Ved juletider pleier jeg å kjøpe en kalkun hos Strøm-Larsen, en kjøttforretning på Torshov i Oslo. Sist desember kom jeg dit på formiddagen, og fant butikken stappfull. Jeg trakk en kølapp med nummer 225. Køskiltet viste 34 – og jeg sukket og så for meg timevis med venting.
Så oppdaget jeg en håndskrevet lapp med en webadresse under skiltet, gikk inn på mobiltelefonen, og fant et webkamera rettet mot det samme køskiltet.
Jeg krysset gaten til Kaffebrenneriet, som var stappfullt av folk som kikket på Strøm-Larsens køskilt at jeg lurte på om ikke Kaffebrenneriet hadde sponset Strøm-Larsens webkamera. Jeg beregnet fort at jeg hadde noen timer til det var min tur, gjorde andre ærender rundt omkring i byen, mens jeg kikket på websiden innimellom. Etter fire timer var det min tur, og jeg fikk kalkunen min.
Det interessante med Strøm-Larsens system var at de ikke har automatisert køen. I stedet har de — antagelig uten konsulenthjelp, kravspesifikasjon, personale, prosjektmetode, systemfilosofi og apputvikling — gått på Clas Ohlson, kjøpt et webkamera, lagt det på nettet, og dermed laget et køsystem for, tipper jeg, rundt en tusenlapp.
For utviklere og teknologer er det i alle fall to ting å lære av dette eksempelet. For det første: Billig teknologi fungerer, og når den finnes, skal du bruke den. Når alle går rundt med en smarttelefon, trenger du ikke gjøre noe særlig selv. Kjøper du et billig kamera (trenger ikke HD, det er bare et tall som skal kommuniseres) så kan du bare bytte det ut om det ikke fungerer. Hvis systemet er billig – og kundene ser at det er billig – så er det heller ingen som forventer 24/7 oppetid, backup og duplisering.
Billig teknologi fungerer, og når den finnes, skal du bruke den
Det virker, for det meste, og det er bra nok.
Den andre lærdommen, og den er viktigst, er at det handler ikke om å fortelle mottakeren hva de skal gjøre, men å gi dem informasjon og la dem ta beslutningen selv. Man kunne jo tenke seg et dialogsystem med meldinger frem og tilbake om plassering i køen, forventet ventetid, om man fortsatt er interessert i å beholde plassen eller ikke. I stedet ser man køskiltet og tar sine egne beslutninger. Om man ikke er interessert i plassen, så kommer man ikke - det eneste som skjer er at ekspeditøren roper ut et nummer, ikke finner noen, og går til neste kunde.
KI-arkivering: Treffer på 96 prosent
Så neste gang du skal lage et system – ta en liten stopp først, og spør deg selv: I stedet for å sette i gang og lage en prosess og et system, kan jeg lage noe som bare viser frem en situasjon og lar folk tenke selv?
De fleste slalåmbakker har i dag et webkamera som fjerner en masse telefonsamtaler med spørsmål om hvordan forholdene er i dag. Innestengt i mange komplekse systemer ligger det en enkel løsning som er god nok.
Har du mot til å slippe den ut?
