Jeg er glad for at (tidligere) digitaliseringsminister Jan Tore Sanner nå bekrefter at digitalt samtykke er et rettslig grunnlag på linje med lovhjemmel for gjenbruk av data fra offentlige etater.
Det hele synes å bygge på en uklarhet ved at det i Digitaliseringsrundskrivet, pkt 1.3 er brukt uttrykket «hjemmel», og at dette skal forstås som både «lovhjemmel» og «digitalt samtykke». Digitaliseringsrundskrivet skal nå oppdateres og korrigeres på dette punktet.
Hvordan en slik uklarhet har oppstått all den stund «digitalt samtykke» både var utviklet som løsning, og anvendt i flere prestisjeprosjekter på det tidspunkt Digitaliseringsrundskrivet ble skrevet, er uklart. Sanner sa også opprinnelig om etableringen av Felles Datakatalog at «Etableringen av datakatalogen har ingenting med diskusjonen om valget mellom samtykke eller hjemmel å gjøre». Det er jo ikke riktig, tvert om ble katalogen etablert for mer effektivt å kunne gjennomføre gjenbruk av data – enten det er basert på lovhjemmel eller digitalt samtykke.
Dette vet alle. Hvor har rådgiverne til statsråden egentlig vært? Men la nå det ligge. Jeg er imidlertid blitt spurt om ikke dette egentlig bare er en bagatell, en juridisk spissfindighet?
Det er det ikke. Dette har stor betydning for digitaliseringsprosjekter i samhandlingen mellom offentlig og privat sektor. Fra før har vi prosjektet om samtykkebasert lånesøknad mellom skatteeaten og bankene. På beddingen i 2018 kommer det nye prosjekter om bl.a. konkurshåndtering, selskapsetablering, osv. Både Politiet og NAV inngår i flere av disse prosjektene. Dette er eksempler på innovative digitaliseringsprosjekter, hvor nettopp samspillet mellom offentlig og privat sektor gir prosjektene en merverdi. Gevinstpotensialet i disse projektene er beregnet å være flere tiltalls milliarder kroner målt i bedrifts- og samfunnsøkonomiske effekter!
Det er duket for nye prosjekter
I tillegg er det nå duket for nye prosjekter i samhandlingen mellom kommunene og innbyggerne. Det var jo slik denne diskusjonen startet, nemlig Oslo kommunes planer om å bruke digitalt samtykke i forbindelse med barnehagesøknad og andre kommunale tjenester. Det er også viktig å merke seg at slike prosjekter har en politisk dimensjon, nemlig ved å gi innbyggerne lettere tilgang til offentlige tjenester som de har krav på. I forbindelse med barnehagesøknad er det å sikre at søkere kan få redusert betaling dersom inntektsopplysninger tilsier det.
Til syvende og sist dreier dette seg om hva «digitaliseringsprosjektet» i offentlig sektor egentlig er:
Det er ikke bare digitalisering innen den enkelte sektor eller mellom offentlige etater (hvor lovhjemmel brukes). Men det er også i digitaliseringsprosjekter mellom offentlig og privat sektor, og mellom kommunen og innbyggerne, hvor digitalt samtykke er mer anvendelig, hensiktsmessig – og innenfor kravet til personvernregler.
Monica Mæland har nå overtatt som «digitaliseringsminister». Hun kommer inn med bakgrunn som næringsminister – hvor dette med samhandling mellom privat og offentlig sektor ved bruk av digitalt samtykke har vært et kjernepunkt. I tillegg er hun altså kommunalminister hvor den samme problemstillingen vil oppstå i løpet av kort tid .
Derfor er det gledelig at det ikke lenger kan være tvil om hva «digitaliseringsprosjektet» i offentlig sektor egentlig omfatter – og hvilken rolle digitalt samtykke spiller for iverksettelsen av viktige prosjekter med stort gevinstpotensiale.
Arild Haraldsen har bidratt til digi.no med debatt, kommentarer og bokanmeldelser i mange år. Haraldsen var tidligere adm dir i NorStella, og i den anledning ansvarlig for Samhandlingsarenaenen i forskningsprosjektet Semicolon. Nå selvstendig konsulent med oppdrag innen strategisk bruk av IKT, foredrag og debattleder. Haraldsen har skrevet en rekke fagbøker innen sitt område.
