Fredag i forrige uke intervjuet digi.no Fredrik Syvertsen i IKT Norge om gründerkonkurranser og dets marginale resultatoppnåelse.
Selv om jeg personlig ikke er spesielt begeistret for gründer-underholdning – som det jo så ofte fortoner seg som, er det likevel noen sider som må vurderes før man dømmer dette nord og ned.
Tegn i tiden
Generelt vil jeg jo si at det er et positivt trekk at det skjer mye rundt entreprenørskap. Både mengden og bredden av gründerrettede aktiviteter har utviklet seg enormt siden vi etablerte StartupLab i 2012 – og vi velger å se på det som et resultat av generelt økende interesse.
Kjølvannet av disse aktivitetene så skapes den en oppdrift og stadig økende interesse for gründere også fra etablert næringsliv og nye kapitalkilder.
Hva virker?
Det er alltid lett å peke på det som ikke virker og den intellektuelle utfordringen er å navigere seg frem til hva som faktisk virker – først og fremst for gründeren. Da har vi ofte en hang til å peke på det som skjer i USA eller andre steder utenfor Norge som rettesnor for egne aktiviteter Forutsetningene er imidlertid ganske ulike. Men dersom man likevel skulle kaste et blikk på det som foregår der borte, så har det jo ikke akkurat blitt færre slike arenaer de siste årene.
For mange gründere er nettopp slike arenaer blitt vel så mye et sted for markedsføring som for å bli finansiert.
På en av de mer kjente konkurransene, som arrangeres av Techcrunch, vil man i økende grad se godt finansierte virksomheter. Vi ser den samme trenden på crowdfundingplattformer som Kickstarter.
Stadig flere selskaper som åpenbarer seg, gjør dette ikke bare ut fra finansiering, men også ut fra å treffe en målgruppe som tar i bruk teknologien tidlig.
Så formatene kan kansje sies å endre sin rolle ettervhert som markedet utvikler seg. Det er naturlig og det må vi også ha rom for i Norge.
Hva er da nyttig?
Man må ikke glemme at selskaper som skal reise kapital, deltar i et slags lotteri. Jo tidligere det er, dess vanskeligere er det å predikere hvem som får kapital og hvem som ikke får det.
Særlig for unge gründere er det særdeles krevende å finne konkrete holdepunkter for veien videre. Et av dogmene som gjerne setter seg, er at uten kapital så er du død. Tja.
Det medieskapte bildet er at kapitalen er en avgjørende forutsetning for å finansiere virksomheten. Sant nok, men kapitalen som deltar på disse arenane som så ofte omtales i media, er ikke nødvendigvis fullt så representativ for verdiskapningen.
Dersom man for eksempel titter på teknologigasellene (de som vokser lønnsomt), viser finansieringsstrukturen at venturekapital er svært underrepresentert. Kanskje det er slik at for de fleste vellykkede selskapene, er det kundefinansiering som gjelder og ikke i så stor grad egenkapitalfinansiert – som har satt seg som en norm. Det er i alle fall verdt å tenke over før gründeren bestemmer seg for hvor hvor innsatsen skal prioriteres.
Nyanse
Ålreit, la oss anta da at arrangørene lærer og formatene vil bli relevante både for gründer og kapital. Hvordan kan slike arenaer tenkes å være nyttige?
For unge gründere med begrenset nettverk er det faktisk en effektiv måte å bli synlig, få bred tilbakemelding og et utgangspunkt for noen flere relasjoner.
For investorene er det også en effektiv måte å følge med på bredden av bedrifter. Statistikken vil uansett ha det til at de aller fleste vil feile, men vi kan vel neppe skylde på «pitche-konkurransen» for det.
Verre er det dersom man som en konsekvens av dette kaster kortene på grunn av utfallet i en konkurranse, eller enda verre om man ender opp i sirkel på de utallige scenene som etableres.
Etter hvert som markedet i Norge utvikler seg, tror jeg nytteverdien koker ned til følgende: 1. Bidrar til den generelle interessen, 2. Effektiv måte å skape nye relasjoner og 3. En arena for PR/markedsføring av produkt/tjeneste.
