Microsoft, FN og National Basketball Association har det til felles, at de bruker løsninger fra Boston-selskapet Crimson Hexagon til å analysere ytringer om dem i all verdens sosiale medier.
Teknologien til Crimson Hexagon gjør det mulig å fange opp ytringer i sanntid etter kriterier knyttet til innhold og opphav, kopiere dem og lagre dem med tanke på videre analyse, og kjapt avdekke interesse trender. Bedriftens slagord er «Business Intelligence from Big Data & Social Media».
Big Data er, som kjent, i skuddet. Accenture-selskapet Avanade har nylig avdekket hvordan norsk konkurranseevne er truet av våre storbedrifters manglende interesse for dette fagområdet.
Crimson Hexagon skryter gjerne av sin teknologi, «patented technology invented at Harvard University», nærmere bestemt Institute for Quantitative Social Science, IQSS.
IQSS skryter på sin side av sin tverrfaglighet og det store nedslagsfeltet til forskningen som de bedriver.
Et slående eksempel på begge disse egenskapene er en rapport publisert 18. juni i år, kalt How Censorship in China Allows Government Criticism but Silences Collective Expression. Hovedforfatteren til denne rapporten er direktør ved IQSS, professor Gary King. King er også medgründer i Crimson Hexagon, som ble etablert i 2007.
Rapporten bruker altså teknologi for å analysere big data og sosiale medier, til å granske kinesiske myndigheters sensur av sosiale medier. Forskerne påviser at sensuren ikke først og fremst slår ned på kritikk, men på ytringer som er egnet til å utløse eller oppmuntre til sosial uro, uavhengig av hvorvidt de er kritiske til myndighetene eller ikke. Dette uttrykkes flere steder i rapporten, på svært kategorisk vis, som her (side 23):
The results are clear: posts are censored if they are in a topic area with collective action potential and not otherwise. Whether or not the posts are in favor of the government, its leaders, and its policies has no effect on the probability of censorship.
Konklusjonen trekkes på grunnlag av en analyse av 11 382 221 meldinger hentet fra 1 382 ulike sosiale tjenester i Folkerepublikken Kina, fra den største, blog.sina som står for 59 prosent av meldingene, ned til små og svært lokale sosiale medier.
Meldinger er fanget opp i det de er publisert. Forskerne har utviklet metoder for automatisk å sjekke hvorvidt en melding i ettertid er sensurert, slik at de kan sammenlikne hva som blir stående med det som sensuren fjerner. Meldingene er kategorisert med tanke på innhold, grad av kritikk og andre parametere, og det er utviklet metoder for å måle sensurens intensitet, og sammenholde den med det løpende nyhetsbildet, internasjonalt, nasjonalt og lokalt. All innholdsanalyse er gjort uten oversettelse, en indikasjon på hvor langt King og Crimson Hexagon er kommet i å tilrettelegge teknologien for andre språk enn engelsk. (Kanskje det er en grunn til at FN er en referansekunde?) Forskerne har også kunnet danne seg en oppfatning av hvor lenge uønskede innlegg får stå før de fjernes av sensuren.
Kinesisk nettsensur er bare delvis automatisert.
Den såkalte Store kinesiske brannmur brukes til å filtrere skadelig innhold fra utlandet. Et system med fyord brukes til å luke ut meldinger som åpenbart dreier seg om forbudte emner. Systemet er lett å unngå, gjennom omskrivninger. I stedet for det forbudte skrifttegnet velger man et tegn for et ord som enten lyder noenlunde likt (en «homofon»), eller et tegn som ser noenlunde lik ut («homograf»).
Resten av sensuren er manuell. Sensuren er en enorm, landsomfattende organisasjon. Nettsteder som tilbyr sosiale tjenester kan ha opptil 1000 lokalt ansatte sensorer. I tillegg kommer et Internett-politi på mellom 20 000 og 50 000 mann, samt 250 000 til 300 000 overvåkere ansatt av sentralregjeringen. Apparatet er sterkt sentralisert, og reagerer på partiledelsens siste vink.
Rapporten er fascinerende lesning fordi den så klart viser nettopp hvordan sensuren er opptatt av å hindre uro. I situasjoner der det er mye uro, for eksempel under opptøyer i Zengcheng i juni i fjor, slår sensuren til og struper flommen av sosiale ytringer, uavhengig av ytringenes tema. Tilsvarende skjedde lokalt i Indre Mongolia, under uro der i mai 2011.
Forskerne peker også på at det bør være mulig å benytte seg av deres metoder til å forutsi viktige politiske endringer i Kina. Det illustreres ved målinger av sensurens nivå i forkant av tre overraskende hendelser.
Sensuren av meldinger relatert til den opposisjonelle kunstneren Ai Weiwei ble signifikant trappet opp i dagene før han uten forvarsel ble arrestert 3. april i fjor.
Hendelsen som utløste skandalen rundt Bo Xilai, den plutselige avsettelsen av hans støttespiller Wang Lijun 2. februar, ble innledet av fem dager med skjerpet sensur av ytringer knyttet til Bo og Wang og deres familier. (Skandalen sprakk internasjonalt da Wang søkte tilflukt i det amerikanske konsulatet i Chengdu 6. februar.)
25. juni i fjor kom kunngjøringen om en inngått fredsavtale i Sørkinahavet overraskende på amerikansk etterretning og utenriksobservatører flest. Rapporten avdekker at en langsiktig trend med skjerpet sensur rundt dette temaet ble plutselig brutt flere dager før avtalen ble kunngjort.
I sine avsluttende bemerkninger i rapporten, peker forskerne på hvordan analyse av sosiale medier kan gi betydelig innsikt i forhold og prosesser i Kina som ellers ikke kommer til uttrykk.
I forhold til sensuren tyder analysen hittil på at kinesiske myndigheter er åpne for kritikk, så lenge det ikke truer deres makt. I praksis er dette en allmenngjøring av et kjent prinsipp fra Mao Zedong. Han skjøt ikke sine verste interne fiender, men plasserte dem i posisjoner slik at «vi alle kan lukte når de fiser».
– Med tanke på ytringsfrihet, nyter det kinesiske folket individuell frihet. Kollektivt sett, er de i lenker, heter det i rapporten.
Sosiale medier gir myndighetene en anledning til å følge med på stemninger i befolkningen. I kinesisk tradisjon er det viktig at folket får klage til keiseren. Det er når folket ikke klager at keiseren skjønner det virkelig er fare på ferde. Sosiale medier er følgelig en velsignelse for styresmaktene, så lenge de ikke unyttes – misbrukes – til å spre uro. Maner du til reform kan du bli hørt. Maner du til bråk, vil vi ordne det slik at ingen kan høre deg.
