Solberg-regjeringen la forleden frem sin «skryteliste» over hva de har oppnådd av digitaliseringstiltak i løpet av de åtte årene de hadde makten.
Det begynte i 2013 med «tidstyv»-prosjektet. Alle og enhver i forvaltningen ble bedt om å peke på «tidstyver» som gikk utover kjerneoppgavene. Det smakte av god, gammeldags rasjonalisering. Det ble kuttet i hjørner og kanter – helt uten mål, retning og strategi. Den største «tidstyven» var vel egentlig regjeringen selv som kastet bort tid og ressurser på tiltak som bidro lite til digitaliseringen av forvaltningen.
Det fortsatte i 2015 med ABE-ordningen (avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen) – også kalt «ostehøvel-prinsippet») – som kuttet 0,5 prosent av driftsutgiftene til statlige etater hvert år. Dette var igjen et lite målrettet tiltak.
Men det var også mer målrettede digitaliseringstiltak som ville ha stor betydning. Ett av dem var Helseanalyseplattformen som ble påbegynt i 2017 og som nå er klar for utrulling. Den er imidlertid et eksempel på en mislykket digitaliseringsstrategi:
Datadeling må belønnes om vi skal lykkes med digitaliseringsstrategien
Helseanalyseplattformen
Dette er et digitaliseringstiltak som vil «gjør det mulig å utnytte Norges unike helsedata til forskning og utvikling, og dermed legger grunnlaget for nye behandlingsmetoder og verdiskaping i helsenæringen».
Men når Helseanalyseplattformen nå er klar til bruk, dukker problemet opp: Tilgang til disse helsedataene blir møtt med unison kritikk på grunn av prismodellen. Mens prinsippet i privat sektor er at brukerbetalingen går tilbake til produsenten av dataene, er «prinsippet» her at brukerbetalingen går til drift og vedlikehold av selve plattformen. Plattformen er altså ikke fullfinansiert, og man står overfor det paradokset at «dess flere brukere, dess billigere data, dess færre brukere, dess dyrere data». Det kan føre til forskningen på helsedata blir skadelidende – stikk i strid med intensjonene med Helseanalyseplattformen.
Dette er et eksempel på at Regjeringen Solberg mest var opptatt av å gjøre data tilgjengelig, uten å løse de problemene som knytter seg til at dataene brukes.
Dette er den største svakheten – og kardinalsynden – som regjeringen Solberg etterlater seg i sine digitaliseringstiltak, nemlig fraværet av en strategi for deling av data.
Det synliggjøres i Stortingsmeldingen om Datadrevet økonomi (som ikke står på «skrytelisten» forunderlig nok). Jeg kommenterte denne meldingen med å peke på alle de ubesvarte spørsmålene:
- Hvordan vil utviklingen av deling av data under nasjonal kontroll bidra til økt produktivitetsvekst?
- Hvordan vil deling av data uten nasjonal kontroll bidra til å endre bytteforholdet i
økonomien? - Hvordan kan deling av data bidra å styrke eller svekke konkurransen for små- og mellomstore bedrifter?
- Hvordan vil deling av data utnytte de komparative fortrinn Norge har som nasjon med sterke næringsklynger og tillitsbasert samarbeid?
En strategi for deling av data vil derfor være helt avgjørende for å oppnå effektivitet i forvaltningen, verdiskapning i næringslivet og kompetanseheving i helseforskningen. Hvordan vil den nye regjeringen løse dette bedre enn den avgåtte?
Regjeringen Støres digitaliseringsstrategi
Det første som slår en at regjeringen ikke lenger vil ha en dedikert digitaliseringsminister.
Ingen digitaliseringsminister?
Betyr det at digitalisering av Norge og offentlig sektor får mindre betydning fremover?
La meg minne om foranledningen til at regjeringen Solberg etablerte stillingen som digitaliseringsminister i 2019. Det var et ønske om å få KrF inn i regjeringen. Da måtte en rydde plass til KrF-statsråder. Samtidig ønsket en ikke at Nikolai Astrup – som da var miljøvernminister – skulle ut av Regjeringen. Da «fant en opp» stillingen som «digitaliseringsminister». Ett år etterpå førte en ny rokering i Regjeringen til at funksjonen som «digitaliseringsminister» ble omdannet til å bli «distrikts- og digitaliseringsminister». Det forteller etter min mening at den rollen alene ikke var av tilstrekkelig stor betydning for digitaliseringen av Norge og offentlig sektor.
Den nye regjeringen synes å mene at digitalisering skal gjennomsyre hele regjeringens arbeid. Kraftsenteret i digitaliseringsarbeidet vil derfor skje i samspillet mellom kommunal-, helse og næringsdepartementet.
Bjørn Arild Gram (SP) blir ny kommunalminister. Han kommer fra stillingen som styreleder for KS. Digitaliseringsstrategien fra 2019 hadde som formål å styrke samarbeidet mellom stat og kommune i digitaliseringsarbeidet. Det implisitte element i denne strategien er at kommunesektoren skulle få større påvirkning på de digitaliseringstiltak som staten planla og som påvirket kommunesektoren. Dette vil ventelig nå bli forsterket. Samtidig vil Gram ha en utfordring i å samordne de ulike de ulike interessene i kommunesektoren
Ingvild Kjerkol (AP) blir ny helseminister. Hun får en kjempeutfordring i å få til en ny nasjonal styringsmodell for e-helse, og å få bedre samspill mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Regjeringen sier i sin regjeringserklæring at de nå vil se på foretaksmodellen (styringen av sykehusene). Her er det uenighet mellom AP og SP. Regjeringen vil også «sikre innføring av pasientjournalsystemer som gir sømløse overganger mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, der de nødvendige pasientsikkerhetshensyn er ivaretatt». Det betyr støtte til den omlegging av Akson-prosjektet som skjedde ved årsskiftet.
Kunne se og endre andre lånekunders informasjon: – En alvorlig feil
Jan Christian Vestre (AP) blir ny næringsminister. Oppgaven hans på digitaliseringsområdet vil i første rekke være er å videreføre Forenklingsprogrammet og DSOP-samarbeidet (Digitalt samarbeid offentlig og privat sektor). Det innebærer å ta initiativ til flere privat- og offentlige digitaliseringstiltak. I tillegg skal det gjennomføres digitaliseringstiltak som vil redusere næringslivets kostnader med 11 milliarder kroner knyttet til regler og utfylling av offentlige skjemaer innen 2025.
Regjeringsplattformen fokuserer særlig på to tiltak som avviker fra hva Solberg-regjeringen oppnådde, strategien for deling av data og e-helse.
Strategi for deling av data
Regjeringen vil ha gjennomgang av lovverket for å identifisere og fjerne juridiske hindringer for innovasjon og digitalisering. Her kan de finne mye verdifulle innspill fra det forslaget som Dataforeningen og NorStella har utarbeidet: Juridiske hindre for digitalisering.
Den skal nedsettes et utvalg for å sikre at norske data gir verdiskaping i Norge, at det legger til rette for ny næringsvirksomhet, og vil også vurdere i hvilke tilfeller staten bør ta eierskap til digital infrastruktur, plattformer, plattformutvikling og standardutvikling. Dette er i stor grad i samsvar med hva jeg pekte på i artikkelen Deling av data.
E-helse
Regjeringen vil «etablere finansieringsmodeller som legger bedre til rette for trinnvis utvikling og realisering av sammenhengende e-helseløsninger og forbedringer av helsetjenesten».
De har også tydeligvis fått med seg innvendingene mot Helseanalyseplattformen, og skal nå legge til rette for bedre bruk av helsedata i helseforskning gjennom en gjennomarbeidet strategi for deling av data.
Andre tiltak
- Regjeringen vil også fjerne «ostehøvel-prinsippet» for kostnadskutt i forvaltningen (ABE-ordningen).
- Innføre en tillitsreform som gir større makt og myndighet til etatene i form av mer målstyring når det gjelder digitaliseringstiltak.
- Store IKT-prosjekter skal styres på en ny og bedre måte ved å bygge opp kompetanse i egen organisasjon fremfor å kjøpe konsulenttjenester.
Vil de lykkes?
Politiske plattformer inneholder alltid store ord og løfter. Støre-regjeringens plattform sier at digitalisering er av avgjørende betydning for samfunnsutviklingen.
Det kunne hvilken som helst regjering ha skrevet. Men vil de levere?
Det er ikke hybrid krigføring hver gang en kabel ryker
