Ikke før hadde Jonas Gahr Støre annonsert at når (!) han blir statsminister til høsten, vil han ta en strategisk rolle for å få fart på digitaliseringen av Norge. E-helse ble pekt ut som det store satsingsområdet. Statsminister Erna Solberg svarte kontant at akkurat det var hun nå i ferd med å gjøre.
Finansbyråden i Oslo Robert Steen (Ap) pekte i en kommentar på at Regjeringens økning av midler til medfinansieringsordningen for digitale prosjekter er temmelig puslete, og at det må en ny regjering til for å få fart på digitaliseringen. Nå sist er det altså Venstre-lederen Trine Skei Grande som lanserer forslag til ny forvaltningsreform. Hensikten er å se på statens rolle i forhold til privat næringsliv for å unngå at staten konkurrerer med private aktører innenfor allerede velfungerende markeder.
Ny forvaltningsreform
Forslaget er betimelig. Forvaltningspolitikk er å organisere offentlig sektor på en måte som muliggjør tilpasninger til endringer i samfunnsmessige behov, uten at hensynet til at helhet eller demokratiske og forvaltningsmessige verdier går tapt.
Det er nettopp endringene i samfunnet som krever at offentlig sektor må tenke nytt om hvordan de organiserer seg: Den sterke teknologiske utvikling, nye innbygger- og næringspolitiske krav med vekt på tverrsektorielle tjenester, og behovet for nye og andre samarbeidsformer og partnerskap med privat næringsliv. En slik Forvaltningsreform vil også måtte se på hvordan et Innovasjonsprogram kan skape en endringskultur i det offentlige.
Nå er ikke tanken om en ny Forvaltningsreform, etter mønster av Hermansen-utvalget i 80-årene, ny. Blant annet var dette et sentralt forslag i forskningsprosjektet Semicolon fra noen år tilbake. Jeg utarbeidet i den sammenheng en lengre sammenhengende begrunnelse for behovet for en slik reform.
Behovet for omstillingen i norsk økonomi
Bakgrunnen for at denne nærmest tverrpolitiske enighet om betydningen av «digitaliseringen», er utfordringene i norsk økonomi. Statsbudsjettets utgiftsposter har økt med 7 % i året (i realverdi 4 %) i gjennomsnitt over de siste årene. Veksten i offentlig sektor er ikke bærekraftig over tid.
Regjeringens ulike talsmenn forklarer kostnadsveksten med at den har kommet i form av økt bemanning innen helse, utdanning og politi – som alle politiske partier støtter opp under. Men det er nettopp disse områdene som best egner seg for digitalisering i form av velferdsteknologi, endret utdanningsopplegg og smartere kriminalitetsbekjempelse. Samtidig er det disse tre områdene som representerer over halvparten av driftsutgiftene i statsbudsjettet i dag. Noen må tørre å si at det er nettopp på disse tre områdene teknologien må erstatte bemanningsøkningen.
Dette kan bare løses ved økt produktivitetsvekst i offentlig sektor. Det må innebære at det offentliges driftskostnader reduseres. Virkemidlet er digitalisering og innovasjon. Dette kan bare skje ved samarbeid med privat sektor.
Innspillet fra Venstre innebærer å se hvordan aktiviteter, særlig innenfor IKT-området, med fordel kan flyttes til privat sektor, og nevner en rekke eksempler på hvordan staten konkurrerer med private aktører. Dette er samfunnsøkonomisk uheldig, fordi det bidrar til at aktivitetene vris over i «markeder» med lavere produktivitetsvekst enn i privat sektor. Samtidig reduserer det mulighetene for utvikling av kunnskapsmiljøer til et større marked, potensielt også som eksport til internasjonale markeder. Snur en denne utviklingen kan staten bidra til å skape nye markeder for privat sektor, i stedet for selv å utvikle produktene til større kostnader og med langt senere realisering.
Denne tankegangen støttes opp av Innovasjon Norges «Innovasjonstale» til Næringsministeren, der de anbefaler styrking av det offentlige og private innovasjonssamarbeid. Det samme gjør Abelia som på sin årskonferanse Abelia Open 2017 presenterte sitt årlige Omstillingsbarometer. Barometeret slår fast at Norge henger etter både på digitaliseringen av offentlig sektor, i kunnskapssamarbeid mellom næringslivet og akademia, og at vi scorer lavt på innovasjonsaktivitet.
Ny strategi?
Hva innebærer en slik strategi? Alle politikere sier de ønsker en mer aktiv stat, en mer aktiv næringspolitikk, for å oppfylle målet om hurtigere digitalisering.
Bård Benum fra Powell sa det mye klarere på Abelias årskonferanse: En aktiv stat er en stat som i kundesammenheng er en aktiv bidragsyter til et konkurranseutsatt næringsliv.
Hvis en skal resonnere seg videre fra en slik visjon, må det innebære:
- Frigjøre offentlige og private data som «råvare» for foredling hos private aktører
- Få fortgang i arbeide med å etablere et felles informasjonsforvaltningsregister
- Utvikle bestillerkompetanse på innovative innkjøp
- Innta rollen som fremtidsrettet regulator av marked
- Bidra til å etablere økosystemer som smarte byer, smart transport etc.
Samtidig må en ha en strategi for å se disse elementene i sammenheng. Analogien til «oljeeventyret» er nærliggende. Vi fant råvaren olje/gass, men det var den strategien som het «ilandføring» som bidro til at oljepolitikken ble vellykket. Den innebar at produsentene måtte føre oljen i land langs kysten slik at en fikk bygget opp en kompetanse- og leverandørindustri som ble verdensledende.
Dersom «offentlige data» er «den nye oljen», kan en ikke slippe den løs uten videre til de store IKT-selskapene
Dersom «offentlige data» er «den nye oljen» som mange sa på Abelias konferanse, kan en ikke slippe den løs uten videre til de store IKT-selskapene, men ha en regulering/konsesjon som innebærer at verdien føres tilbake til norske selskaper som utnytter den til kommersiell utvikling. Dette kan skape interessante teknologiske klynger for utvikling av nye produkter. Oslo kommune, Ruter og Vegdirektoratets satsing på «smarte byer» er et slikt eksempel.
En må utnytte det som er verdien i «den norske modellen», nemlig trepartssamarbeidet mellom stat, privat næringsliv og arbeidstagerorganisasjonene, for å skape radikal omstilling i offentlig sektor,
Hvem i staten tar ansvaret?
Innovasjon Norge er definert som «innovasjonspolitisk rådgiver» overfor sin eier Næringsdepartementet. De leverer klare, til dels provoserende, råd i full offentlighet om hva næringsministeren bør gjøre sett ut i fra næringslivets behov.
Difi på sin side er definert som «strategisk premissleverandør» innenfor forvaltningsutvikling og digitaliseringsområdet til sin «eier» som er Kommunal og Moderniseringsdepartementet. Samtidig er det klart at det trengs radikale grep for å følge opp politikernes intensjoner om digitalisering i offentlig sektor. Som fagorgan innen forvaltningsutvikling og digitalisering, og som «strategisk premissleverandør» – hva mener Difi om dette? Når står de frem i full offentlighet og forteller hva statsråden bør gjøre – og ikke minst - ikke bør gjøre innen dette området? Hva er lurt og ikke lurt, hva må prioriteres og hva bør legges bort?
Svaret får vi kanskje på Digitaliseringskonferansen i denne uken?
Arild Haraldsen har bidratt til digi.no med debatt, kommentarer og bokanmeldelser i mange år. Haraldsen var tidligere adm dir i NorStella, og i den anledning ansvarlig for Samhandlingsarenaenen i forskningsprosjektet Semicolon. Nå selvstendig konsulent med oppdrag innen strategisk bruk av IKT, foredrag og debattleder. Haraldsen har skrevet en rekke fagbøker innen sitt område.
