Den politiske dimensjonen: Det startet med en kronikk i Aftenposten av Ole Jacob Sunde som etterlyste en nasjonal strategi for forvaltning av våre felles ressuser - private og offentlige data. Sunde var opptatt av at lekkasjen av data til store utenlandske IKT-aktører endrer maktbalansen i samfunnet. Digitaliseringsminister Nicolai Astrup var uenig og sier at det at det å strupe datatrafikk ut og inn landet verken er ønskelig eller realistisk: «Det at mange forbrukere ikke er sin forbrukermakt bevisst, kan ikke være et argument for at staten skal styre flyten av personopplysninger». Ole Jacob Sunde svarer med at det er liten grunn til å ha en digitaliseringsminister når han ikke ser problemstillingen.
Finanbyråd i Oslo kommune Robert Steen på sin side peker i Dagens Perspektiv på at det er nettopp fremveksten av de store IKT-gigantenes innsamling av data som utgjør et demokratisk problem og en utfordring ikke bare mot næringslivet, men også mot offentlig sektor. Han mener det er en politisk utfordring å ta konkroll med de datamengdene som produsereres her i landet – «skatt og personbeskyttelse er ikke nok», sier han.
Debatten viser at «deling av data» ikke bare er et spøsmål om markedsliberalisme eller markedsregulering, men også om hvilket samfunn vi vil ha:
- Deling av data vil legge til rette for at det offentlig tilbyr en tjeneste som innbyggeren har rett til og behov for, i stedet for å lete opp og søke tjenesten. Den politiske dimensjonen av dette er at vi på denne måten bygger ut vårt velferdssystem, og sikrer innbyggernes rettigheter bedre.
- «Datalekkasje» gjør det mulig for store IKT-leverandører å fremstå som konkurrenter til så vel privat næringsliv som til sentrale offentlige tjenester f.eks. innenfor helsesektoren. Den politiske dimensjonen er at hvordan forvaltning og bruk av offentlige data blir regulert, vil bestemme kvaliteten på offentlige tjenester.
En nasjonal strategi for deling av data
Etatene kjenner ikke sitt samfunnsansvar på dette områdret, sier Gjermund Lanestedt. «At offentlig sektor ikke har en mer helhetlig og samordnet tilnærming til dataforvaltning og -utnyttelse vil bidra til en uheldig rolleforskyvning over til private aktører», sier han. Han understreker at den nye digitaliseringsstrategien ikke har noe tydelig svar på dette.
Det har han rett i. I Digitaliseringsstrategien (side 20) kan vi lese at kun 20% av statlige etater ved årsskiftet hadde publisert ett eller flere datasett på www.data.norge.no som er en del av den felles Datakatalogen. Samtidig antas det at kun 10% av relevante datasett er gjort tilgjengelig. For kommunene er det heller ikke noen spesielle føringer som gjelder «deling av data». Resultatet er at offentlige og private virksomheter som ønsker å viderebruke offentlige data, må be om innsyn i dataene. Manglende beskrivelser av data reduserer synligheten og dermed tilgjengeligheten for potensielle brukere av dataene.
Gjermunds forslag begrenser seg til å sette fokus på dette i alle styringsdialoger med underliggende etater, og å få dette inn i rundskriv og lovverk.
Skattedirektør Hans Christian Holte tar et bredere perspektiv: «Vi mangler en tydelig strategi for utforming, etablering og forvaltning av offentlige datakilder. Hvem skal være ansvarlig for å forvalte hvilke opplysninger – og å dele de med alle andre?» Bortsett fra de tre registerforvalterne (Folkeregisteret, Enhetsregisteret og Matrikkelen) har ingen av de øvrige statlige sektorene noe spesifikt ansvar for forvaltning og deling av data til fellesskapet.
Bak spørsmålet om hvem som skal ha ansvaret, ligger etter min mening ytterligere problemstillinger som krever en avklaring: Hvordan oppnå kvalitet på de data som skal deles; hvordan endrer dette arbeidsfordelingen internt i forvaltningen og mellom forvaltning og privat sektor; hvordan påvirker det styringsprinsippene i forvaltningen (sentral styring vs. etatenes ansvar); hva er effektene på innovasjonsevnen hos forvaltningen; osv.
Noen av svarene finner en i de erfaringer en har gjort i privat – offentlig samarbeid for deling av data:
Privat – offentlig samarbeid
Dette er prosjekter som gir store, samfunnsøkonomiske effekter ved at de gir gevinster til så vel forvaltningen, næringslivet og innbyggerne. Men samarbeidet har også «spill-over-effekter» ikke mange er klar over:
Hans Christian fremholder f.eks. i sitt innlegg at data med andre, gir datene bedre kvalitet. «Jo flere konsekvenser som knyttes til riktig rapportering – jo bedre blir opplysningene for alle som benytter de», skriver han, og nevner spesielt A-ordningen og NAVs bruk av Skattedirektoratets inntektsbegrep. Effekten går derfor utover den opprinnelige funksjonen som er å redusere dobbeltrapportering.
Det samme poenget har Lars Peder Brekk i et innlegg i Forenklingsbloggen: Samarbeidet utfordrer tenkesettet hos aktørene. Et eksempel er digital eiendomshandel. De private aktørene så ikke noe problem i å bruke en offentlig infrastruktur for formidling av meldinger mellom bank og eiendomsmegler. De statlige aktørene ble på den måten utfordret til å se helheten i eiendomshandelen og ikke bare den delen som de hadde samfunnsansvar for. Altinn fikk derfor «dispensasjon» fra å være kun en infrastruktur for offentlig sektor til å bli en infrastruktur mellom private aktører.
Det jobbes nå med at dette kan bli regelen som man ikke behøver å søke «dispensasjon» fra i fremtiden. Samtaler med partene i privat næringsliv om dette starter i disse dager. Det prinsippielle her er viktig: Vi har ellers i samfunnet infrastruktur som offentlig vei og privat telekommunikasjon; men begge infrastrukturene er til for både private og offentlige, næringsliv som innbyggere.
Håkon Jendal i NAV fremholdt i en presentasjon på Nokios i fjor høst at en må identifisere behovet og verdien av slike fellesskapsløsninger, før en stuper ned i teknologien. Han la frem et forslag til metode for å gå fra behov til teknologi med eksempel fra løsningen for Samtykkebasert lånesøknad. En konkret – behovsbasert og ikke en teknologibasert – forståelse er viktig, sier han.
Beskrivelse av dataenes egenskaper
Debatten om «deling av data» har i stor grad dreid seg om hvordan en skal få enklere tilgang til data. Men uansett hvordan tilgangen til dataene skal gjøres, må dataene defineres og egenskapene beskrives for at de skal ha verdi. I en debatt i regi av Dataforeningen under Digitaliseringskonferansen fremholdt IKT-sjefen i Bergen kommune Kjetil Århus viktigheten av «å starte med å definere dataene, hva betyr de, hva skal de brukes til. Hvis ikke vi fra kommunens side klarer å standardisere, kommer vi i en situasjon der tjenestene virker på ulike måter når vi endrer kommunegrensene. Sånn kan vi ikke ha det».
Dette er også det sentrale poenget hos skattedirektøren når han sier at «utforming og kvalitet er avgjørende for om en datakilde kan brukes på tvers i offentlig sektor».
Deling av data i et økosystem
David Norheim peker i et innlegg på Forenklingsbloggen at en ikke må begrense «deling av offentlige data» til offentlig sektor alene; offentlig sektor har også ansvaret for å legge til rette for gode prosesser for næringslivet. Han peker her på at Gjeldsregisteret – som er utviklet og eid av det private selskapet Evry – nå er kommet inn i den felles Datakatalogen. «Dette er et eksempel på private aktører spiller en viktig rolle for å skape transparens og tillit i samfunnet», skriver han. Dette viser at Datakatalogen ikke bare er en katalog, men et økosystem av beskrivelser av private og offentlige data. I disse dager lanseres også en ny funksjonalitet for registrering av begreper som er tilgjengelig for alle; dette øker bruken og nytten av dataene.
Og debatten fortsetter!
Arild Haraldsen har bidratt til digi.no med debatt, kommentarer og bokanmeldelser i mange år. Haraldsen var tidligere adm dir i NorStella, og i den anledning ansvarlig for Samhandlingsarenaenen i forskningsprosjektet Semicolon. Nå selvstendig konsulent med oppdrag innen strategisk bruk av IKT, foredrag og debattleder. Haraldsen har skrevet en rekke fagbøker innen sitt område.
