Jeg sitter i kantina til Akershus fylkeskommunes kontorer i Galleri Oslo, omgitt av et femtitalls elever fra Nesodden videregående skole med hver sin bærbare PC, en serie profesjonelle fotografer og en rekke andre voksne som etter hvert fordeler seg på gjenkjennbare grupper som lærere og medarbeidere i fylkeskommunen. Fylkeskommunens assisterende utdanningsdirektør Astrid Søgnen har reist seg og innleder pressekonferansen.
Det gjelder et prosjekt til rundt tre millioner kroner, der tre klasser innen hvert sitt grunnkurs - allmenne fag, formgivingsfag, og helse- og sosialfag - utstyres med bærbare PC-er til hver av 54 elever og 13 lærere. To millioner kroner går til utstyr, resten til forskning og kompetanseheving blant lærerne.
Søgnen forteller at Akershus fylke ligger litt over gjennomsnittet i antall lærere og elever per PC. Prosjektet skal føre til "mer og bedre læring og moderne arbeidsformer". Det dreier seg først og fremst om å bruke datamaskiner i opplæringen, ikke gi opplæring i data. Hun snakker om problembasert læring og undersøkende arbeidsform. Hun understreker betydningen av samarbeidet med Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning (ITU) som skal forske på prosjektet og allmenngjøre resultatene. Innen år 2050 skal Akershus fylka ha bygget fem flere videregående skoler. Søgnen mener erfaringene fra prosjektet vil komme godt med når disse skal planlegges.
Ola Erstad overtar ordet. Han er ITUs representant og forteller at prosjektet på Nesodden er en del av KUFs (Kirke- undervisnings- og forskningsdepartementet) satsing på IKT (informasjons- og kommunikasjonsteknologi), og dessuten et av de mest interessante som ITU følger opp. Etter en innledende fase der det trekkes veksler på IBM for å heve grunnleggende dataferdigheter, vil pedagogikken settes fremst. Erstad mener skolen allment sett ikke fungerer optimalt, at det er for mye mistrivsel blant lærere og elever, og at skolen er i utakt med resten av samfunnet. IKT er en av flere komponenter i framtidas skole. På Nesodden har man valgt bærbare PC-er og trådløst nettverk for å gjøre det enklere å løse opp organisatoriske strukturer, nytte IKT i ulike fag og tenke mer tverrfaglig.
Erstad skuer utover kompetansesamfunnet, der elevene, utover grunnleggende IKT-ferdigheter, må få en utdanning som gjenspeiler den problembaserte og prosjektorienterte virkeligheten de vil møte som voksne, og der de må fostres i et reflektert forhold til all informasjonen som nå synes umiddelbart tilgjengelig. Han ser for seg at prosjektet vil innebære mer prosjektorientert læring, mer samarbeid mellom lærere, mer kommunikasjon med andre skoler - gjerne i andre land - mer tverrfaglig samarbeid, mer motivasjon og en ny rolle for læreren.
Elevene er ivrig opptatt av å undersøke sine nye arbeidsredskap, og uttrykker bare glede over at de skal være forsøksobjekter i minst et halvt år framover. Jeg skjønner selvfølgelig begeistringen, og jeg ønsker skolen, lærerne, forskerne og elevene alt vel.
Men hva er det som egentlig skjer? Da jeg tok pedagogisk seminar i 1971 diskuterte vi de samme pedagogiske prinsippene - problembasert, prosjektorientert, tverrfaglighet lærersamarbeid og så videre. Hvorfor er ikke dette implementert for lengst? Hvorfor betraktes den egentlig helt irrelevante informasjonsteknologien som springbrettet? Hvorfor er det nettopp den, som etter over tre nærmest uvirksomme tiår, endelig skal bringe disse prinsippene inn i skolens hverdag, om enn bare på forsøksbasis?
Søgnen tar utfordringen, og svarer at man i dagens situasjon er nødt til å ta utgangspunkt i elevenes opptatthet av teknologi, og vise at skolen kan være noe annet enn forhistorisk. Det er rett og slett for kjipt å fortsette å leve i en verden for seg. Teknologiens fortreffelighet er at den får til og med de bevilgende myndighetene til å innse dette, selv om det er langt igjen før Norge kan sammenliknes med våre nærmest naboer i øst og i sør.
