Flere av de politiske partiene ser «digitaliseringen av offentlig sektor» som et middel til å nå et større mål om økt økonomisk vekst i samfunnet som sådan. Men ingen av dem drøfter hvilken sammenheng det er mellom disse elementene. Til tross for at dette ville kunne klargjort de ideologiske og politiske skillelinjer mellom partiene.
Norsk økonomi vil gå gjennom en grunnleggende endring som følge av bortfallet av oljeinntekter. Tendensen nå er at dette møtes med økt vekst i offentlig sektor. Men når denne sektoren samtidig har lavere produktivitet enn privat sektor, vil kostnadene ved offentlig tjenesteproduksjon øke siden produktiviteten er lavere enn i privat sektor. Flere av velferdsstatens viktigste tjenester som utdanning, helse og omsorg, og politi, blir rammet av dette. Dette gir argumentet for å overlate mer av offentlig tjenesteproduksjon til private næringslivsaktører.
De politiske partier som ønsker større grad av «digitalisering» av offentlig sektor, ser derfor dette i sammenheng med at rollefordelingen av oppgaver mellom offentlig og privat sektor er gal; mer av offentlig tjenesteutvikling bør skje av private med høyere produktivitet.
Men da overser en det faktum at offentlig sektor leverer mange tjenester som er viktige for kostnadseffektiviseringen og konkurransekraften i privat sektor. Forenkling av innsending av informasjon fra næringslivet er et åpenbart eksempel på det. Det er derfor også i næringslivets interesse at en har en effektiv offentlig sektor.
Samtidig er det ingen klar, lineær sammenheng mellom størrelsen på offentlige utgifter og økonomisk vekst, slik en fersk rapport fra Civita peker på. Det er derfor ikke størrelsen på offentlig sektor som er av betydning, men hvor effektiv den er.
Både høyre- og venstresiden i norsk politikk er derfor opptatt av å få en mest mulig effektiv offentlig sektor, men av ulike grunner; venstresiden fordi det bidrar til å opprettholde en stor offentlig sektor, og høyresiden fordi effektive offentlige tjenester blir viktige elementer i utviklingen av norsk næringsliv.
Det er i denne dimensjonen en ser hvor fremtidsrettet partienes «digitaliserings-politikk» er, eller ikke er. I flere av partienes valgprogrammer går en inn for å gjøre offentlige data åpent tilgjengelig for næringsliv og sivilsamfunn som det viktigste enkeltelementet for effektivisering, innovasjon og tjenesteutvikling. Offentlig data, sier de, må behandles som en nasjonal ressurs og forvaltes på en måte som sikrer fremtidig velstand for fellesskapet. Gjør vi dette på en riktig måte kan Norge få et konkurransefortrinn sammenlignet med andre land, sies det.
Men dette er bare en side, og kanskje ikke den viktigste, for å bruke «digitaliseringen av offentlig sektor» som et middel til økt økonomisk vekst:
Rolleendringen mellom offentlig sektor og innbyggerne
«Digitaliseringen» endrer adferd hos enkeltindividet, men den endrer også rollefordelingen mellom offentlig sektor og omgivelsene. Den største rolleendringen skjer ikke mellom offentlig sektor og privat næringsliv, men mellom offentlig sektor og innbyggerne ved at innbyggerne blir sentrale tjenesteprodusenter.
Teknologiutviklingen har ført til at innbyggerne er blitt mer krevende overfor offentlige tjenester. Det startet med at innbyggerne over de siste 10 – 15 år har fått stadig nye rettigheter innen helsetjenester, velferd og utdanning. Dette har ført til at en har krevd å få en tjeneste. Dette førte til at den forrige Regjeringen hadde som sin «strategi» at «alle skjemaer skal på nett» som et sentralt element i «digitaliseringen av offentlig sektor». Men den teknologiske utvikling har i løpet av kort tid gjort en slik strategi lite hensiktsmessig. Strategien nå er å tilby en tjeneste basert på interaktiv informasjon mellom den enkelte og etaten. Det er her prinsippet om deling av data kommer inn.
Fokus er altså på «push-tjenester» (tilbud fra det offentlige) og ikke «pull-tjenester» (krav fra innbyggerne). Men nå er den teknologiske utviklingen i ferd med å endre også dette, slik at en ny strategi er nødvendig, fokusert på at innbyggerne selv blir tjenesteprodusenter.
Innbyggerdrevet digitalisering
Teknologirådet har i en høyaktuell rapport, pekt på nettopp denne endringen. Den «forretningsmodell» som eksisterer mellom offentlig sektor og innbyggerne i dag, står nå for fall. Innbyggeren er ikke lenger en «passiv kunde», som mottar offentlige tjenester, men en aktiv deltaker i både utformingen og utførelsen av de offentlige tjenestene som en selv benytter seg av.
De peker på 3 nye former for endring av «forretningsmodellen» mellom innbyggere og offentlig sektor.
1. Innbyggerne som produsenter av offentlige tjenester
Rapporten nevner flere eksempler på hvordan innbyggerne kan avlaste f.eks. helse- og omsorgstjenestene ved selv å foreta kontroll av blodtrykk, vekt og puls. Egenmålinger og selvtester kan i seg selv gi store innsparinger for helsetjenesten, ved at antall besøk hos fastlegen blir kraftig redusert. Redusert reise- og ventetid og økt mestringsfølelse kan gi pasientene bedre livskvalitet. Denne formen for oppgaveglidning innenfor helse- og omsorgstjenesten er også i tråd med samhandlingsreformens ambisjon om å flytte tjenestene nærmere der folk bor.
2. Offentlig sektor leverer persontilpassede tjenester
Offentlige tjenester er basert på at alle innbyggere skal ha tilgang til det samme tjenestetilbudet. Teknologien kan dermed sikre både standardisering og skreddersøm. Det vil skje uavhengig av hvor godt informert innbyggerne er eller hvor flinke de er til å finne frem og tolke informasjon. Eksempler på dette kan være individuelt tilpasset veiledning vedrørende relevante stønadsordninger for nybakte foreldre, ferdig utfylte skjema som «dyttes» frem til en fersk student, eller en person som nettopp har fått en aktiv sykemelding.
3. Forebyggende tjenesteutvikling
Mange offentlig virksomheter har store mengder historiske data som kan være nyttige i forebyggende analyser, bl.a. ved bruk av Big Data og prediktive analyser. Mer bruk av dataanalyse fører til at en kan avdekke komplekse sammenhenger for så vel helsesektoren som skatt og politi. I alle tre tilfellene flyttes fokus over på å forebygge kroniske sykdommer, skatteunndragelser og planlagt kriminalitet.
Politisk styring?
En slik ny «forretningsmodell» inneholder i og for seg ikke noe nytt for offentlig sektor. Den ferdigutfylte skattemeldingen de fleste nordmenn mottar en gang i året, er et godt eksempel på hvordan myndighetene bruker de dataene som de allerede har, til å lage enklere og bedre tjenester for innbyggerne. Det samme vil vi finne eksempler på fremover innenfor kommunal sektor. Deling av data vil gjøre det lettere å finne barnehageplass, etc.
Samtidig innebærer jo utviklingen store politiske utfordringer. Økende deltakelse i tjenesteutformingen kan utfordre prinsippet om at vi alle skal ha samme tjenester levert av det offentlige: Hvis innbyggerne i større grad skal utføre tjenestene selv, vil dette nødvendigvis føre til ulikhet. De som velger selv, vil få en annen tjeneste enn de som velger å ikke delta i tjenesteutførelsen. For mange vil trolig deltakelse føre til økt kvalitet. Endringene kan utfordre den modellen den norske velferdsstaten er bygget på. Med et endret maktforhold mellom innbygger og myndighetene kan tilliten til offentlig sektor øke – eller det motsatte.
Det er på dette området en bør få en politisk debatt om «digitalisering»: Hvordan bør samspillet mellom offentlig sektor og innbyggerne utvikle seg? Hvilke utfordringer gir dette for demokratiet slik vi kjenner det i dag?
I neste artikkel tar jeg for meg hvordan dette bør få utslag i Regjeringens strategi for helsesektoren, og for kommunereformen.
Arild Haraldsen har bidratt til digi.no med debatt, kommentarer og bokanmeldelser i mange år. Haraldsen var tidligere adm dir i NorStella, og i den anledning ansvarlig for Samhandlingsarenaenen i forskningsprosjektet Semicolon. Nå selvstendig konsulent med oppdrag innen strategisk bruk av IKT, foredrag og debattleder. Haraldsen har skrevet en rekke fagbøker innen sitt område.
