Langtidslagring av store mengder data er en utfordring som ennå ikke er løst. De fleste av dagens lagringsløsninger er enten kortvarige, krever stadig oppdatering av lagringsmediet, eller krever regelmessig tilførsel av strøm.
Nå har imidlertid et forskerteam ved George Whitesides lab ved Harvard kommet med en mulig løsning.
Hyllevare
Kort fortalt benytter de seg av en helt vanlig blekkskriver, og ulike blandinger av syv forskjellige typer selvlysende blekk som alle er kommersielt tilgjengelig. Med andre ord er metodens grunnstener allerede hyllevare.
Blekket skrives på en epoxy-overflate som det så kjemisk bindes til. Det kan deretter leses ved hjelp av et automatisert mikroskop. Ifølge techexplore.com har forskerteamet oppnådd en skrivehastighet på 128 bits per sekund, og en lesehastighet på 469 bits per sekund. Ikke raskt i tradisjonell betydning, men det er faktisk med stor sannsynlighet den raskeste molekylære lagringsmetoden for data.
Høy datatetthet
Ifølge forskerne kan dataene leses med en nøyaktighet på 99,6 prosent, altså må man benytte en eller annen form for feilkorrigering og/eller redundans, men dette er ikke noe nytt for denne teknologien. Slike metoder er allerede i bruk i klassisk informasjonslagring og -overføring.
Datatettheten er oppgitt til 1.407.542 bytes på et kvadrat på like under 52 mm2, noe som tilsvarer like oppunder 1,7 GB på et A4-ark, gitt at man bare lagrer informasjon på ene siden.
Kan vare i tusenvis av år
I teorien kan slik informasjon forbli intakt og lesbar i tusenvis av år, men det er ikke den eneste fordelen med slike lagringsmetoder.
For det første trenger den ikke vedlikehold av noe slag når den først er skrevet, verken i form av strøm eller oppfrisking av lagringsmediet. For det andre er den helt frikoblet fra alle former for datanettverk og er dermed ikke utsatt for nettbaserte angrep eller hacking. Det er i så måte å betrakte som ROM («Read-Only Memory»).
Pergament varer lengre enn digital lagring
Langvarig lagring av data har vært et problem på jakt etter en løsning i mange år. I 2009 skrev Digi om en lovende teknologi i form av nanorør, og illustrasjonen som ble brukt den gang er like aktuell den dag i dag:
«... Dommedagsboken til Vilhelm Erobreren har overlevd i mer enn 900 år etter at den ble skrevet på pergament i 1086. En digital kopi av boken, som ble laget i 1986, har på sin side allerede gått i stykker. Mediet som var blitt benyttet, var laserdisc.»
