Det hender med jevne mellomrom at et nytt sosialt nettverk blir utropt til å være det nye – vel, Facebook. For det er vel ikke mulig å komme utenom Facebook.
Det så vi i 2014, da det var Ello – som en stund var det nye nettstedet der alle de hippe skulle legge seg ut. Denne gangen er det ikke Facebook, men Twitter, som blir utfordret av åpen kildekode-prosjektet Mastodon.
Og ja, det er oppkalt etter metal-bandet Mastodon hvis du skulle lure på det, og denne artikkelen er skrevet til tonene av bandets seneste album. En mastodont er også en forhistorisk, utdødd, hårete elefant i mammutfamilien. Så det er kanskje passende å starte med elefanten i rommet.
Twitter er ikke Facebook. Selskapets økonomi er langt fra i samme klasse, og mens Donald Trump nærmest egenhendig ser ut til å sørge for at Twitter er det alle snakker om, har ikke Twitter fått den utbredelsen i befolkningen som er en av styrkene til Facebook.
Dermed er det nok mer sannsynlig at den rette konkurrerende teknologien lettere kan konkurrere mot Twitter enn mot Facebook.
Men hva er Mastodon?
Open source
Først og fremst er det et åpen kildekode-prosjekt, som du kan finne på Github. Det innebærer at alle og enhver i utgangspunktet kan sette i gang den åpne plattformen Docker og raskt få en versjon av Mastodon opp å gå.
Og her kommer det spesielle med Mastodon inn i bildet: Mastodon bruker en rekke protokoller med åpen kildekode for utveksling av «toots» (Mastodons svar på tweets), slik at innholdet fra én Mastodon-instans (eller «konto») kan deles med andre instanser, samtidig som deler av Mastodon fungerer sammen med eksisterende sosiale nettverkstjenester og apper med åpen kildekode.
Selv om du er bruker på én instans, kan du altså få innhold fra andre instanser – det finnes en «federated» (felles) feed med alt fra de flere enn 600 instansene som er tilkoblet Mastodon. På den måten minner arkitekturen litt om den sosiale nettverksplattformen Diaspora, som også bygger på et prinsipp om å koble sammen adskilte instanser, eller «pods».
Brukerne av Mastodon kan, akkurat som på Twitter, skrive korte oppdateringer som er ment for alle som følger. Begrensingen er på 500 tegn, og det er mulig å skjule deler av et innlegg bak en «content warning», slik at brukerne må klikke for å se hele oppdateringen.
_logo.svg.png){kind=logo}
Dette har sammenheng med at Mastodon er lagd som et alternativ til Twitter, som blant annet har blitt beskyldt for ikke å gjøre en god nok innsats mot mobbing eller støtende innhold, noe som til tider har skapt et ubehagelig miljø under debatter av visse emner.
Tanken med Mastodon er at det skal være mer opp til brukerne å etablere de normene som de ønsker på akkurat sin instans.
Frihetsnormer
De store instansene på Mastodon henviser til svært generelle regler for god oppførsel. Mange av brukerne er fra Tyskland og Frankrike, og undertegnede journalist meldte seg naturligvis inn på House Targaryen-instansen, hvor det bare henvises til den franske erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter. Det finnes også norske instanser, blant annet snabeltann.no.
Uten å gå i detaljer er det en litt annen idé enn den klassiske amerikanske, hvor ytringsfriheten er hevet over nesten alt annet. I den franske er det «frihet under ansvar», der individets frihet er begrenset av at andre borgere skal kunne nyte sine tilsvarende friheter.
Altså ingen trusler eller mobbing, og heller ikke de implisitte som kan få en person til å begrense sin egen frihet til å uttrykke seg. På den største instansen, Mastodon.sosial, påpekes det også at tjenesten er underlagt tysk lovgivning. Det betyr at det ikke er tillatt å promotere nazistisk ideologi.
Samhandlingen på Mastodon minner svært om den på Twitter. Du kan velge å følge andre brukere, og du kan svare på innleggene deres, og «booste» dem – noe som tilsvarer en retweet. Du kan også nevne andre brukere i et innlegg, og det er støtte for hashtags.
(Artikkelen fortsetter under)
Akkurat nå skjer det meste av kommunikasjonen som en asynkron strøm av beskjeder, hvis man følger alle feedene. For tiden er det ikke så mye dialog mellom brukerne.
Ser man på de samlede feedene, avspeiler det at brukerne for tiden eksperimenterer. Det er for eksempel brukere fra «furries»-miljøet, som prøver ut hvordan brukerne av mediet tar imot subkulturer som på Twitter kan bli utsatt for mobbing fra andre subkulturer.
Bygg bot-er med Python
Men det har også dukket opp massevis av bot-er, som særlig brukes av de store mediene som har etablert seg på Mastodon. Det finnes en Python-bot med åpen kildekode, og den kan brukes til å opprette bots som for eksempel automatisk svarer på bestemte hashtags eller poster nye artikler fra et nettsted.
Men det spesielle med Mastodon er at infrastrukturen er bygd av frivillige. Dette er enkeltpersoner som har opprettet en instans på en server og tar imot donasjoner fra brukerne for å betale utgiftene.
Dette reiser noen naturlige spørsmål, som for eksempel hva som skjer med de innleggene du har skrevet hvis instansen stenger. Akkurat nå vil de bare forsvinne. Kanskje. Selv om det er åpen kildekode, legger man fremdeles kommunikasjonen sin i hendene på andre, så tootsene dine kan i prinsippet bli brukt til datamining på samme måte som tweetsene dine.
Når alle og enhver kan opprette en instans, og på den instansen velge sine egne regler for god oppførsel, kan man også – i alle de «federated» feedene fra alle instansene – finne innlegg av den typen som mange av dem som vil vekk fra Twitter helst vil unngå. Som for eksempel innlegg av den typen som forbindes med alt-right-aktivister (høyreradikale, overs. anm.).
På den andre siden kan man si at de personer som ønsker en dialogform hvor reglene er annerledes, har mulighet til å opprette sine egne miljøer. Utfordringen blir deretter å gjøre det på en måte som gjør at sårbare miljøer ikke kan saboteres. Det er nok et problem som Mastodon får problemer med å løse.
Men det finnes også tallrike eksempler på online-samfunn med selv titusenvis av brukere, og som likevel klarer å opprettholde en bestemt «god tone» utelukkende gjennom frivillige moderatorer.
Teknisk skalering – kanskje
Men atskillelsen i instanser på servere betalt av frivillige reiser også dette spørsmålet: Kan Mastodon skalere? I utgangspunktet er svaret ja, siden det er snakk om et desentralisert sosialt nettverk.
Men de totale feedene og samhandling mellom instanser kan få problemer med å vokse. I skrivende stund har Mastodon.sosial-instansen omkring 41 000 registrerte brukere, og på grunn av kapasitetsproblemer har stifteren måttet stenge ute nye brukere.
Twitter kjører fortsatt det meste av sin egen infrastruktur. Skalering til globalt nivå krever sky-teknologier. Det er slik sett ikke nødvendig for Mastodon, siden det ikke er sentralisert. Men skal man kunne kommunisere effektivt på tvers av instanser over hele kloden, må det nok litt mer infrastruktur til enn det frivillige enkeltpersoner kan stable på beina.
Det er ikke umulig, men heller ikke helt enkelt.
Det mest sannsynlige utfallet vi kan tenke oss med Mastodon, er at de ulike instansene blir hjemsted for subkulturer, og at samhandlingen på tvers av instansene får et begrenset omfang.
Kulturelle bobler
Det kan altså oppstå Mastodon-instanser som fokuserer på japanske tegneserier, mens andre instanser kan bli samlingspunkter for eksempelvis franske, venstreorienterte aktivister.
For den enkelte Mastodon-brukeren kan en slik oppdeling i spesialiserte instanser være med på å komplisere hvordan man ytrer seg på tvers instansene sine. Dermed kan atskillelsen mellom instansene bli enda sterkere.
Fenomenet ses allerede på Facebook, der det legges begrensninger på brukernes ønske om å bidra med statusoppdateringer, fordi de må ta hensyn til at oppdateringene sees av både venner, tidligere arbeidskolleger og av venners venner.
Ello har endt opp som et sosialt nettverk som primært henvender seg til en målgruppe hvor man nok ikke bommer helt hvis man forestiller seg den typiske brukeren som en ung person i New Yorks Greenwich Village eller Brooklyn.
Google+ endte som et forum spesielt for folk innenfor it-bransjen, og litt på samme måte kan man si at LinkedIn benyttes av mellomledere og gründere. Og Twitter brukes ganske mye av medie- og kommunikasjonsfolk, samt politikere.
Den desentraliserte arkitekturen gjør at Mastodon kan overleve slike oppdelinger, siden samfunn kan vokse og dø uten å forstyrre det overordnede livet til Mastodon. Men det betyr også at det ikke nødvendigvis er en automatisk «Twitter-dreper», siden Mastodon kan få vansker med å oppnå samme størrelse. Til gjengjeld kan Mastodon være et bedre alternativ, spesielt for de subkulturene som trives dårlig på de store sosiale plattformene.
