I mars skrev jeg om katastrofeprosjekter, og spådde at Akson – et gigantprosjekt for å lage felles sykejournal for deler av helsevesenet – kom til å bli den neste store IT-katastrofen i Norge.
Vel, dette er i ferd med å skje, men kanskje heldigvis før det har rukket å bli en virkelig stor katastrofe.
Kritikk kommer fra mange kanter – fra akademia, presse og brukere.
Min glimrende kollega ved UiO, Bendik Bygstad, har skrevet en skarp analyse av prosjektet i Dagens Medisin, der han fremholder at prosjektet strider mot så å si all forskning om moderne systemutvikling.
Aftenposten har skrevet mye om prosjektet i sommer, blant annet at e-helsedirektoratet ikke har egen kompetanse for denne type systemer og har outsourcet ledelsen til PwC uten å synliggjøre dette.
Kompetente brukere som Oslo kommune etterlyser svar på nokså konkrete spørsmål. Og leger mener systemet ikke løser de medisinske utfordringene, men i stedet gir byråkratene noe de liker.
For meg er det nokså opplagt at Akson ikke kan virke, hovedsakelig fordi det er for mange
kokker, og at systemet forsøker å favne for mye. Men det har gått prestisje i saken, må vite.
Et kjernepunkt innenfor systemtenkning er at et stort komplekst system som fungerer,
startet som et lite, enkelt system som fungerte – og som så ble bygget ut etter behov. Hva er
den lille, enkle kjernen i Akson som man skal begynne med?
Digitalisering er å dele
Digitalisering handler ikke om å automatisere prosesser og spesifisere hvordan ting skal gjøres, men om å synliggjøre informasjon slik at intelligente enheter kan forholde seg til den.
Som et tidligere eksempel fra en slakteributikk viser: Hvis folk får se dataene, kan de trekke sine egne slutninger, og man trenger ikke å trekke all kompleksiteten inn i systemet.
Det leger og sykehus og byråkrater og pasienter vil ha, er delt informasjon – en journal tilgjengelig for alle (selvfølgelig med de begrensninger som er nødvendige). Det arbeidet kan bare starte med informasjonen – hvilke data et slik system skal inneholde, og en standard måte å beskrive dem. Alt det andre – hva man skal gjøre med dataene – kan overlates til systemene der ute.
Tatt ut i ytterste konsekvens betyr dette at den sentrale databasen (eller definisjonen) bare
kan aksesseres via APIer (programmeringsgrensesnitt). Det fine med dette er at det hindrer
at man definerer data og strukturer sentralt ut fra enkeltoppfatninger av hva dataene skal
brukes til. Et system kun aksesserbart gjennom APIer ville tvunget den sentrale diskusjonen
over mot data og innhold heller enn prosessautomatisering og arbeidsstandardisering.
Et hodeløst system (og det er en bra ting)
Aksonprosjektet, slik det fremstår nå, er hodeløst – det er i hvert fall ikke mulig å finne et enkelt hode som forstår hva dette skal brukes til, eller som tar ansvar
Et ganske nytt konsept innenfor informasjonssystemer er «headless CMS». Et CMS er et Content Management System – for eksempel en database av innhold for en webside, en nettavis, en blogg eller (hvorfor ikke) en sykejournal.
«Headless» betyr at systemet ikke har noe eget grensesnitt for brukere – og årsaken til det er at brukergrensesnitt endrer seg hele tiden, mens innhold tenderer til å være mer stabilt over tid.
Vi har gått fra tekstterminaler til grafiske grensesnitt til touchskjerm og mobiltelefoner i løpet av nokså få år, men menneskekropper har ikke endret seg nevneverdig de siste hundre tusen år.
Med andre ord: Det sentrale i Akson skal være mennesket – fysisk og psykisk – en digital tvilling av deg og meg, som leger og andre som trenger det skal ha enkel tilgang til. Det er faktisk ikke så vanskelig å få til, sentralisert eller ikke.
Aksonprosjektet, slik det fremstår nå, er hodeløst – det er i hvert fall ikke mulig å finne et enkelt hode som forstår hva dette skal brukes til, eller som tar ansvar. Systemet må forenkles, rulles ut raskere, og adressere de kritiske, øyeblikkelige behovene først.
Løsningen kan pussig nok være å gjøre et hodeløst system virkelig hodeløst. Så spørs det om noen har hode til å gjøre det.
