt er å få kjøperen til å handle. For de fleste er ikke håpet om gevinst den største motivasjonsfaktor. Det er redselen for tap. For potensielle oppkjøpere er risikoen for at en av deres konkurrenter vil kjøpe deg, det største motivasjonsfaktoren. Dette erfarte vi at var nok til å få toppsjefer til å se rødt. Den nest største frykten er at hvis de ikke kjøper deg nå, så vil du fortsette å vokse raskt og så vil det koste mer å kjøpe deg senere, eller kanskje du til og med blir en konkurrent.
I begge tilfeller koker det ned til brukere. Du ville kanskje tro at et selskap som vil kjøpe deg vil gjøre mange undersøkelser for å kunne vurdere hvor verdifull teknologien din er. Helt feil. De ser på antall brukere du har.
I praksis går oppkjøperne ut fra at kundene vet hvem som har den beste teknologien og dette er ikke så dumt som det høres ut. Brukere er det eneste virkelige beviset for at du har skapt verdier. Verdier er hva folk vil ha og hvis ingen bruker din programvare er det kanskje ikke bare fordi du ikke kan markedsføring. Kanskje er det fordi du ikke har laget det de vil ha?
Ventureselskaper har en liste over faresignaler å se etter. Nær toppen av listen er selskaper drevet av teknofrikere som er besatt av å løse interessante teknologiske problemer, istedenfor å gjøre brukerne fornøyd. I et oppstartsselskap prøver du ikke bare å løse problemer. Du prøver å løse problemer som brukere bryr seg om.
Så jeg tror at du bør bruke brukerne som testkriterie på samme måte som oppkjøperne gjør. Behandle oppstarten som et optimaliseringsproblem hvor resultatene måles i antall brukere. Som alle som har prøvd å optimalisere programvare vet, er det målbarhet som er nøkkelen til suksess. Når du prøver å gjette hvor programmet er tregt og hva som vil gjøre det raskere, gjetter du nesten alltid feil.
Antall brukere er kanskje ikke en perfekt test, men det er veldig nært. Det er hva oppkjøperne bryr seg om. Det er hva omsetningen avhenger av. Det er det som gjør konkurrentene misfornøyd. Det er det som imponerer journalistene og nye potensielle brukere. Det er selvsagt en bedre test enn dine a priori tanker om hvilke problemer som er viktig å løse, uansett hvor teknisk kvalifisert du er.
Blant andre ting, vil det å behandle oppstartsselskapet som et optimaliseringsproblem hjelpe deg med å unngå en annen fallgruve som ventureselskaper bekymrer seg for: Det å bruke for lang tid på å utvikle et produkt. Nå kan vi anerkjenne det som noe hackere allerede vet hvordan unngå: prematur optimalisering. Få en versjon 1.0 ut så fort som mulig. Frem til du har noen brukere som kan måles, så optimaliserer du ut fra gjetning.
Ballen du må holde øynene på her er det underliggende prinsippet om at verdier er det folk vil ha. Hvis du planlegger å bli rik gjennom å skape verdier, så må du vite hva folk vil ha. Alt for få bedrifter er oppmerksomme på hvor viktig det er å gjøre kundene glade. Hvor ofte har du ikke gått inn i en butikk, eller snakket med et selskap på telefonen med en følelse av redsel i bakhodet? Når du hører "din samtale er viktig for oss, vær så snill å hold linjen", tenker du da at det var godt, nå vil alt ordne seg?
En restaurant kan tåle å av og til servere en brent middag. Men med teknologi lager du en rett og det er den alle spiser. Enhver forskjell mellom hva folk vil ha og hva du leverer vil bli multiplisert. Du gjør enten kunden fornøyd eller misfornøyd over hele linja. Jo nærmere du kommer det de vil ha, jo mer verdi skaper du.
Rikdom og makt
Å skape verdier er ikke den eneste måten å bli rik på. Gjennom menneskets historie har det ikke en gang vært den mest vanlige måten. Inntil for et par århundrer siden var hovedkilden for rikdom gruver, slaver, land og kveg. Den eneste måten å skaffe seg dette raskt var gjennom arv, giftemål, erobring eller konfiskering. Naturlig nok hadde rikdom et dårlig rykte.
To ting forandret dette. Den første var lovgivning. Gjennom mesteparten av verdens historie, ville den som styrte eller hans tjenere finne en måte å stjele det du eventuelt klarte å skrape sammen av formuer. Men i middelalderske Europa skjedde det noe. En ny klasse av butikker og produsenter begynte å samle seg i byer. [10] Sammen var de i stand til å motstå den lokale føydalherren. Så for første gang i vår historie, stoppet bøllene å stjele nerdenes lunsjpenger. Dette var naturlig nok et fantastisk insentiv og kanskje også hovedårsaken til den andre store forandringen, industrialisering.
Veldig mye har blitt skrevet om årsaken til den industrielle revolusjon. Men en absolutt nødvendighet, om ikke en betingelse var at mennesker som skapte formuer kunne beholde dem. [11] Et bevis er hva som skjedde med land som prøvd å gå tilbake til den gamle modellen, slik som Sovjetunionen og til en viss grad Storbritannia under arbeiderparti regjeringene på 1960-tallet og på tidlig 1970-tallet. Ta vekk insentivet med rikdom, og teknologisk innovasjon stopper opp.
Husk hva et oppstartsselskap økonomisk sett er: En måte å si at jeg vil jobbe raskere. Istedenfor å akkumulere penger sakte ved å bli betalt en vanlig lønn i 50 år, vil jeg gjøre meg ferdig med det så fort som mulig. Så regjeringer som forbyr deg å akkumulere rikdom, bestemmer i praksis at du skal jobbe sakte. De er villig til å la deg tjene tre millioner dollar over femti år, men de er ikke villig til å la deg jobbe så hardt at du kan tjene det på to år. De er som bedriftssjefen som du ikke kan gå bort til å si at du vil jobbe ti ganger så hardt, så vær så snill å betale meg ti ganger så mye. Bortsett fra at dette ikke er en sjef du kan unngå ved å starte ditt eget selskap.
Problemet med å jobbe sakte er ikke bare at teknologisk innovasjon også går tregt. Det har en tendens til ikke å skje i det hele tatt. Det er bare når du med vilje ser etter vanskelige problemer som en måte å bruke hastighet for å skape en fordel, at du kan ta på deg denne typen prosjekt. Å utvikle ny teknologi er et slit. Det er som Edison sa, en prosent inspirasjon og 99 prosent utholdenhet. Uten insentivet om rikdom vil ingen gjøre det. Ingeniører vil jobbe på sexy prosjekter som jagerfly og måneraketter for vanlige lønninger, men mer verdslige teknologier som lyspærer eller halvledere må utvikles av entreprenører.
Oppstarter er ikke noe som bare skjedde i Silicon Valley de siste tiårene. Siden det ble mulig å bli rik gjennom å skape verdier, har alle som har gjort det stort sett fulgt samme oppskrift. Målbarhet og forhandlingsstyrke, hvor målbarhet kommer fra å jobbe i en liten gruppe og makt fra å utvikle nye teknologier. Oppskriften var den samme som i Florence i 1200 som det er i Santa Clara i dag.
Å forstå dette er til hjelp for å besvare et vanskelig spørsmål: Hvorfor vokste Europa seg så mektig? Var det fordi europeerne var på ett eller annet vis rasemessig overlegne? Var det deres religion? Svaret (ihvertfall en cirka årsak) kan være at europeerne red en bølge fra en kraftfull ide: Å tillate at de som tjener mye penger, får beholde dem.
Når du får lov til det, kan de som vil bli rike klare det gjennom å skape verdier istedenfor å stjele dem. Den resulterende teknologiske veksten oversetter ikke til rikdom, men til militær makt, Teorien som ledet til stealth-flyet ble utviklet av en Sovjetisk matematiker, men fordi Sovjetunionen ikke hadde en dataindustri forble det en teori for dem. De hadde ikke maskinvare som var kapabel til å utføre utregningene raskt nok til å kunne designe flyet.
På den måten lærer den kalde krigen oss den samme leksen som andre verdenskrig, og de fleste andre kriger i nyere historie for den saks skyld. Ikke la en styrende klasse av krigere og politikere knuse entreprenørene. Den samme oppskriften som gjør individer rike gjør nasjoner mektige. La nerdene beholde lunsjpengene, og du vil lede verdenen.
Notes
[1] One valuable thing you tend to get only in startups is uninterruptability. Different kinds of work have different time quanta. Someone proofreading a manuscript could probably be interrupted every fifteen minutes with little loss of productivity. But the time quantum for hacking is very long: it might take an hour just to load a problem into your head. So the cost of having someone from personnel call you about a form you forgot to fill out can be huge.
This is why hackers give you such a baleful stare as they turn from their screen to answer your question. Inside their heads a giant house of cards is tottering.
The mere possibility of being interrupted deters hackers from starting hard projects. This is why they tend to work late at night, and why it's next to impossible to write great software in a cubicle (except late at night).
One great advantage of startups is that they don't yet have any of the people who interrupt you. There is no personnel department, and thus no form nor anyone to call you about it.
[2] Faced with the idea that people working for startups might be 20 or 30 times as productive as those working for large companies, executives at large companies will naturally wonder, how could I get the people working for me to do that? The answer is simple: pay them to.
Internally most companies are run like Communist states. If you believe in free markets, why not turn your company into one?
Hypothesis: A company will be maximally profitable when each employee is paid in proportion to the wealth they generate.
[3] Until recently even governments sometimes didn't grasp the distinction between money and wealth. Adam Smith (Wealth of Nations, v:i) mentions several that tried to preserve their "wealth" by forbidding the export of gold or silver. But having more of the medium of exchange would not make a country richer; if you have more money chasing the same amount of material wealth, the only result is higher prices.
[4] There are many senses of the word "wealth," not all of them material. I'm not trying to make a deep philosophical point here about which is the true kind. I'm writing about one specific, rather technical sense of the word "wealth." What people will give you money for. This is an interesting sort of wealth to study, because it is the kind that prevents you from starving. And what people will give you money for depends on them, not you.
When you're starting a business, it's easy to slide into thinking that customers want what you do. During the Internet Bubble I talked to a woman who, because she liked the outdoors, was starting an "outdoor portal." You know what kind of business you should start if you like the outdoors? One to recover data from crashed hard disks.
What's the connection? None at all. Which is precisely my point. If you want to create wealth (in the narrow technical sense of not starving) then you should be especially skeptical about any plan that centers on things you like doing. That is where your idea of what's valuable is least likely to coincide with other people's.
[5] In the average car restoration you probably do make everyone else microscopically poorer, by doing a small amount of damage to the environment. While environmental costs should be taken into account, they don't make wealth a zero-sum game. For example, if you repair a machine that's broken because a part has come unscrewed, you create wealth with no environmental cost.
[5b] This essay was written before Firefox.
[6] Many people feel confused and depressed in their early twenties. Life seemed so much more fun in college. Well, of course it was. Don't be fooled by the surface similarities. You've gone from guest to servant. It's possible to have fun in this new world. Among other things, you now get to go behind the doors that say "authorized personnel only." But the change is a shock at first, and all the worse if you're not consciously aware of it.
[7] When VCs asked us how long it would take another startup to duplicate our software, we used to reply that they probably wouldn't be able to at all. I think this made us seem naive, or liars.
[8] Few technologies have one clear inventor. So as a rule, if you know the "inventor" of something (the telephone, the assembly line, the airplane, the light bulb, the transistor) it is because their company made money from it, and the company's PR people worked hard to spread the story. If you don't know who invented something (the automobile, the television, the computer, the jet engine, the laser), it's because other companies made all the money.
[9] This is a good plan for life in general. If you have two choices, choose the harder. If you're trying to decide whether to go out running or sit home and watch TV, go running. Probably the reason this trick works so well is that when you have two choices and one is harder, the only reason you're even considering the other is laziness. You know in the back of your mind what's the right thing to do, and this trick merely forces you to acknowledge it.
[10] It is probably no accident that the middle class first appeared in northern Italy and the low countries, where there were no strong central governments. These two regions were the richest of their time and became the twin centers from which Renaissance civilization radiated. If they no longer play that role, it is because other places, like the United States, have been truer to the principles they discovered.
[11] It may indeed be a sufficient condition. But if so, why didn't the Industrial Revolution happen earlier? Two possible (and not incompatible) answers: (a) It did. The Industrial Revolution was one in a series. (b) Because in medieval towns, monopolies and guild regulations initially slowed the development of new means of production.
