Den nye «digitaliseringsministeren» Monica Mæland har alle forutsetninger for å lykkes. Hun kommer fra rollen som næringsminister, og kan dermed bedre enn de fleste se «digitaliseringen» i offentlig sektor i et næringspolitisk perspektiv. Hun tok også i fjor høst initiativ til Digital21 – et program som bla. skal se på hvordan deling av offentlige data kan gi økt verdiskapning for næringslivet.
Men skal hun lykkes må hun sette klarere mål for «digitaliseringen», være mer proaktiv enn sin forgjenger i stolen, og iverksette konkrete tiltak for å nå målet. De tre største utfordringene ligger i å endre lederrollen i etatene, endre eller fjerne lovverk som hindrer deling av data, og å samordne de ulike initiativ for utvikling av en nasjonal plattform for deling av offentlige data.
Endringer i lederrollen
«Den tydeligste driveren for endringstakt de siste årene, er utvikling og anvendelse av ny teknologi. Mange vil derfor hevde at ledere generelt må heve sin teknologikompetanse. Det er et greit nok poeng, men det blir som å slå inn en åpen dør», sa Bendik Blindheim på Abelias frokostseminar om digital ledelse forleden.
Staten har i noen år nå kjørt seminarer for etatslederne med det formål at de skal få bedre «strategisk IKT-kompetanse»-seminar, dvs. større forståelse og innsikt i IKTs betydning for endring av virksomheter.
Dersom en ser på de «IKT-skandalene» som det offentlige har hatt de siste årene, er det vanskelig å spore det tilbake til manglende strategisk IKT-kompetanse hos de daværende etatslederne. Utfordringene for lederrollen i staten ligger på et annet nivå. Som Blindheim peker på, er det ikke kunnskap om ny teknologi som er utfordringen for lederne, men tilpasningen av lederrollen til de nye forretningsmodellene som teknologien skaper.
Det lederutviklingsprogram som staten nå kjører, er mer basert på kompetanseoppbygging enn på endrede krav til lederrollen. Kompetanseoppbygging er en intellektuell øvelse som ikke i seg selv gir lederen noen ferdighet i å gjennomføre en endringsprosess.
«Digital ledelse» krever først og fremst evne til å se «digitaliseringen» bredere enn effektivisering av interne prosesser. «Digitaliseringen» av offentlig sektor kommer utenfra og rammer hele verdikjeden, og hvor samspillet mellom andre etater og næringslivet, blir avgjørende for å lykkes. Innbyggere og næringsliv blir ikke bare «konsumenter» av offentlige tjenester, men «produsenter» av offentlig tjenesteutvikling.
«Digital ledelse» innebærer derfor ikke først og fremst kunnskap om IKT, men en evne til å gjennomføre endringsprosesser.
NAV er et godt eksempel på dette. Fra å være kjent for en IKT-skandale som kostet skattebetalerne minst 300 millioner kroner, har NAV snudd på kort tid til å bli en av de mer innovative offentlige etater. Grunnen er endret fokus til et helhetlig kundeperspektiv, individualiserte tjenester og åpenhet overfor omgivelsene for at innbyggere og næringsliv skal delta i tjenesteutviklingen. Men ikke minst en ny plattformtenkning, hvor hovedfokuset er foredling og deling av data, som skaper en mer «smart» tjenesteutvikling, slik IKT-direktør Torbjørn Larsen presenterte det på Software 2018.
Her benytter man seg mye av erfaring fra vellykket «digitalisering» i privat sektor med lederegenskaper som å jobbe tverrfaglig, åpne opp for eksperimentering, risikotagning, etc.
Etablering av nasjonal plattform for deling av data
Det som er altså er NAVs strategi for en vellykket endringsprosess er:
- Utnyttelse av egne data for å lage større verdi for kundene
- Gjøre dette gjennom utvikling og levering av tjenestene på nye plattformer, og i samhandling med nye aktører
En slik strategi bør utvikles til hele offentlig sektor, og sees i sammenheng med Mælands eget initiativ Digital21 om bedre utnyttelse av offentlige data som grunnlag for verdiskapning i privat sektor. I mandatet til Digital21 pekes det på behovet for at næringslivet enes om en felles plattform for samhandling for deling av data. Dette er et bra utgangspunkt, bortsett fra at det gis føring i mandatet for at OPC - Object_Linking_and_Embedding skal være det «naturlige» valget. Den plattformen er proprietær og altså leverandøravhengig. Plattformen bør være åpen.
«Digitaliseringsminister» Monica Mæland må se dette initiativet i sammenheng med tilsvarende initiativ i offentlig sektor. For i begge tilfeller dreier det seg om tilgjengeliggjøring, formidling og verdiøkning av offentlige data. Men da må disse initiativene samordnes. Det er mest nærliggende å samordne de offentlige initiativene.
Mange er nok ikke klar over at data i det store og hele ikke kan deles mellom fagområder og andre kommuner i dag. Det er også et faktum at mye av tjenesteleveransen som kommunene gir innbyggerne baseres på data fra statlige etater, som heller ikke kan deles med kommunene.
Det betyr ikke at det er teknologien som setter sperrene. Det er lovverket og hjemmelsgrunnlaget som er hindringene, jfr. min debatt med tidligere digitaliseringsminister Jan Tore Sanner. Debatten endte heldigvis med at det nå skal være mulig via digitalt samtykke å innhente lønnsrelaterte data fra skatteetaten ved f.eks. søknad om barnehageplass.
For å rydde opp i dette kreves ikke nytt lovverk eller annen type rettslig hjemmel for utlevering av data. Det er heller ikke nødvendig å vente til en har et lovverk som fullstendig er tilpasset den nye digitale virkelighet (noen lover sier f.eks. i dag at vedtak skal gis på papir!). Det er tilstrekkelig å bruke dagens lovverk til å gi lovhjemmel for utveksling av data mellom etater der det er nødvendig, eller innhente samtykke der det er hensiktsmessig.
Dagens situasjon fører til forskjellsbehandling i tilbud av kommunale tjenester. Dette er både et demokratisk og et rettssikkerhetsproblem. I tillegg begrenses det gevinstpotensialet som ligger i den bredere tjenesteutvikling i form av interaktiv saksbehandling. (I neste nummer av Stat & Styring går jeg nærmere inn på denne problematikken i artikkelen «Hvordan kan digitaliseringen gi økt produktivitet i offentlig sektor?» )
Etablering av en nasjonal plattform for deling av data
Det er her etablering og samordning av de ulike plattform-tiltakene kommer inn.
I sin «tverrgående digitaliseringsstrategi» har Regjeringen gitt Difi i oppdrag å «etablere en nasjonal plattform som sikrer tilgang til (offentlige) data». Det er jo bra. Men som Mæland som tidligere næringsminister utmerket godt vet, finnes det allerede en slik plattform, kalt Altinn. I tillegg har kommunesektoren i flere år arbeidet med sin «plattform»: FIKS.
Disse initiativene har ulike utgangspunkt og ulike formål. Det er nå gang et samarbeid, men ikke helt tydelig en samordning, av disse tiltakene, slik det ble presentert på Software 2018. Det er all grunn til å følge dette samarbeidet nøye. Det har ikke alltid vært lett for de tre etatene å finne en riktig samarbeidsform. Tvert om er mangelen på samordning blitt pekt på bla. av Riksrevisjonen, som et vesentlig hinder for «digitaliseringen». Det er også viktig og finne ut hva slags type plattform som skal utvikles.
Mælands fire store utfordringer
Monica Mæland har nå en unik mulighet til å sette «digitaliseringen» i offentlig sektor i et videre perspektiv enn tidligere: Effektiv «digitalisering» må sees som et virkemiddel til økt produktivitet i offentlig sektor, samtidig som det skal gir økt verdiskapning og vekst i privat sektor.
Men for å oppnå dette må hun ta noen strategiske grep:
- Endre lederutviklingsprogram med større vekt på endringer i lederrollen
- Rydde opp i lovverk og annet hjemmelsgrunnlag for deling av data
- Samordne etableringene av en nasjonal plattform for deling av data
Arild Haraldsen har bidratt til digi.no med debatt, kommentarer og bokanmeldelser i mange år. Haraldsen var tidligere adm dir i NorStella, og i den anledning ansvarlig for Samhandlingsarenaenen i forskningsprosjektet Semicolon. Nå selvstendig konsulent med oppdrag innen strategisk bruk av IKT, foredrag og debattleder. Haraldsen har skrevet en rekke fagbøker innen sitt område.
