Den strategiske utfordringen: På Dataforeningens e-helse-konferanse nylig fremkom det med all mulig tydelighet at det er manglende samsvar mellom den strategiske utfordringen, de målene en har, og de virkemidler som tas i bruk.
Utfordringen er kjent: En stadig større andel av befolkningen blir eldre, lever lenger, har kroniske sykdommer og pådrar seg nye livsstilssykdommer.
Samtidig vil en hurtig teknologisk utvikling føre til mer bruk av ambulante tjenester, fjerndiagnostisering, pleie og omsorg hjemme, samt overvåkning og behandling av kroniske sykdommer via smarttelefonen.
Dette fører til en total rekonfigurering av verdikjeden: Fokus flyttes fra spesialisthelsetjeneste på sykehus til primærhelsetjeneste i kommunene. Behandlingsmønsteret endres hvor behandling i ambulanse, digital overvåkning i hjemmet og digitale fastleger, får stadig større betydning. Nye krav og forventninger fører til at pasienter og pårørende sammen med klinikere blir en del av det behandlingsmessige nettverket. I tillegg vil fokus flyttes fra forskning om behandling av sykdommer til forebygging og prediksjon.
Det forhold at digitaliseringen fører til at oppgaver og kompetanse flyttes over fra spesialisthelsetjenesten til kommunesektoren, må få konsekvenser for den strategi som er valgt fordi det påvirker verdiskapningen i verdikjeden. Det er lavere kostnader og større effektivitet ved at en sykepleier ved primærhelsetjenesten utfører en sykdomsdiagnose ved hjelp av IKT enn tilsvarende ved et sykehus og av en lege. Omsorg av kronisk syke pasienter vil mest kostnadseffektivt utføres gjennom et nettverk bestående av pasient, pårørende og klinikere der en deler kunnskap og erfaring.
Men en slik endring er ikke lett. Spesialisthelse- og primærhelsetjenesten er to vidt forskjellige «markeder» med helt ulike drivkrefter, kultur, styring, økonomi og dynamikk.
- Spesialisthelsetjenesten er kortsiktig, diagnosesentrert og med avansert og dyre IKT-løsninger både i behandling og medisinering. Formålet er utskrivning fra sykehus.
- Primærhelsetjenesten er langsiktig, kan vare hele livet, er fokusert på pleie og omsorg, og utføres ofte i nært samarbeid med pasient og pårørende. IKT-løsningene har lavere kostnader og er utsatt for konkurransepress.
- Disse to ulike forretningsmodellene må ha en digitalisert integrasjon for å kunne oppfylle målet om helhetlig pasientforløp.
Strategien i dag er med fokus på de utvikling av de nasjonale løsningene. Men det er også det området som får tildelt minst midler, og har størst problemer med realisering.
Hva er den nasjonale e-helsestrategien?
Verdikjeden for helsetjenester er derfor i ferd med å endres.
Nå er det ikke slik at politikerne ikke ser dette bildet. Fokuset er i løpet av de siste årene flyttet fra spesialisthelsetjenesten og over til primærhelsetjenesten. Det er her konkurransen tvinger frem nye IKT-produkter til lavere kostnad. Det er her den «disruptive innovasjon» skjer.
Dette gir seg imidlertid ikke utslag i tildeling av ressurser og penger. I dag går ca. 13 milliarder kroner til IKT i helsesektoren, hvorav 8 milliarder til spesialisthelsetjenester, 4 milliarder til primærhelsetjenestene og ca. 600 millioner til utvikling av nasjonale løsninger. Ca. 15 – 16 milliarder går til helseforskning, det meste til utvikling av helbredende eller lindrende medisiner; det minste til forebyggende behandling og tiltak.
Men dette har ikke gitt grunnlag for noen strategiendring i form av endrede prioriteringer. Nasjonal e-helsestrategi 2017 – 2021 inneholder ikke noen overordnet strategisk og politisk drøfting av hvordan dette bør gi seg utslag i endret satsing – heller ikke finansielt. Strategidokumentet inneholder kun gode formål: Bedre sammenhengende pasientforløp i et helsesystem som er integrert, samhandlende og effektivt – med styrket innsats overfor kronikere.
Men det i seg selv gir ikke noen strategiendring. De nasjonale handlingsplanene for helsetjenesten bærer preg av å videreføre tiltakene som foreslås fra en plan til en annen. Helhetsperspektivet stagnerer, til tross for stadig nye initiativ og prosjekter i hver handlingsplan
Strategien må endres til større fokus på det området som har størst verdiskapning, og hvor konkurransen mellom IKT-leverandørene fører til «disruptiv innovasjon», nemlig primærhelsetjenesten.
Utfordringene i verdikjeden
Nå vil en slik strategiendring innebære mange og vanskelige prioriteringer.
Hvor skal ressursene og teknologien settes inn, hvor har de størst effekt? Dette er ingen lett oppgave: Teknologien kan bli overstyrende i forhold til de rette samfunnsøkonomiske prioriteringer. Det er for eksempel påvist at teknologien kan føre til «overdiagnostisering» ved at den avdekker feil, mangler eller «abnormiteter» som aldri vil føre til noen sykdommer. Det er derfor en fare for at en bruker for mye ressurser på forebyggende tiltak som aldri vil føre til noen sykdom.
Samtidig er det sterke motkrefter for å hindre en endring av verdikjeden: Legemiddelfirmaer lever godt på medisin til spesialisthelsetjenesten, Legeforeningen opptrer mer som fagforening for beskyttelse av legerollen, mens geskjeftig helsepersonell utvikler og tilbyr helsetjenester med betydelig profitt (for eksempel «mine pasientdata i skyen»). Disse løsningene er ofte i strid og i konkurranse med de nasjonale IKT-løsningene.
Utfordringer i IKT-systemene
Direktoratet for e-helse sier selv at dagens IKT-systemer i helsevesenet har begrenset funksjonalitet og med manglende samhandling mellom systemene.
Nå er det ikke slik at det ikke lages gode nasjonale IKT-løsninger i helsevesenet, og at disse er sentrale elementer i «brobyggingen» mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Det utvikles nå en integrert helseplattform som nettopp skal ha som formål å integrere informasjon i «sømløs» overføring mellom spesialisthelsetjeneste, kommunene og hjemmesykepleien, fastlegen og pasienter/pårørende. Dette er det digitale svaret på visjonen «Én pasient – én journal». En visjon som ble skapt i 2013 – og nå planlagt realisert 10 år senere.
Men disse IKT-løsningene synes å undervurdere hvilken utfordring som ligger i den organisatoriske og kulturelle delen av helsevesenet – den som er avhengig av å skape felles rutiner og økt forståelse.
Et godt eksempel er IKT-løsningen eResept. eResept er blitt fremholdt som en meget effektiv IKT-løsning. Men den butter mot samhandlingsproblemer som ikke har med selve teknologien å gjøre, slik det blir vist i denne animasjonsfilmen. Manglende eller feil medikamentbruk koster i dag 1000 mennesker livet her i landet. Det skyldes manglende opplæring eller samordning i hele verdikjeden. Den samfunnsøkonomiske gevinsten ved færre innleggelser, mindre tidsforbruk til avklaringer, og økt arbeidsdeltagelse som følge av riktigere legemiddelbehandling, er betydelig.
IKT-løsningene er derfor ikke enkeltstående teknologier. De er et ledd i en lang og sammenhengende kjede av hendelser og aktiviteter. Når denne samhandlingen ikke eksisterer eller fungerer, brytes helsesektorens verdikjede
«Når ankommer fremtiden for norsk helsevesen?»
var et av de spørsmålene Bent Høie hadde fått i Stortinget. På Dataforeningens seminar kunne han fornøyd si det samme som han sa i Stortinget: «Fremtiden er ankommet allerede!».
Nå er slik ordgymnastikk alltid morsom å høre på. Men spørsmålet og svaret bør være mer reflektert enn som så.
«Digitalisering» har ingen begynnelse eller slutt. Utfordringen ligger i de svært vanskelige prioriteringer som politikerne må gjøre for at «digitaliseringen» skal sette fart og ha riktig retning.
Fremtiden er ikke noe som «ankommer» som følge av en teknologisk utvikling. Fremtiden er noe som skapes ut fra politikernes innsikt i, forståelse av og evne til vanskelige prioriteringer innenfor en verdikjede som stadig er i utvikling og endring.
Og der er ennå ikke politikerne.
