Norge har knapphet på kapital og arbeidskraft. Hvor disse to innsatsfaktorene settes inn avgjør hvor høy verdiskapning landet får. Den norske IKT-næringen sysselsetter samlet drøyt 100 000 personer. Det tilsvarer 3,8 prosent av sysselsettingen i Fastlands-Norge, men målt i verdiskaping er den enda høyere. I 2013 var verdiskapningen nesten 100 milliarder eller 4,9 prosent av Fastland-BNP. Allerede ved disse tallene får vi en indikasjon på at IKT-næringen får mer ut av sine ansatte enn gjennomsnittet.
Figuren under viser at norsk IKT-næring løfter lønnsomheten i Norge. Siden år 2000 har den gjennomsnittlige veksten i verdiskaping vært 7,4 prosent for IKT-kjernenæringen. Denne består av selskaper som har mesteparten av sin omsetning knytta til utbygging av IKT-infrastruktur og utvikling eller drift av programmer og systemer. Dette er betydelig høyere enn gjennomsnittet i Fastlands-Norge (6 prosent) og mer enn dobbelt så høyt som industrien (3,3 prosent).
Det er også interessant å merke seg at hele veksten til IKT-kjernenæringen er knyttet til økt produksjon. Under halvparten av veksten for industrien og Fastlands-Norge skyldes økt produksjon, resten skyldes økte priser. I kontrast til dette har realprisene for IKT-produktene falt. Der andre næringer får bedre betalt når kvaliteten på produktene øker, koster en representativ mobiltelefon, PC eller nettilknytning stadig mindre. Hele verdiskapingen til IKT-næringen skyldes altså at den produserer mer. De fallende prisene til økt kvalitet slår ut i en gevinst for forbrukerne som ikke fanges opp av statistikken. Den samfunnsøkonomiske lønnsomheten er med andre ord enda høyere enn tallene forteller.
Produktivitetskommisjonen har lært oss at over tid er det produktivitetsveksten som avgjør våre inntekter og velferdsnivå. Da er det verdt å merke seg at næringens veksttakt i arbeidsproduktivitet – verdiskaping per ansatt – er drøyt fem ganger høyere enn i Fastlands-Norge som helhet i perioden 2000 til 2013. Figuren under viser produktivitetsnivået i 2013 målt i bruttoverdiskaping per ansatt.
Mens hver ansatt kaster av seg over 1 million kroner i IKT-kjernenæringen, ligger nivået betydelig under i industrien og i det representative private næringslivet (dvs. at finans- og grunnrentenæringer er unntatt).
Les også: Arild Haraldsen mener Menon-rapporten har mangler
Og slik svarer Menon: Derfor kan ikke rapporten dekke alt
Løfter norsk økonomi
Disse og en rekke andre funn i rapporten viser at IKT-næringen er en gullnæring for Norge fordi den i seg selv løfter lønnsomhet og produktivitet i norsk økonomi. I tillegg kommer bidraget til å hjelpe alle andre bedrifter med å bli mer effektive. Menon har også med en del som gjennomgår den store internasjonale forskningslitteraturen på dette, og finner at det er solid dekning i forskningen for å si at IKT har løftet den økonomiske veksten i de bedrifter, bransjer og land som har tatt teknologien i bruk.
Siden hver ansatt i IKT-næringen kaster av seg mer enn i gjennomsnittet, vil Norge oppleve en produktivitetsvekst dersom ansatte fra andre næringer heller begynner å jobbe i IKT-næringen, og kostnadsforholdene ellers ikke endres.
I arbeidet med å øke produktiviteten i Norge er det vel så viktig å sørge for smidig overgang fra næringer med lav til høy produktivitet som å se på hvordan de de produktivitetssvake kan øke sin produktivitetsvekst.
Les også: Dette må bli noe annet enn en Petter Smart-plan
Ikke særfordeler
Da blir spørsmålet: Hvordan kan vi sørge for vekstkraftige næringer som IKT-næringen får gode muligheter til å vokse videre? IKT-Norge ber ikke om særfordeler i form av egne skatte- eller bevilgningsordninger for egen næring. Særordninger for noen næringer må i siste rekke betales av det brede næringslivet. Da er det bedre med best mulig brede ordninger. Det gir best vekstmuligheter for de med normal og høy verdiskapning og dermed best grunnlag for velferd og gode lønninger. I tillegg til gode, generelle ordninger for hele næringslivet må politikken målrettet arbeide for å fjerne hindringer for vekst og systematisk bygge opp den kompetansen næringslivet trenger.
Selskapsskatten bør reduseres fra 27 prosent til 20 prosent. Da stimulerer vi til økte investeringer fordi flere prosjekter blir lønnsomme etter skatt. Mange av disse nye investeringene vil trolig være digital teknologi-prosjekter.
Urimelige regler som gjør bredbåndsutbygging kostbart og i noen tilfeller ulønnsomt må fjernes. Bransjen har ventet i mange år på en nasjonal graveforskrift som kan skjære igjennom et kommunalt vilniss av ulike regler.
Når politikerne vil ha høyere høyere kvalitet på undervisning, helsebehandling og omsorg kan de få et kinderegg ved å satse på digital teknologi. Med digitale læremidler, e-helse og omsorgsroboter kan de både få bedre tjenester, spare arbeidskraft og utvide markedet for den norske IKT-næringen.
En smidig og sosialt ansvarlig overgang til det digitale samfunnet krever en helt annen satsing på kompetanse både i bredde og spiss. Barna våre bør lære programmering i ungdomsskolen. Flere må få studere IT- og teknologifag. Bedriftene må ha opplæringsprogrammer for de ansatte og lederne må ha strategisk IT-kompetanse. IKT-andelen av forskning og utvikling bør økes.
Det offentlige er næringslivets største kunde. Hvordan anbudsreglene er utformet har derfor stor betydning for næringslivet. I dag er reglene byråkratiske og hemmende for innovasjon. Dokumentasjonsreglene må forenkles, og mulighetene for å fremme nye løsninger utenfor “boksen” må styrkes.
Vi vet at verdiskapningen og produktiviteten i Norge må øke for å klare utfordringene med aldrende befolkning og global konkurranse. Vi vet nå at norsk IKT-næring er i stand til å bidra sterkt til å løse utfordringene. Framover må politikken innrettes slik at IKT-næringen blir sterkere.
Les også: Her er IT-prosjektene i offentlig sektor som funker
