Kommunene organiserer seg stadig mer i nettverk på tvers av kommunegrensene.
- Når kommunene jobber sammen i nettverk, gjør de seg store. Da får de tilgang til hverandres ressurser - og kan få fordelene av å slå seg sammen uten å faktisk gjøre det.
Det sier Are Vegard Haug, mannen bak doktorgraden «Lokaldemokrati på nett og i nett», til nettstedet forskning.no
I 2002 beregnet SSB-forskerne Remy Åserud, Audun Langørgen og Rolf Aaberge kostnadsbesparelser som kan oppnås ved å slå sammen to eller flere nabokommuner til en ny felleskommune.
Dersom små kommuner blir slått sammen slik at alle kommuner får minst 5000 innbyggere, er det mulig å spare 2,7 milliarder kroner i året som følge av stordriftsfordeler. Dette innebærer at antallet kommuner blir redusert fra 434 til 217. Hvis man er villig til å gå mer drastisk til verks er det mulig å spare 4,1 milliarder kroner i året. Dette forutsetter at kommunestrukturen blir basert på 90 økonomiske regioner.
Nå stiller Are Vegard Haug spørsmålet om det er relevant å bruke ressurser på sammenslåing når teknologien og nye samarbeidsmodeller kan gi de samme fordelene.
Kommunene bruker IKT til å samarbeide gjennom en rekke interkommunale nettverk, og vi har så vidt begynt å se effektene av den nye nettverksforvaltningen, mener Haug. I Nord-Østerdalen har eksempelvis fem kommuner gått sammen for å få én felles struktur. Det har resultert i én felles IT-avdeling for alle disse kommunene.
Med felles IT-systemer jobber saksbehandlerne på ulike områder automatisk med de samme systemene. Da blir man etter hvert kjent med hverandre, og får det Haug kaller profesjonelle nettverk. I Østerdalen har slike nettverk i neste omgang lagt grunnlaget for felles institusjoner.
Noen av kommunene gått sammen om felles landbrukskontor, felles saksbehandling innen byggesaker og så videre. Felles utnytting av knappe ressurser kan være kostnadsbesparende, og samarbeidskostnadene kan reduseres på grunn av teknologien.
