Det som i ettertid er blitt kalt «spillet om IT-Fornebu» er historien om et samrøre mellom noen næringslivsledere og politikere for å skape et internasjonalt IT-fyrtårn på den nedlagte flyplassen ute ved Fornebu. Det er også historien om hvordan forholdet mellom stat og næringsliv, og styring og markedskonkurranse ikke skal skje.
Aftenposten har i forrige uke satt søkelys på denne saken 10 år etter, og konstatert at dette ikke er blitt noe IT-fyrtårn, men tradisjonell virksomhet på tomter som næringslivslederne fikk til gunstige priser. Men Aftenposten forteller ikke hele historien om hva som skjedde den gang for 10 år siden. For dette var mer av et internt og rått politisk maktspill enn visjoner om Norge som IT-nasjon. Og det er en historie som viser at politikere den gang – som nå – forstår lite og bryr seg ennå mindre om, IT-politikk.
Her er historien om IT-Fornebu.
Visjonen om å omdanne de ledige tomtene på Fornebu etter at flyplassen ble lagt ned, til et internasjonalt IT-fyrtårn, ble lansert i 1996.
IT-Fornebu var ikke den første næringsklyngen som ble skapt her i landet. Det var og er mange slike næringsklynger rundt om i landet. Ingen stilte spørsmålstegn ved dem. Det som gjorde IT-Fornebu spesiell var størrelsen, at betydelige investorer som Fred. Olsen, O. G. Selvaag og andre lå bak, at beliggenheten skulle være attraktiv for tiltrekning av utenlandsk spisskompetanse, og at finansieringen skulle skje ved avkastning en av tomtesalg.
Ikke noe av dette var kontroversielt til å begynne med, heller ikke det siste punktet, selv om det ble det etter hvert. Spillet om IT-Fornebu ble imidlertid et spill om regjeringsmakt og politiske posisjoner. Spillet om IT-Fornebu hadde derfor en helt annen agenda enn hvordan Norge skulle komme i første rekke som IT-nasjon eller hvilken betydning et konsept som IT-Fornebu hadde i denne sammenheng. Dette var et rått og merkelig politisk spill om politisk innflytelse – og til sist – om regjeringsmakten. IT-Fornebu ble bare et instrument for maktkåte politikere.
Arbeiderpartiets holdning 1996
Den idépolitiske tanke bak IT-Fornebu hadde sin politiske grobunn i den nyorientering Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland gjorde ved sin regjeringsdannelse det året. Konseptet om «det norske hus» var riktignok et svært uklart bilde og metafor, med et enda uklarere politisk budskap. Det var imidlertid klart at «kunnskapssamfunnet» og «teknologiske endringer» var sentrale elementer som var i ferd med å endre samfunnet. Spørsmålet var hvordan politikerne – som både hadde vært mot fargefjernsyn og deregulering av telemarkedet – skulle stille seg til disse endringsprosessene.
I et av sine mange brev og kronikker skrev Jagland: «Dagens politiske partier og ideologier, det samfunnssystem vi i dag har og de organisasjonsmodeller vårt arbeidsliv har vært bygget opp etter, er et resultat av de teknologiske endringer som fant sted for hundre år siden. Ved inngangen til det 21. århundre er disse modeller og ideologier i ferd med å falle fra hverandre. Rett og slett fordi vi står overfor en ny teknologisk virkelighet.»
Han pekte videre på hvordan telegrafen, jernbanen og andre teknologier hadde kuttet kostnader, åpnet opp nye markeder og lagt grunnlaget for økt produkt- og kunnskapsspredning. Alt dette hadde blitt grunnlaget for den kraftige økonomiske vekst vi har opplevd i slutten av det århundre vi nå er i ferd med å avslutte, sa Jagland. Men han gikk samtidig videre og sa om Internett: «Vi må først få vite hva Internett kan gjøre.»
Forståelsen for at noe nytt var i ferd med å skje som måtte bli grunnlag for en nyorientering av politikken, virkemidlene og ikke minst – statens rolle – var derfor erkjent.
Men hva denne politikken skulle være, var uklart. Hvordan politikerne skulle styre – og ikke bli styrt – av den teknologiske utviklingen, forble ubesvart.
Den nyorientering som Jagland la opp til for Arbeiderpartiets vedkommende hadde ikke stort gjennomslag internt i et parti som fremdeles var dominert av industrien og dens problemstillinger. Men hovedessensen ble: Arbeiderpartiet støttet opp under konseptet rundt IT-Fornebu.
Ny borgerlig regjering 1997
Høsten 1997 gikk Jagland av og vi fikk Bondevik-I regjeringen bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre med Lars Sponheim fra Venstre som næringsminister og dermed ansvarlig for IT-Fornebu-saken.
Bondevik-I regjeringen hadde som sitt hovedmål å bryte ned «Arbeiderparti-staten», det vil si i størst mulig grad ta avstand fra den kultur man mente preget Arbeiderpartiets styring med «de lukkede roms» politikk – noen snakker sammen og så blir det slik. IT-Fornebu ble en slik sak hvor regjeringen gjennom næringsministeren i størst mulig utstrekning satte seg i mot hele prosjektet. NB! Etter min mening var det saklig grunnlag for å være betenkt over prosjektet som sådan: Kjøp av attraktive tomter uten anbudskonkurranse, er uansett en uting uavhengig av politisk ståsted.
Fremskrittspartiets posisjon
Det førte til at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fant hverandre for å presse saken frem i Stortinget. For Fremskrittspartiet var dette et ledd i strategien om å bli akseptert som ansvarlig parti av de andre. Samarbeidet med Arbeiderpartiet om denne saken skulle gjøre det stuerent som ansvarlig og fremtidsrettet parti. Samtidig var dette også for begge partier en måte å ydmyke en mindretallsregjering på som det var mange eksempler på i denne perioden.
Høyres posisjon
Høyre på sin side hadde tidlig i 1980-årene blitt et liberalistisk parti som mente at markedskreftene måtte styre med minst mulig statlig innblanding. De ville derfor ikke ta aktiv stilling til IT-Fornebu, eller andre IT-spørsmål. På den måten satte Høyre seg selv utenfor de viktigste næringspolitiske sakene i årene fremover.
Saken ble løst til IT-Fornebus fordel, men det var så vidt ikke hele saken endte i et kabinettspørsmål, altså at regjeringen ville gå av hvis det ikke fikk sin vilje i denne saken.
Det unngikk man. Opposisjonen og IT-Fornebu vant. (Regjeringen gikk kort tid etter av på en helt annen sak – gasskraftsaken).
Dilemmaet rundt IT-politikk
Spillet om IT-Fornebu illustrerer de politiske dilemmaer som politikere av alle avskygninger står overfor når det gjelder den teknologiske utvikling:
- Skal man satse generelt på næringslivet, altså ha en næringsnøytral politikk, eller skal enkelte områder, som for eksempel IT og telesektoren, plukkes ut som spesielle satsingsområder. Og er etablering av næringsklynger et virkemiddel for dette?
- Skal utviklingen kun baseres på at næringslivet selv skal ordne opp gitt at rammebetingelsene er gode nok, eller skal det være en sterkere grad av samspill mellom staten og næringslivet, f.eks. i form av utviklingskontrakter, og i form av delt eierskap i store viktige bedrifter.
Disse spørsmålene står ubesvart av politikerne den dag i dag.
Look to Silicon Valley??
Men var tanken om et IT-Fornebu – en internasjonalt attraktiv næringsklynge der flyplassen tidligere lå – egentlig en god idé?
Et av de sentrale argumentene fra investorenes side var at man skulle skape et norsk Silicon Valley. Det vil si et tett samspill mellom forskning og utdanning på den ene side, og nye bedrifter som utvikler og kommersialiserer grensesprengende nye IT-produkter med bistand fra risikovillig kapital på den andre. Men sammenligningen halter:
- For det første er ikke Silicon Valley et resultat av offentlig styring eller offentlig finansiering. Det er skapt av et samspill mellom akademia og entrepenørbedrifter, drevet frem av private investorer uten offentlig medvirkning.
- For det andre har Silicon Valley et enormt stort hjemmemarked. Det er mye lettere å få gjennomslag og storskaløkonomi i et slikt marked for enhver type IT-produkter enn i markeder med begrenset nedslagsfelt.
- For det tredje dekker Silicon Valley alle elementene i en digital verdikjede, fa teknisk produktutvikling til e-handelsløsninger. Forutsetningene i Norge er annerledes. Norge må fokusere med sine knappe ressurser – enten utvikle teknologi som konkurrerer om standarder internasjonalt, eller utvikle løsninger basert på unik kompetanse om hvordan elektronisk samhandling mellom bedrifter kan fungere.
Det betyr ikke at næringsklynger ikke er viktige instrumenter for den verdiskapning som blant annet IKT kan gi samfunn og næringsliv. Men da må man kanskje forstå bedre hva næringsklynger faktisk er ved for eksempel å lese Torger Reves utredning Næringsklynger og kunnskapshubber.
