Disse spørsmålene stilte Teknologirådet i en artikkel i DN i 2017. Det fikk leder av Folkehelseregisteret Camilla Stoltenberg til å etterlyse en nasjonal strategi for dataforvaltning.
To år har gått og ingen strategi er laget. Hvorfor? Forstår ikke politikerne, forvaltningen og næringslivet hvilken verdi data har, og hvordan det kan bidra til bedre offentlige tjenester og ny næringslivsutvikling i Norge? Dette var temaet for et mini-seminar under Arendalsuken.
Hva er en datadelingsstrategi?
Adm. direktør i Forskningsrådet John-Arne Røttingen pekte i sitt innlegg på at det å tilgjengeligjøre åpne data i seg selv ikke var noen strategi. En nasjonal strategi for «deling av data» måtte omfatte hvordan dataene skulle forvaltes slik at verdien av bruken av dem kunne tilbakeføres til de som skapte og forvaltet dataene. Samtidig må dataene forvaltes slik at det skapes norske arbeidsplasser som gir norsk verdiskapning.
Camilla Stoltenberg fulgte opp dette ved å peke på at de initiativ som nå blir gjort i offentlig sektor, gjennom Skattedirektoratet og Direktoratet for e-helse i forbindelse med Helsedataplattformen i seg selv var gode tiltak, men hadde begrenset betydning:
- Å skattelegge de store globale IKT-aktørene er positivt, men spørsmålet dreier seg om mer enn skattlegging. Det dreier seg om å føre «overskuddet» av verdien av bruken av data tilbake til fellesskapet og til dataforvalterne. Det er et større perspektiv enn akkurat skattleggingen og krever en mer helhetlig tilnærming.
- Etablering av Helsedataplattformen er bra, men det er et for begrenset tiltak med usikker finansiering. Hun pekte også på at GDPR (EUs personvernlovgivning) nok var bra på mange måter, men fokusert på personvern. GDPR er ikke designet for å ivartea problemstillinger knyttet til akkumulerte data som jo som oftest er det som brukes i forskningsmessig sammenheng.
Hun etterlyste derfor at en ser helheten av betydningen av deling av data i et samfunnsperspektiv.
Min kommentar 1
Jeg synes begge disse innspillene var gode og relevante. Men jeg savnet at man gikk videre og satte dette inn i et større samfunnsøkonomisk perspektiv:
Vi har på den ene side staten som har et naturlig monopol på innhenting av data som er nødvendige for å utføre de funksjoner som en har bestemt at staten skal gjøre, f.eks. skatteinnkreving. Men offentlige data i sin alminnelighet er nå blitt viktige innsatsfaktorer i den samlede tjeneste- og produksjonsøkonomien. Samtidig har vi en privat sektor med tilnærmet perfekt marked som nettopp av den grunn ikke har anledning eller mulighet til å regulere markedet.
Det er også liten vilje og incitament til å dele data – både mellom offentlige etater og mellom bedrifter. Det oppstår derfor en markedsmessig passivitet i forhold til den teknologiske og konkurransemessige utfordringen.
Trusselen fra GAFA
Det er trusselen fra GAFA – Google, Apple, Facebook og Amazon – som i dag burde drive frem en regulering som omfatter mer enn skattlegging.
Som bl.a. konsernsjefen i Schibsted tidligere har påpekt er det i ferd med å oppstå en skjevhet i byttehandelen mellom de som leverer innsatsfaktorene i produksjonsøkonomien, og de som vet å utnytte dem. Dette vil redusere Norges produktivitetsvekst og innovasjonsevne.
Ruter-sjef Bernt Reitan Jenssen beskrev denne utviklingen under Arendalskonferansen med et bilde som er mer beskrivende enn mange akademiske ord:
«Vi har til nå gitt smuler ut på fuglebrettet. Det har småspurvene forsynt seg av. Og slik har tiden gått. Men når vi nå se ut av vinduet ser vi at ikke bare er smulene borte, men det er også småspurvene. De er spist av de store skjærene – som også har spist fuglebrettet!»
Metaforen er god. Den forteller om en nesten umerkelig utvikling rett utenfor våre vinduer, og hvor ikke bare smulene (dataene) etter hvert blir borte, men også selve plattformen for deling av data (fuglebrettet).
Dette er et demokratisk problem, sier Bernt: «Det er ikke noe i veien med det å konkurrere, og å tjene penger på konkurransen; problemet er at dette skjer utenfor demokratisk kontroll, og i strid med de reguleringsprinsipper for virksomhet en ellers har i samfunnet».
Selv har Ruter tatt tak i dette innenfor sitt eget område (transport) med et viktig tiltak - å sette seg i førersetet i internasjonale standardiseringsorganer innenfor transportområdet. Et viktig reguleringstiltak er jo nettopp å innføre standarder for deling av data i bransjen.
Bernt etterlyste derfor et initiativ om samarbeid med forvaltningen og næringslivet for å jobbe sammen om dette problemet under forutsigelige rammebetingelser.
Investeringsbehovet
Flere av innlederne var inne på behovet for investeringer. Det er ikke tilstrekkelig med endret juridisk rammeverk og nye regulatoriske rammebetingelser i form av skattlegging, krav til eierskap etc. Kristin Skogen Lund fremholdt at det også må investeres i hvordan data skal verdiøkes og i en nasjonal infrastruktur for formidling av data.
Det første gjelder det betydelige arbeidet som gjøres både i forvaltningen og i private sektorer som olje/energi og transport, med å beskrive dataenes egenskaper, standardisering av dataformater etc.
Det siste er i samsvar med hva Digi21 foreslo i sin digitaliseringsstrategi, dvs. en næringsrettet satsing på digital infrastruktur som innebærer nasjonal kontroll for å sikre like vilkår for tilgang og bruk, dekning og sikkerhet.
Men «de politiske prosesser går for sakte», sa Kristin, «vi trenger innovasjon i politikken».
Min kommentar 2
Det er riktig at de politiske prosessene går sakte. Det er to år siden Teknologirådet kom med sin anbefaling, og ett år siden Digital21 la frem sine forslag. Siden da har ingenting blitt gjort. Regjeringen har forsømt to muligheter – i Meldingen om Helsenæringen og i Digitaliseringsstrategien – uten å legge frem noen strategi for deling av data.
Det kan være flere grunner til at det går så sent. Det kan være mangel på reell forståelse av problemstillingen, slik debatten mellom konsernsjefen i Schibsted Ole Jacob Sunde og digitaliseringsminister Nicolai Astrup i våres, kan tyde på. Det kan også være politisk-ideologisk uenighet om hvilken markedsregulerende rolle staten skal ha.
Men jeg tror at hovedgrunnen er at temaet er problematisk og krever nytenkning eller «politisk innovasjon».
Teknologirådets forslag for to år siden, var klart: «Hvis data fra fellesskapet skal deles med tredjerparter, bør fellesskapet få en merverdi i form av bedre offentlige tjenester, ny næringsutvikling, arbeidsplasser og skatteinntekter. Det er derfor nødvendig at myndighetene etablerer juridiske rammer og reguleringstiltak som gjør det mulig å utveksle data trygt, og som sikrer at rettigheter, verdier og ansvar fordeles rettferdig og likeverdig».
Men det er ikke lett å lage en strategi ut av dette, bl.a. fordi de juridiske, regulatoriske og investeringsmessige tiltak som er nødvendige, kan ha konsekvenser som en ikke ser effekten av i dag. Det kan nok også være at en gjør problemstillingen vanskeligere enn den bør være: Å måle «verdien av data» er umulig. Men å måle verdien av å dele data, er enklere; her finnes det en rekke praktiske scenarier som en kunne bruke for å beregne lønnsomhet, gevinst og samfunnsøkonomisk effekt. En behøver heller ikke tenke fremtidsrettet: Det finnes nok av eksempler på at deling av data i dagens prosesser vil ha stor effekt.
Økt forståelse og innsikt skjer bare gjennom åpen debatt i en smeltedigel som Arendalsuken er. Men da må debatten også fortsette når «Arendalsuken» er over.
– Arild Haraldsen
(Analysebyrået Menon annonserte under seminaret at de hadde laget en rapport om «Hva er verdien av data?». Rapporten var imidlertid ikke tilgjengelig i det denne artikkelen blir publisert. Lenke til rapporten vil bli lagt inn i en oppdatert versjon av denne artikkelen).
