Det var en interessant og givende debatt om deling av data i offentlig sektor under Arendalsuken. Allikevel er det noen dimensjoner i denne debatten som ikke kom frem, og som er viktig for å forstå hvilken utfordring dette er:
- Deling av data har stor verdiskapende og samfunnsøkonomisk effekt
- Det krever utvikling av økobaserte samhandlingsplattformer
- Det endrer IKT-tenkningen fra å være aktivitetsfokusert til å bli hendelsesorientert
Det er sammenheng mellom disse tre elementene; det ene forutsetter det andre.
Deling av data og verdiskapning
Debatten dreier seg oftest om hvordan offentlig sektor skal kunne dele data seg i mellom. Det i seg selv er viktig. Gevinstpotensialet for f.eks. kommunesektoren er betydelig, man snakker om flere titalls milliarder dersom kommunene får digital tilgang til relevante og nødvendige data de trenger for å utføre sine lovpålagte tjenester.
Men enda viktigere er deling av data mellom offentlig og privat sektor.
DSOP-prosjektet fikk i år Digitaliseringsprisen. Det er et prosjekt som effektiviserer behandlingen av lånesøknader ved at det gjennom samtykke-løsningen i Altinn, henter skatterelaterte data fra Skatteetaten.
Men dette går i all hovedsak ut på å redusere transaksjonskostnader ved saksbehandlingen. Deling av data har langt større verdi enn som så. Det dreier seg om verdiøkning i form av å utvikle nye løsninger, og å skape nye arbeidsplasser.
De fleste næringer har en lang verdikjede som omfatter både private- og offentlige enheter. Næringens evne til effektivisering og innovasjon er her avhengig av tilgang til offentlige data. To eksempler:
Oljevirksomhet og fiske har vært to viktige næringer som har gitt Norge store inntekter. Men i de senere år har det blitt mer og mer fokus på kystsonen hvor det er et stort inntektspotensiale og en rik næringsvirksomhet i fremtiden. Kystsonen i Norge er verdens nest lengste med sine 102.000 km og inneholder mange naturressurser som kan utnyttes på en forsvarlig og bærekraftig måte i generasjoner fremover. For å utnytte disse mulighetene som tar hensyn både til verneinteresser, kommunal planlegging og næringslivsinteresser, er tilgjengeliggjøring av offentlige data helt sentralt.
Norge er gode på kart, også digitale kart. Men innendørs kart er i ferd med å bli et større marked enn utendørs kart. Det er Google og Apple som er drivere i dette markedet, men de gjør sine valg utelukkende basert på kommersielle beslutninger rundt sine forretningsmodeller.
Innendørs karttjenester bidrar til effektivisering og økt produktivitet. Et eksempel er St. Olavs Universitetssykehus’ løsning som har redusert uteblivelser med 30%. Gevinstpotensialet på å ta i bruk innendørs kart i alle offentlige bygninger er i milliardklassen. år. I tillegg vil tilrettelegging for at næringsaktører får tilgang til kartdata innendørs også gi grunnlag for at norske bedrifter kan utvikle nye tjenester og løsninger.
Dette er bare to av mange eksempler jeg kunne ha trukket frem. Men det illustrerer en viktig strategisk problemstilling for Norge som nasjon:
Det norske «handelsunderskuddet»
Det er fremholdt at Norge har et strategisk fortrinn fremfor andre land i og med at vi er så dyktige til å ta i bruk ny teknologi så raskt. Men en overser da at dette innebærer at Norge har et handelsunderskudd i forhold til USA når det gjelder teknologi. Vi importerer og bruker mer teknologi fra USA (og andre land) enn vi selv produserer og eksporterer.
Dette er en konkurranseulempe, særlig siden dette er fremtidsrettet teknologi og næringslivsutvikling. Verdien av å ha en aktiv strategi for deling av offentlige data, har derfor stor næringspolitisk betydning.
Men samtidig må en også ha en strategi for deling av data mellom private bedrifter. Dette gjøres i liten grad i dag pga. konkurransen mellom bedriftene. Det bør derfor lages inicitamenter for å oppmuntre til deling av data, f.eks i form av skattefradrag, refusjon av delingskostnader, støtte til bransjesamarbeid osv. Innovasjon Norge hadde tidligere en slik ordning – BIT-programmet: Elektronisk samhandling i verdikjeder. Et slikt program bør gjenopptas.
Økobaserte samhandlingsformer
Tilgjengeliggjøring og deling av data vil altså ha stor betydning for verdiskapningen i næringslivet . Men i en situasjon hvor nasjonal og internasjonal infrastruktur er under utvikling, reguleringsregimene formes og forretningsmodellene endres, er nasjonal kontroll særlig viktig enten i form av regulering, eller i form av statlig eierskap. Målet må være at våre offentlige data kommer norsk næringsliv til gode. Det er viktig å bygge opp en delings-/plattformstrategi som vet å utnytte de konkurransefortrinn som Norge har i sine data og i tilgjengeliggjøringen av dem i forhold til privat sektor, særlig SMB-bedrifter og nyskapningsbedrifter.
Det trengs derfor en politikk om hvordan data deles. Men plattform-/infrastruktur-tenkningen er fraværende hos politikerne; en innser ikke at offentlig sektor på mange områder er konkurranseutsatt både på helse, sikkerhet, transport etc. av store internasjonale plattformselskaper.
En økoplattform er en plattform med en kjernevirksomhet som har en rekke tilknyttede tjenester i form av apper fra tredjepart. Det er på denne plattformen innovasjonen og konkurransen skjer. I norsk offentlig sektor har vi Altinn og Geodata som slike plattformer. I privat sektor finnes f.eks. Cognite.
I en artikkel om plattformer og økosystemer argumenter forfatterne med at »mens tjenesteinnovasjonen i hovedsak kan overlates til private, bør det offentlige også i framtiden eie plattformer og andre digitale infrastrukturer – for å sikre tillit, tilgjengelighet og at de forblir åpne innovasjonsarenaer». 31. august vil Digital21-prosjektet som ble nedsatt av Næringsdepartementet i fjor høst for å komme med et forslag til Digitaliseringsstrategi for næringslivet. Rapporten vil ventelig inneholde anbefalinger som går i den retningen som denne artikkelen foreslår.
Brukeren i sentrum – hendelsesorientert digitalisering?
Men deling og formidling av data er i seg selv ikke tilstrekkelig. Det fordrer også et nytt tenkesett om hvordan IKT-systemer skal utvikles og løses, enten det gjelder offentlig eller privat sektor. Situasjonen i dag er at innbyggere/næringsliv må forholde seg til en fragmentert verdikjede med enheter, sitt eget regelverk og egne formål og interesser. Men deling av data må også ha det perspektivet at det ser helheten og sammenhengen i det «behovet» kunden har.
Det er nettopp det perspektivet som mangler i problemstillingen «Hvorfor må en dø tre ganger i offentlig sektor» - en ser problemet som enkeltstående aktivitetsorientert handling overfor mange ulike enheter, fremfor en samlet «hendelse».
En slik tankegang ligger bak NAVs strategi om deling av data. De har som mål å samle data fra ulike «aktiviteter» for så å kunne gi gode og relevante tilbud tilpasset den «hendelse» som brukeren er i.
I NAVs internavis nylig uttrykker IKT-direkør Torbjørn Larsen dette meget presist:
«Livshendelser er på mange måter det fundamentale konseptet i forvaltningen av velferdsstaten, men det har egentlig ikke hatt en sentral posisjon i IT-arkitekturen, i infrastrukturen og i programmeringen til nå..….(Vi) plukker opp livshendelser, sammenstiller et datagrunnlag og gjennomfører mer eller mindre automatisert saksbehandling. Resultatet kan være et forslag til vedtak som brukeren kan ta stilling til og eventuelt akseptere, på samme måte som vi gjør med Skattemeldingen. Det er her brukerverdien ligger, ikke i søknadsprosessen eller saksbehandlingen».(Min utheving.)
Uttalelsen viser at offentlig sektor kan gi viktige råd og impulser også til næringslivet om hvilken verdiøkning en kan få ved å dele data.
Vi gjør oppmerksom på: Forfatteren er medlem av den arbeidsgruppen i Digital21 som 31. august legger frem sin rapport.
