Stortingsmeldingen om helsenæringen vil bli drøftet i Stortinget i juni. Den fokuserer på at helsesektoren må bli mer åpen for bruk av helse-teknologi fra private leverandører. Det er en viktig og sentral problemstilling.
Men like viktig er hvordan markedet for e-helsetjenester faktisk virker. Her er samarbeidet – eller mangel på samarbeid – mellom private leverandører, helt sentralt. Abelia har bedt om at det innføres åpne, standardiserte API-er mellom leverandørene: «Regjeringen bør sette punktum for silosystemer og kreve at alle systemer som innføres fra nå av, skal ha åpne standarder og kan fungere med andre systemer».
Intensjonen er god, men jeg er uenig i ett punkt: Dette bør ikke bare omfatte nye systemer, men også eksisterende systemer. For det er i dag ingen sømløs samhandling mellom velferdsteknologiske løsninger og pasientjournaler.
Denne problemstillingen går imidlertid under radaren på politikerne fordi det er «et teknisk spørsmål» med «mange kompliserte sider». Det er det imidlertid ikke. Dette dreier seg om hvilken markedsregulerende rolle det offentlige skal ha. Og det er ikke noe teknisk, men et politisk spørsmål.
La meg forsøke å forklare hva denne problemstillingen går ut på, og hvorfor den er viktig i Stortingets debatt om Helsenæringen:
Helsetjenesten som en lang verdikjede
Helsetjenester representerer en lang verdikjede fra spesialisthelsetjenesten (sykehus) til primærhelsetjenesten som utføres av kommunene, og som omfatter sykehjem og/eller omsorgsboliger. Velferdsteknologiske løsninger er det sterkest voksende marked innenfor e-helse- området.
Velferdstekniologi består av en rekke ulike teknologiske løsninger som medisinsk avstandsoppfølging, løsninger for barn og ungdom med nedsatt funksjonsevne, til å motvirke demens og ensomhet blant eldre. Disse består av «dingser» som digital lås, pilledispensere, GPS-løsninger etc. Løsningene har som regel en eller flere sensorer koblet til et forsystem.
Dette er løsninger med stor betydning for helse- og omsorgsarbeidet, for pasienter og pårørende, for helsepersonellet og kommunenes tjenestetilbud, og med betydelig samfunnsøkonomisk effekt.
Kommunene opplever imidlertid at manglende integrasjon mellom velferdsteknologiske løsninger og pasientjournalsystemene, er den største hindringen for å utvikle gode omsorgstjenester. Problemet er at velferdsteknologiske løsninger (VTL) i liten grad «snakker sammen med» pasientjournal-systemene (EPJ). EPJ-leverandørene er i liten grad villig til å åpne opp sine API-er for deling av data og informasjon med leverandører av VTL. Det er i beste fall snakk om lagring av data fra sensorene, og ingen behandling eller data tilbake. Men det er tilbakemelding i sanntid som gir reell verdi da en bedre kan følge opp pasientene. Slik det er i dag blir VTL isolerte, «teknologiske dingser» som reduserer de mulighetene som det tjenestetilbudet kan gi. Dermed blir utbredelsen, effekten og gevinstene av velferdsteknologiske løsninger begrenset.
Hva er problemet?
Til en viss grad har EPJ åpnet opp sine API-er for noen få kommuner, men de har begrenset funksjonalitet, er ikke gjenbrukbare for andre kommuner og en er uansett avhengig av hvilke prioriteringer EPJ-leverandørene gir dette arbeidet i forhold til egne ressurser og kompetanse etc.
Det finnes mange gode grunner fra EPJ-leverandørenes side til å være noe tilbakeholdne på dette området. Men en kan ikke underslå at det vesentlige er deres ønske om å beholde kontroll over markedet. Det er i dag mange små leverandører av velferdsteknologiske løsninger, mens markedet for pasientjournaler har 3 hovedleverandører: Dips/Acos, Visma og Tieto, hvor DIPS/Acos er mer åpen enn de to andre. Man har derfor en skjevhet i markedsdominans hvor noen få private leverandører får avgjørende betydning for utviklingen av helsetjenester.
Mange kommuner opplever at det er lettere å samarbeide med VPT-leverandører enn EPJ-leverandørene om dette. Det er derfor et ønske om at kommunene samlet stiller seg bak et krav om større åpenhet.
Det er i ferd med å utvikle seg en ny tjeneste i markedet hvor flere forskjellige leverandører går sammen om å tilby integrasjonsløsninger. Dette er ikke en utvikling som er ønskelig fordi det gjør markedet enda mer fragmentert, selv om det kan gjøre det lettere for noen kommuner/VFT-leverandører, avhengig av hvor tett de er bundet til leverandørene av helseapplikasjoner. På den annen side blir overgang til et felles journalsystem vanskeligere.
Situasjonen i dag er altså at kommunene og leverandørene av VFT-løsninger, har et for sterkt avhengighetsforhold til EPJ-leverandørene, deres utvikling og prioritering. Det gir kommunene en høy byttekostnad hvis de skal skifte leverandør av helseapplikasjon eller fagsystem. Kostnadene ved at kommunene selv utvikler denne type integrasjon, kan være opptil en halv million kroner og da knyttet kun til én EPJ og noen få velferdsteknologiske løsninger.
Hva er løsningen?
For å løse dette har Direktoratet for e-helse i samarbeid med Oslo kommune og Norsk Helsenett laget et «knutepunkt» for integrasjon mellom VTL og EPJ. Dette prøveprosjektet blir nå vurdert med tanke på at det kan bli et nasjonalt «knutepunkt» for hele landet. En tenker seg en utvikling med standardiserte åpne grensesnitt (åpne API-er) til både VPT og EPJ-systemene.
Det finnes i utgangspunktet to alternativer:
- Staten utvikler en offentlig samhandlingsløsning («knutepunkt») med standardiserte, åpne API-er som både EPJ og VTF-leverandører må forholde seg til.
- I stedet for å utvikle et nasjonalt «knutepunkt», pålegges EPJ- og VTF-leverandører å implementere i sine systemer de åpne, standardiserte API-er som myndighetene (Direktoratet for e-helse) pålegger dem.
Det finnes argumenter for og imot begge løsningene:
- Når flere løsninger og kommuner knyttes opp til et felles «knutepunkt», vil den samlede mengde av aggregerte data oppfattes som et «helseregister». Det krever lovhjemmel.
- Å utvikle eget «knutepunkt» vil kreve betydelige økonomiske midler. Dette vil kunne føre til at kommunene får mindre midler til å investere i velferdsteknologiske løsninger, på bekostning av staten bruker samme penger til å utvikle et nasjonalt knutepunkt. Det vil sette velferdsteknologiske løsninger og kommunens tjenestetilbud flere år tilbake i tid.
- På den annen side vil det ta tid å få implementert de nødvendige standardene hos fagsystemene.
- Ved å utvikle en nasjonal løsning først, vil gjøre det lettere å innføre krav til standarder hos leverandørene da arbeidet med et «knutepunkt» vil definere hvilke profiler som er nødvendige for standardisering.
Felles for begge løsningene er at markedet pålegges å bruke åpne API-standarder, som Abelia krever. Men forskjellen er at dette enten gjøres ved at staten selv utvikler en fellesløsning, fremfor å legge bindende føringer på VTL og EPJ-leverandørene om å bruke de åpne, internasjonale standardene som myndighetene (Direktoratet for e-helse) pålegger dem.
Det politiske og markedsmessige kravet er at leverandørene må ha åpne, standardiserte API-er for å redusere kommunenes avhengighet av leverandørene slik at det skal bli enklere å bytte leverandører av både velferdsteknologiske løsninger og fagsystemer (redusere byttekostnadene). Kommunenes muligheter til å bruke kundemakt overfor leverandørene er en forutsetning for gode e-helseløsninger. Konkurransen i markedet skal derfor økes til beste for pasienter, pårørende og fellesskapet.
Det sentrale spørsmål blir derfor: Hvilken rolle ser staten den skal ta i markedet: Som regulator i form av krav om åpne standarder, eller som markedsaktør ved å styre utviklingen gjennom egne tjenestetilbud som alle må forholde seg til.
Det er mer et politisk enn et teknisk spørsmål. Dette er et sentralt kommunalpolitisk tema for tiden, og derfor viktig for diskusjonen i Stortinget i juni.
