Noe skal vi leve av etter oljen. Meningene varierer om hva dette «noe» er, men felles for alle bransjer som løftes frem som det neste industrielle eventyret, er at de er avhengige av digitaliserte prosesser. Utnevnelsen av en egen digitaliseringsminister tilsier at dette står høyt på agendaen.
Skal vi digitalisere, kreves en robust infrastruktur i form av fiber. På Kongsberg testes for eksempel førerløse kjøretøy, som baseres på 5G-teknologi. Det samme gjør de autonome skipene som utvikles av Yara Birkeland. 5G tillater fartøyene å «snakke» sammen, uten kapteiner bak roret. Basestasjonene for 5G-nettet som fremover skal bygges, er i sin tur avhengig av å være knyttet til fiber.
I årene fremover vil alle utviklede økonomier kappes om å tiltrekke seg de samme digitale høykompetansearbeidsplassene. Skal Norge opparbeide nye internasjonale konkurransefortrinn, er vi derfor avhengige av at fiberen bygges. Skal regioner som i dag baseres på petroleums- og offshorevirksomhet skape nye arbeidsplasser, er fiberen nøkkelen.
Regjeringens mål er at 90 prosent av norske husstander skal ha tilbud om bredbånd med minst 100 megabit per sekund innen 2020. «På sikt» er målet at alle husstander skal ha tilbud om høyhastighets bredbånd. Retter vi blikket østover blir det klart at dette er lite ambisiøst: Svenskene har et mål om at 98 prosent av husstandene skal ha gigabit-tilbud innen 2025. Dette legger til rette for at både bedrifter som befolkning får lynraske kommunikasjonskanaler til omverdenen, og som håndterer komplekse prosesser på mikrosekunder. Mens svenskene har skjønt at fiber skaper vinnere, risikerer vi om få år å stryke allerede i kvalifiseringsrunden.
Samtidig som regjeringens mål mangler ambisjoner, er utviklingen høyst ujevn mellom ulike deler av landet. Mens fylker som Hedmark og Oppland har et godt utbygget fibernett, henger fylker som Akershus, Vestfold og Østfold i økende grad etter. Det digitale skillet øker internt i Norge. Paradoksalt nok er det tett befolkede fylker med sammensatt næringsgrunnlag som er sinkene.
Det digitale skillet øker internt i Norge. Paradoksalt nok er det tett befolkede fylker med sammensatt næringsgrunnlag som er sinkene
Heldigvis tas det grep for å øke utviklingstakten. Mens tilskuddet til bredbåndsutrulling over statsbudsjettet er blitt økt, tilsier regionsreformen at fylkene fremover skal forvalte tilskuddsordningen, med NKOM som faglig instans. Tidligere har kommunene måttet søke NKOM om midler. Utilstrekkelig kompetanse og forståelse for behovet internt i de ulike kommunene kan trolig delvis forklare den ujevne utviklingen.
Politikere både på nasjonalt og lokalt nivå har også begynt å få øynene opp for problemstillingen. I merknader til fjorårets regionreform understreket opposisjonen at bredbånd er en samfunnskritisk infrastruktur, og at det vil gå et digitalt klasseskille mellom dem som er raskt på nett, og dem som ikke er det. I behandlingen foreslo Senterpartiet at Stortinget skulle sette et mål tilsvarende det svenske, og at tilskuddet til bredbåndsutrulling skulle økes kraftig – et forslag som ikke fikk flertall.
Dagens næringsvennlige regjering bør følge opp. Om digitaliseringen av landet går sakte, blir det få av grunderne Venstre vil ha opp og fram. Det blir vanskeligere for de nasjonale industrivinnerne å hevde seg i den internasjonale konkurransen. Uten en robust digital grunnmur er det vanskelig å se hva en digitaliseringsminister kan oppnå.
Bredbåndsmålet bør bli mer ambisiøst, og tilskuddet som sikrer utrulling i alle landets hjørner bør økes. Noe annet kan et Norge som forbereder seg på tiden etter oljen rett og slett ikke ta seg råd til.
