Difis digitaliseringskonferanse sist uke var den hittil mest vellykkede. Derfor er det så forunderlig at «digitaliseringsminister» Jan Tore Sanner, i sitt innlegg, er så frikoblet fra de problemstillingene og analysene som resten av konferansen var opptatt av.
For snevert
Vi har en «digitaliseringsminister» som snakker varmt om at en ikke lenger skal «sitte på hver sin tue» og utvikle IKT-løsninger. «Det må samordning til på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer», sa han, - samtidig som han kun snakket om tiltak innenfor eget departement. Sanner har et for snevert perspektiv på «digitaliseringen i offentlig sektor».
Rådene som bør gis
Difi-direktør Steffen Sutorius sa at Difi skal innta en sterkere rolle fremover og «gi konkrete og tydelige råd som det skal bli vanskelig for departementet og ministeren å unngå å lytte til».
Da kan han begynne med å foreslå at prosjektet «Sikker Digital Postkasse» droppes (se begrunnelse på tampen av artikkelen). Men først, la meg skissere hvilke råd Steffen bør gi «digitaliseringsministeren» for å få ham til å forstå at perspektivet må utvides og konkretiseres.
Det er ikke noe skille mellom innbyggerfokus og næringslivsfokus. Statsråden er opptatt av at en «setter innbyggeren i fokus». Det er kanskje naturlig siden hans departement har dette som fokusområde, mens næringslivsutvikling ligger hos næringsminister Monica Mæland. Men dette blir for sneversynt. Det eksisterer ikke noe skille mellom innbygger og næringsliv. De aller fleste vellykkede digitaliseringsprosjekt er innrettet både mot innbyggerne og næringslivet samtidig. På konferansen ble det vist mange eksempler på akkurat det, fra Navs prisbelønnede system for digital sykefraværsoppfølging til samarbeidet mellom finansnæringen og offentlig sektor.
Grunnmuren i «digitaliseringen» er plattformtenkning. Gjennomgående tema på konferansen var plattformtenkning og økosystemer. Ideen er hentet fra internett som fundamentet for innovativ applikasjonsutvikling på toppen av selve den tekniske infrastrukturen. I offentlig sammenheng er Altinn i dag den statlige «plattformen» for utvikling av «økosystemer» for næringslivet og offentlig sektor, inkludert kommunesektoren. Denne plattformen er statlig eid fordi Brønnøysundregistrene har et lovpålagt ansvar for forvaltning av de fleste offentlige data og registre. Den er også grunnlaget for den deling og gjenbruk av data, som er sentral for videre tjenesteutvikling. «Digitaliseringsminister» Sanner bør slutte seg til næringsminister Mælands tidligere aksept av Altinn som fundamentet for digitaliseringen i offentlig sektor, og sørge for nødvendig viderefinansiering av plattformen og arbeidet med datakatalog og informasjonsforvaltning.
Samarbeid med markedet gir merverdi. Det er i dag et behov for å se nærmere på statens rolle knyttet til IKT-markedet. Det er samfunnsøkonomisk uheldig at staten konkurrerer med private aktører i utviklingen av «digitaliseringen» av offentlig sektor. Både Arbeiderpartiet, Venstre med sitt forslag til ny forvaltningsreform, og til og med Sanners eget parti Høyre, peker på at «digitalisering» av offentlig sektor forutsetter at en utnytter den kompetanse og innovasjon som finnes i markedet til å utvikle innovative IKT-tjenester. Men Sanner «nøyer» seg med å si på årets digitaliseringskonferanse at næringslivet må omstille seg. Utfordringen er imidlertid å se sammenhengen mellom privat og offentlig sektor og at statens ulike roller ikke hindrer, men fremmer, digitaliseringen.
Strategien om digitalt førstevalg er mer krevende enn hva politikerne tror. Dette blir ofte fremholdt som det «sentrale strategiske grep» som regjeringen har tatt. Men digitalt førstevalg er noe langt mer enn en enkel digital innlogging. Antall innlogginger på ID-porten eller den digitale postkassen, er ingen relevant parameter på «digitaliseringen».
For at digitalt førstevalg skal ha mening må det utvikles livssyklustjenester på tvers av sektorer. Men dette forutsetter endringer av regelverk, harmonisering av begreper, endring av arbeidsprosesser, nye kjøreregler for utveksling av data og informasjon, på tvers av sektorer. Dette krever altså mer enn en enkel innlogging. For å oppnå effekt av digitalt førstevalg må det settes igang tverrsektorielle prosjekter med forutsigbar finansiering over flere år.
Gevinstene uteblir! Regjeringen er stolt av å ha innført en medfinansieringsordning, det vil si KMD (ikke Difi som mange tror) tilbyr medfinansiering til IKT-prosjekter under forutsetning at etatene selv delfinansierer prosjektet. Men en glemmer at en av forutsetningene for å få finansiering, er at IKT-prosjektene fører til påviselig gevinstrealisering. Da er det ikke betryggende når Difi kan vise til undersøkelser hvor det er et stort gap mellom forventet og faktisk uttak av gevinst, enten det er i form av raskere saksbehandling, økt kvalitet eller reduserte kostnader.
Sanner må gi Difi og departementene større fullmakter til å pålegge etatene å ta ut gevinstene også i form av redusert bemanning.
«Hvor er bordet?» Det mest gledelige ved konferansen var at alle snakket om bedre koordinering, felles plattform, helhetlig tenkning og at det var behov for å sitte ved et felles bord for samhandling. Det fikk møteleder Anne Grosvold til å spørre: «Finner dere ikke det bordet?». Dessverre tok verken Steffen, Lars Peder Brekk fra Brønnøysundregistrene eller Lasse Hansen fra KS, helt det poenget. Vi har et slikt bord, ble det svart, og de tenkte nok på Samordningsorganet SKATE. Men SKATE fungerer ikke optimalt. Det Anne egentlig spurte om var hvor «bordet» i betydning en formell struktur med mandat og oppgaver, var. Det som sikrer faktisk gjennomføring på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. «Jeg er nemlig utålmodig etter at noe skal skje!», sa hun. Det er det flere som er. Steffen hadde tidligere nevnt at nå kom en «sterkere samordningsmodell» – uten å nevne hva det var. Det var spørsmålet som forble hengende i luften: Hvor er den forsterkede samordningsmodellen?
Den vanskelige samtalen
Digitalisering er langsiktig. Det er etatene – og ikke statsrådene – som tar initiativ til nye digitaliseringstiltak. Det er derfor viktig på den ene side at etatene har handlingsrom til å foreslå innovative IKT-tiltak, samtidig som departement og statsråd må gi etatene forutsigbare rammebetingelser og finansiering for gjennomføring, og ikke detaljstyre etatenes IKT-prosjekter.
På mange måter burde departementene være etatsledernes beste støttespillere når det gjelder «å oppdra politisk ledelse», som det ble sagt i samtalen mellom skattedirektøren og Finansdepartementet. Den viktigste avgjørelsen som et departement gjør, sa representanten for Finansdepartementet, er derfor å ansette etatsledere – som kan stå opp faglig mot statsråder. Det utsagnet er også rettet til Difi-direktøren.
Blindspor
Så var det dette med Sikker Digital Postboks. Under den forrige regjeringen fremla daværende «digitaliseringsminister» Rigmor Aasrud sin strategi om at «alle skjemaer skulle på nett» innen et visst tidspunkt. Mange pekte på at det var en håpløs strategi da behovet var å bli kvitt skjemaer, og i stedet utvikle interaktive dialoger med brukerne. Alle var enige om at dette var å «sette strøm på papir». Men hverken Difi eller departementet torde å si statsråden imot den gangen.
Det samme er det med SDP i dag. Det er ikke bare funksjonelt et sidespor, men også teknologisk et blindspor. Det er å sette «strøm på postkassen» i en tid hvor interaktiv dialog er fremtiden. Nå må Difi - for å ha troverdighet som faglig rådgiver overfor politikerne – vise at de tør der Difi ikke torde.
Dette viser også at det ikke betyr så mye hvilken partifarge som preger regjeringen: Utfordringen om «å oppdra politisk ledelse» er den samme om regjeringen er blå eller rød.
