USA oppfant fjernsynet og ble verdens ledende produsent av fjernsynsapparatet. Så overtok japanerne som kunne produsere fjernsynsapparater mer kostnadseffektivt. Det førte til billigere fjernsynsapparater, og større utbredelse.
Men dette innebar ikke at den økonomiske utvikling eller den teknologiske innovasjon i USA ble satt tilbake. Tvert om: Velstanden økte ved at Japan klarte å produsere billigere forbruksartikler, som amerikanerne ble de største forbrukerne av. Samtidig ble den teknologiske innovasjonen flyttet over på et nytt lovende marked: Informasjonsteknologi.
Den amerikanske økonomien synes på ny å vokse. Men den fører ikke til nye IT-jobber. Det gjør amerikanerne engstelige. Har de egentlig noen grunn til det?
Under ”dot.com”-bølgen opplevde USA en enestående økonomisk vekst. Det spesielle med denne veksten var at den var preget av historisk sett meget høy produktivitetsvekst, kombinert med lav inflasjon og arbeidsledighet. Det er uvanlig at sterk økonomisk vekst ikke også medfører sterk inflasjonsøkning.
Nå har økonomien i USA begynte å vokse igjen. Men denne gangen får veksten ny karakter. Sterk produktivitetsvekst skaper ikke nye arbeidsplasser. Dette gjelder pussig nok av alle steder innenfor IT-området, til tross for at IT i seg selv er den sterkeste drivkraften for økonomisk vekst. Årsaken er at IT-jobber ”flyttes” utenlands, til India, Kina, samt den øvrige del av Asia og også Øst-Europa.
Nå er det ikke slik at amerikanere flytter til India, Kina etc. Tvertom – det blir billigere å la IT-oppgaver utføres av f.eks. indiere i India. Situasjonen er nemlig den at India og Kina nå utdanner flere og mer kvalifiserte informatikere enn USA. Disse forblir i sine hjemland fordi jobb-mulighetene der nå er blitt så mye bedre. Ikke minst fordi store amerikanske selskaper - alt fra Intel til Accenture, men også europeiske som SAP - finner det billigere og bedre å flytte IT-produksjon og –utvikling til Asia.
Dette kan på sikt ha mange konsekvenser. Ikke bare at amerikanske –og europeiske - IT-jobber ”flyttes” til utlandet, men også at færre kvalifiserte IT-folk kommer til USA. I det virkelig store perspektivet ligger imidlertid en ennå større utfordring – IT-hegemoniet flyttes fra USA til India (software-utvikling) og Kina (hardware-produksjon).
Er dette et problem? I så fall hva består problemet i?
Allerede i 70-årene var USA bekymret for å miste sitt IT-hegemoni til Japan. Japan var på det tidspunkt (og er fremdeles i stor grad) unik i forhold til andre asiatiske nasjoner. De var – og er - en avansert industrinasjon med meget høy velstand og utdannelsesnivå. De er flittige og arbeider mange fler timer enn amerikanerne, og er ledende innen forbruker-elektronikk og bruk av teknologi til å automatisere industrielle prosesser (robot-teknologi).
I 70-årene gikk japanske produsenter av minnesbrikker aggressivt ut, og presset bokstavelig talt gjennom sin prispolitikk, de fleste amerikanske produsenter av minnes-brikker ut av markedet. Intel – markedslederen - var nær ved å gå overende i løpet av denne prosessen. I tillegg kjøpte japanske IT-selskaper opp amerikanske produsenter av stormaskiner og superdatamaskiner.
Man snakket for alvor om at japanernes satsing på såkalt 5.generasjons-IT-maskiner (basert på kunstig intelligens) skulle bli den nye IT-bølgen. Så sent som i begynnelsen av 90-årene (da IBM var nær ved å gå overende) fryktet amerikanske myndigheter at IT-hegemoniet var i ferd med å gå tapt.
Men det skjedde ikke. Japan gjennomgikk en økonomisk krise som de nå bare så vidt har begynt å komme seg ut av. Samtidig begynte de for alvor å få konkurranse på forbruker-elektronikk og produksjon av minnesbrikker fra Syd-Korea og Taiwan.
India og Kina har i dag færre forusetninger enn Japan hadde i 70- og 80-årene, for virkelig å ta opp konkurransen med USA. Grunnen er at både India og Kina på langt nær er så industrielt avanserte nasjoner som Japan var og er. Det er også svært langt frem at de vil kunne nyttiggjøre seg denne utviklingen totalt sett som nasjon. Kina på grunn av det politiske regime, og India på grunn av sin sterkt desentraliserte og regionale oppdeling.
Samtidig er det ikke så sikkert at konkurranse om IT-hegemoniet er av det onde. Nettopp historien om hvordan japanske bedrifter presset de fleste amerikanske minnesbrikke-leverandører ut av markedet, viser dette. Intel trakk seg nesten helt ut av minnesbrikke- markedet i 70-årene og satset heller på mikro-prosessoren, en oppfinnelse de hadde gjort i 1971 – forøvrig på bestilling av en japansk kunde. Mikroprosessorer hadde på det tidspunktet ikke noen stor fremtid. Markedet var begrenset til forbruker-elektronikk. Få mente for alvor at datamaskiner var noe stort marked for mikroprosessorer. Det gikk anderledes, og en kan godt si at det sjokk det amerikanske IT-markedet fikk av den japanske konkurransen, førte til en av de viktigste teknologiske innovasjoner - PC-en.
Det samme kan sies å skje i dag. De IT-jobbene som ”flyttes” til India er på mange måter de grunnleggende programmeringsoppgavene utført av meget dyktige – og billige – indiere i Bangalore. I tillegg har India forsterket sin kompetanse på avansert grunnforskning innen IT. Men IT-jobber som krever erfaring og kjennskap til bedriftskulturer etc. er vanskelig å få utført fra utlandet. Og denne type IT-jobber er i sterk vekst i USA (IT-arkitekter, prosjektledere, forretningskonsulenter med basis i IT, etc).
Samtidig er jobb-markedet for IT-folk ikke noe null-sum-spill. IT-faget som sådan står ikke stille. Selv om grunnleggende IT-jobber i stadig større utstrekning overføres til India, har det ikke det ført til at IT-faget har stagnert. Tvert gjennomgår det stadig en innovativ utvikling som skaper fagområder, metoder og teknikker. Extreme programmering er et eksempel på dette. Extreme programmering er en metodikk for å stykke opp et prosjekt i mindre grupper som kan løses gjennom mindre teamgrupper, de setter klare forretningsmessige mål underveis for prosjektet, og de jobber aktivt med å finne programmeringsfeil hurtigere. Og det finnes flere slike eksempler innenfor programmerings-, systemutvikling- og kommunikasjonsfagene.
Konklusjon:
Nyutdannede, amerikanske IT-akademikere kan ikke lenger spasere rett inn i attraktive IT-jobber med høy lønn. Det vil ta lenger tid for dem å få seg en IT-jobb, og lønnen vil ligge vesentlig lavere enn hva tilsvarende jobb ga for bare noen få år siden. Men erfaring og spisskompetanse innenfor nyere teknologiske tendenser vil fremdeles bli godt belønnet. Det som skjer er altså en mindre vesentlig struktur-endring i arbeidsmarkedet, en endring som er helt vanlig for de fleste bransjer. Flytting av IT-jobber til India vil på sikt ikke ha noen avgjørende betydning for veksten i det amerikanske IT-jobb-markedet.
”Flytting” av IT-arbeidsplasser i større omfang til Asia vil heller ikke i noen vesentlig grad flytte drivkraften for IT-utvikling og selve IT-hegemoniet bort fra USA til Asia. Som jeg har nevnt ovenfor har hverken India eller Kina noen nasjonal sosial eller teknologisk struktur til å nyttiggjøre seg dette slik at de virkelig kan bli konkurrenter til USA. Det betyr ikke at det vil kunne skje i fremtiden. Størrelsen på det indiske og kinesiske markedet tilsier at dette markedet vil være vesentlig i fremtiden; mye eksperimentell industriell og teknologisk utvikling vil skje i den regionen. Særlig utviklingen innen mobil-markedet vil være avgjørende for hvor sterk Asia vil bli som IT-region.
Men det som er ennå viktigere: Frafallet av IT-arbeidsplasser vil kunne gi USA inspirasjon til ytterligere innovativ utvikling av IT-utdanning og IT-utvikling. Asiatiske studenter kan i dag riktignok være flittigere enn amerikanske. Men som Nobel-direktør Geir Lundestad konkluderte etter å ha besøkt en rekke asiatiske land (artikkel i Aftenposten): Disse landene mangler en innovativ dimensjon i sitt utdannelsessystem. Mottrekket fra europeisk og amerikansk side bør derfor være et utdanningssystem som vektlegger tverrfaglighet i undervisning og forskning, og til å utfordre vedtatte ”sannheter”.
”Flytting” av arbeidsplasser behøver ikke innebære færre arbeidsplasser eller redusert velstand. Det er helt avhengig av hvilke forutsetninger – så og si hvilken ”forretningsmodell” - nasjonen har for innovasjon.
”Innovasjon” betyr 3 ting: Kunnskap, kapital og kompetanse. USA har et svakt kunnskapsnivå (det amerikanske skolesystemet er dårligere enn det europeiske, og anderledes enn det japanske); men til gjengjeld lett tilgang til langsiktig og risikovillig kapital, samtidig som de har den overlegent beste ”forretningsmodell” for innovasjon i form av ”komptanse”, dvs. system for å få overført kunnskap og kapital til forretningsmessig ny-utvikling.
USA har derfor ingen IT-krise, men en innovasjonsutfordring.
©Arild Haraldsen, 2004
Relaterte artikler:
Innovasjonens vilkår
Mens vi venter på depresjonen
Bemerkelsesverdig om elektronikkens århundre
Fremtiden hører mobilen til
Telefremtiden ligger i Asia
Norges fremtid ligger i ”vitevarer”
