Det er visse øyeblikk i ens liv som i ettertid fremstår som svært spesielle og meningsfylte. Øyeblikk som man tenker tilbake på og husker som viktige fordi de bragte med seg ekstraordinær erkjennelse, opplysning og forståelse for noe som tidligere kan ha ligget litt i tåka.
Jeg hadde et slikt øyeblikk nå nylig, og for den det måtte interessere ble dette øyeblikkets plutselige erkjennelse utløst av fordøyelsesproblemer. Og det var ikke mine egne, men tilhørte en hund jeg så på fjernsyn, og det var bare toppen av kaken, som det heter.
Det var en morgen, og frokosten skulle inntas ved fjernsynsapparatet. Fjernsynsapparatet er koblet til noe så gammeldags som en antenne, som med litt anstrengelse klarer å ta inn tre kanaler, som av høflighetsgrunner skal slippe å få navnene sine på trykk.
Allerede her vil noen av leserne innvende: "Det finnes både kabel-TV og parabolantenner, hva er det han syter for?"
Det går ikke kabel dit jeg bor, selv om alle operatørene sier 'snart' når jeg ringer til dem. Og huseier tillater ikke parabolantenner, dessuten vil jeg ha bredbånd så bredt at jeg kan kjøre min egen filmserver hjemme i stua, bare så det er sagt. Så bredbånd må det være.
Men det var altså frokost-TV, ja.
Den første kanalen har to svært ukarismatiske morgen-programledere som sitter altfor nært kamera og lener seg mot deg som om de vil selge deg noe som lukter ille og de derfor må gjemme bak ryggen sin. Dekoren i studio er trolig hentet fra ett eller annet middels populært polsk lokal-TV-program.
Fra 70-årene.
Den andre kanalen hadde mye finere dekor, men programlederne var litt plagsomme der også. De hadde bestemt seg for å dedikere morgenen til hunders fordøyelsesproblemer. Hund med løs mage passer dårlig til curry-kyllingsalat på brødskivene.
Det tredje og siste alternativet besto av enellerannen mann med et meget gammelt slips, som stirret inn i kamera og skulle overbevise meg om at Darwinismen er oppskrytt og at naturvern er moralsk galt i henhold til hans åpenbart sterkt skrudde syn på verden.
Det var da erkjennelsen slo ned, som en slegge i en bløtkake: Den dagen bredbåndsinternett over TV kommer inn i huset blir det slik at man kan sitte og titte på de siste filmtrailerne fra den indiske filmindustrien i Bombay, live-kamera fra Hawaii eller høre på musikk og se på alt mulig rart, samme når på dagen eller natten det måtte være. Man søker og man finner, akkurat det man vil, eller i hvert fall noe i nærheten.
Jeg visste det vel egentlig fra før, men jeg hadde bare ikke følt behovet så inderlig sterkt før akkurat da. Bredbånd blir fint, det.
