Jeg har hørt en hel del gnål om at vanlig brevpost – såkalt sneglepost – vil dø raskt ut som følge av den elektroniske postens frammarsj på alle fronter. Men i de siste par årene har jeg opplevd en stikk motstatt trend. Aldri før har jeg fått så mye sneglepost fra e-postens hjemland og høyborg USA! De formelig velter inn i den stakkars postboksen min, brevene fra den andre siden av Dammen. Og hele denne nye postflommen skyldes faktisk og ironisk nok data-alderen; opprettelsen av store data-baser og den finurlige sammenkoplingen av dem, dette at navneregistere er blitt en salgsvare.
Av og til irriterer jeg meg grønn over brevbunken. Men det hender at jeg finner trøst og vederkvegelse i et og annet innkommet sneglebrev fra USA. Jeg har aldri trodd at jeg har besittet noe særlig talent som forretningsmann. I meg er nok ingen direktør gått tapt, har jeg tenkt.
Brev fra USA synes å tyde på at jeg har skjulte evner som vil gjøre meg til en suksessrik administrerende direktør på "no time", som det heter der borte. Jeg vil bli en strålende leder i framtida, får jeg vite. Og jeg som alltid har hatt nok med å lede meg sjøl, og ofte har kommet i skade for å være min egen vill-leder, særlig i pekuniære spørsmål.
I den amerikansk medieverden vet de noe om meg som jeg ikke har visst sjøl. Og det amerikanerne vet er oppløftende for en nordmann som i økonomisk henseende har vært en evig pappskalle, alltid på flukt fra sine debitorer. Eller kanskje det er kreditorene man bør flykte fra? Jeg husker aldri hvem som er hvem og oppfatter både debi og kredi som mine svorne fiender.
Man tror meg ikke? Man tror kanskje jeg er lettlurt? Lar meg dupere?
Men her har jeg som bevis et brev fra intet mindre enn Harvard Business Review. Det er sendt til meg personlig, på min hjemmeadresse i Larkollen. Vel, Larkollen blir kalt "Larkallen" – slik dette sted ved Oslofjorden pussig nok blir kalt i samtlige Amerika-brev jeg får. Det har vel oppstått en liten trykkfeil i systemet der borte, da.
"Dear Mr Michelet," skriver en kjekk kar som heter John Mace og kaller seg "Circulation Manager".
Han åpner friskt med å stille meg et spørsmål: "Your career isn't about money, is it?"
Jeg får lyst til å svare med et rungende nei – nei, min karriére har aldri dreid seg om penger, og skulle den vært målt i penger, ville man neppe kalt den en karriére.
Men før jeg rekker å svare har den meget kunnskapsrike Mr Mace allerede svart i neste setning: "I didn't think so. It's about something deeper."
Ja, vil jeg svare nå. Ja, ja, ja! La meg gå dypt som hvalen.
Atter kommer Mr Mace meg i forkjøpet, idet han forkynner følgende visdom: "Something so central to your core, to what makes you tick, that you can't imagine living without it."
Det der med "makes you tick" forstår jeg ikke helt. Jeg er da ikke ei klokke, heller?
Også i de neste utsagnene til sirkulasjonsdirektøren kommer det en passus som forvirrer meg: "It's about leadership. Having your say. Making things happen. Putting your stamp on the future."
Hvorfor skal det være så gjevt å sette et frimerke på framtida? De er vel kanskje glade i frimerker i Harvard Business Review, siden de sender så mye brevpost til meg. Det betyr sikkert mye for dem, dette med streit frankering. Jeg er jo ikke dummere enn at jeg skjønner at de har funnet meg i et dataregister, og jeg tror også jeg vet hvilket register de har funnet meg i. For noen år siden tegnet jeg et abonnement på Scientific American. Siden det har det tumla på seg med brev fra de forskjelligste andre tidsskrifter og forlag til Mr Michelet i Larkallen.
Man er blitt en utvalgt.
Hør bare hva Mr Mace sier om meg, og jeg tillater meg å kursivere det: "For over 70 years, one publication has stood out from the crowd as the indispensable resource for business achievers like you."
Man føler seg sånn passe på høyden, og Mr Mace er ikke den mann som jekker en oppløftet person ned igjen til plebeiernes sjofle gate-nivå. Han fortsetter, han: "Only an elite corp of top managers get a chance to subscribe to the Harvard Buisiness Review."
Jeg skal få et blad som er "dedicated to honing my leadership skills", og jeg skal også få en verdifull presang. Hvis jeg skynder meg litt, da, med å tegne abonnementet. Denne presangen er en liten bok som heter Business Classics.
Kan det bli bedre?
Ja, det kan bli bedre! Sorry, Harvard, men jeg synes nok Fortune gjør det enda et strå kvassere. Fortune går i sitt brev til direktørspira i Larkallen mer rett på sak, liksom, og bonusen er ikke en sånn hefta billigbok.
Fra Fortune er det Brian Wolfe, med tittelen "Vice President, Consumer Marketing" som skriver til meg. Bør jeg bli litt skuffa over at det ikke er selveste presidenten som skriver? Vet ikke. Spiller ingen rolle, for det Brian (vi kan vel være på fornavn, vi sjefa, ikke sant?) skriver er jo søt musikk i ørene til en mann som i ett års tid har betalt sine regninger etter prinsippet om å holde loddtrekning i regningsbunken en gang i måneden.
"Dear Mr. Michelet," skriver Brian. "If you are going to play a commanding role in your company ...and you will, or we wouldn't have sent you this letter..."
Det er formelig så jeg ser meg om etter noen jeg kan kommandere til å stå i giv akt.
Men her er ingen andre i vår lille Internett-sjappe i kveld. Jeg sitter og stuller for meg sjøl. Direktøren har gått hjem, lykkelig uvitende om hvem som snart kommer til å røre på seg i retning direktørkrakken hans og erobre den i et sultent byks.
Kan jeg stole på Brian? At han ikke har feiladressert brevet eller noe sånt. Ja, så klart jeg kan. De har orden i sakene i Amerika, og har nøye veiet meg og funnet meg tung nok: "As a chosen member of the World Executive Group, you're invited to receive Fortune at a considerable saving PLUS some specially selected BONUSES as well."
På lista over bonuser står jaggu: "Fortune World Executive Attaché – convenient and classically designed for busy executives."
Jeg håper det ikke er et menneske som er bonusen. En attaché av typen kulturattaché eller forsvarsattaché
. For akkurat på det punktet er jeg litt gammeldags. Selv om jeg blir en aldri så busy Top World Executive Commander, så er jeg mot det der med å sende slaver att og fram over Atlanterhavet. Dette mitt noble og humane prinsipp har med det sørgelige faktum å gjøre at jeg er noe kommunistisk innretta i hodet – et faktum dere heldigvis ikke har kunnskap om der borte, noe som må skyldes at POT her hjemme må ha glemt å gi en kopi til CIA av mappa mi, hvilket jeg takker for.
Egentlig tror jeg nok at du, Brian, med attaché sikter til en snedig stresskoffert. Jeg håper iallfall at det ikke er så kjip at du sender en potensiell toppfyr som meg en kalenderholder og en liten, glætt pung av plast, sånn som en nabo av meg uti Larkallen fikk da han var utropt til kremgutt og abonnerte på Esquire eller Far Eastern Economic Review eller hva det var. Han driver med akvarier i det små, og hadde tidligere tegnet seg for abonnement på noe så folkelig som et akvarieblad fra USA. Og straks var han blitt en del av det jet-settet forretningsbladene vender seg til, hvilket forekom både ham og meg fantastisk, eventyrlig, helt utrolig. Han var klar kandidat til å motta en prektig lommebok av krokodilleskinn og en veggkalender i flerfargetrykk, sannsynligvis med pinupper på. Men han fikk altså ikke akkkurat det.
Jeg stoler på at du mener koffert, Brian. Og tegner med herved.
Du tar VISA, vel? Men – bi litt – tar du sånne VISA-kort som egentlig utløp i fjor, og hvor det er litt minus på kontoen i det nye året også, dessverre? Bare noe småtteri. Noen få spenn. Og så sterk er da vel ikke krona blitt at noen få minuskroner teller noe særlig borti dollar-land?
Som du skjønner, jeg er allerede på gang som en temmelig skjerpa bisnissmann, en som veit hva det dreier seg om, kan det meste når det gjelder valutakurser og er beintøff i forhandlinger. Min lederstil er på vei til å bli finslipt, men stadig rå når det trengs. Som kommandør framstår jeg snart som en figur av polert flint. Akseptér minus-VISA'en min, du, ellers så kan du sitte der og ruge på kofferten din til den mugner!
