Under siste verdenskrig ble det arbeidet intenst med kodeknekking. Ønsket om å knekke andre lands koder var en drivkraft bak utviklingen av de første store datamaskinene.
Colossus ble verdens første digitale, programmerbare datamaskin. Den ble utviklet under siste verdenskrig og var en av maskinene britiske kodeknekkere brukte til kryptoanalyser. Alan Turings bruk av sannsynlighetsteori i krypteringsanalysene bidro til designet av Colossus.
Alan Turing arbeidet med kryptografiske oppgaver for den britiske regjeringen, og stod sentralt i arbeidet med å knekke to tyske kodemaskiner, Enigma og Lorenz SZ 40/42, der maskinell bearbeiding av data spilte en avgjørende rolle.
I 1945 ble Alan Turing knyttet til National Physical Laboratory i London, hvor han deltok i utviklingen av en datamaskin, Automatic Computing Engine (ACE), som bygde på hans ideer. I 1949 ble han nestleder for datalaboratoriet ved University of Manchester, der han arbeidet med programvare for en annen banebrytende tidlig datamaskin, Ferranti Mark I.
Anskaffelse av datamaskinen Frederic
Hans Morten Synstnes skriver i sin bok «Den innerste sirkel. Den militære Sikkerhetstjenesten 1945 -2002» (side 179–180, utgitt 2016) og Ph. d.-avhandling i historie (med samme navn) ved Universitet i Oslo i 2015 (side 240–242), at mangelen på elektronisk datakraft til knekking av sovjetiske og andre lands koder en hemsko for det norske chiffermiljøet utover på 1950-tallet. Lenge benyttet Chifferavdelingen regnemaskiner utviklet av Ernst Selmer og Finn Didriksen, men disse dekket på langt nær behovene.
Ernst Sejersted Selmer arbeidet som innleid konsulent i Chifferavdelingen ved Forsvarets Sikkerhetstjeneste. Han ble tildelt Rockefeller Foundation Fellowship for perioden 1950 – 51 for studier ved universitetene Princeton og Berkeley.
Bidro til design av flere datamaskiner
Han fikk anledning til å bruke elektroniske datamaskiner og innså raskt styrken ved dette revolusjonerende verktøyet. Ved Institute for Advanced Study, Princeton university brukte han en datamaskin som var konstruert av John von Neuman. Men ikke nok med det, han fikk også mulighet til å være med på videreutviklingen av datamaskiner.
I 1951 ble Selmer innleid av Consolidated Engineering Consultants (CEC) for å designe mye av logikken til deres datamaskin Datatron som senere fikk navnet Burroughs.
I minnetalen om Ernst Sejersted Selmer 7. juli 2007 sier professor emeritus Helge Tverberg: «Det kan nevnes at han på den tiden konstruerte, alene, en datamaskin, som under navnet Burroughs 205, var den eneste alvorlige konkurrent til IBM 650 i slutten av 1950-årene».
Ernst Selmer hadde også et opphold ved Berkerly university. Her bidro han til konstruksjonen av Paul Mortons datamaskin CALDIC.
Hvor kom pengene fra?
Etter hjemkomsten formidlet Ernst Selmer sine erfaringer til leder for Chifferavdelingen i Forsvarets Sikkerhetstjeneste, Nils Berge Stordahl, og om nødvendigheten av å skaffe en elektronisk datamaskin. En slik maskin ville koste mellom 1 og 1,5 millioner kroner. I det stille fant Stordahl bemerkelsesverdig nok, midler til å dekke dette betydelige beløpet. Ifølge Hans Morten Systnes finnes ulike versjoner av hvor Stordahl fikk pengene fra.
Én versjon er at de kom fra britiske midler øremerket til utbyggingen av okkupasjonsberedskapen Stay Behind. En annen versjon er at midlene kom fra USA i tilknytning til oppbyggingen av et avlyttingsprogram rettet mot sovjetisk kommunikasjon. En tredje og mer sannsynlig versjon er at midlene stammet fra oppsparte norske fond fra regjeringstiden i London.
Chifferavdelingen bestilte maskinen i 1953 hos den britiske produsenten Ferranti under ledelse av professor Frederic Calland Williams fra University of Manchester.
Gjennom arbeid med Frederic-prosjektet holdt Chifferavdelingen tett kontakt med FFI. Ernst Selmer og sjefen for regnesentralen ved instituttet, Jan Garwick, samarbeidet om å utforme maskinens kravspesifikasjoner. Selmer og Garwick oppholdt seg i lengre perioder sammen hos den britiske leverandøren Ferranti. Også Alf Guldbrandsen og Svein Øvregaard fra Chifferavdelingen var ifølge Synstnes på møter hos Ferranti.
I Norge pågikk det også diskusjon om anskaffelse eller utvikling av en ny datamaskin etter den norskutviklede datamaskinen, NUSSE, som var utdatert. Ifølge Arild Haraldsens bok «Den forunderlige reisen gjennom datahistorien» (side 76-77) uttrykte Ernst Selmer, som nyutnevnt professor i matematikk : «Det svarer seg ikke å bygge maskiner selv. Den perioden er over. I dag er det en velutviklet industri både i England og USA».
Kraftigst i Europa
I 1957 kom Norges første digitale datamaskin endelig på plass i en stor nybygd hall hos FFI, som ifølge Systnes var godkjent av Chifferavdelingen. Maskinen fikk navnet Frederic og var på dette tidspunkt datidens kraftigste og mest avanserte datamaskin i Vest-Europa.
I kapittelet «Fra Kiær, Bull og Rosseland til NUSSE og FREDERIC» i boken «EDB historikk – i nordisk perspektiv» (1989) uttalte Svein Øvergaard at Frederic nedstammet i rett linje fra Colossus. Han skriver videre at Frederic er et akronym for Ferranti Rapid Electronic Defence Research Institute Computer, selv om navnet nok også henspilte på Frederik Møller som var FFIs direktør. Forsvaret har diskresjonshensyn å ta, ellers ville navnet kanskje vært NILS.
Nils må henspille på Nils Berge Stordahl fordi Chifferavdelingen med leder var meget aktive under hele treårsperioden fra maskinen ble bestilt til det var ferdig utbygd.
Ifølge Systnes nedla Chifferavdelingens forskere både før og etter Frederics ankomst flere årsverk med å utvikle et digitalt kommandospråk. For Chifferavdelingen ble programvaren i hovedsak benyttet til forsering av andres og egne chiffernøkler. Frederic var i aktiv bruk i 7 år.
Frederics betydning i Norge
Anskaffelsen av Frederic var definitivt med på å styrke informatikkmiljøet ved FFI, en institusjon som fra utgangen av 1950-årene ble ledende i Norge innenfor datateknologi og programvareutvikling.
Chiffertjenestenes behov for en elektronisk regnemaskin kom dermed også det gryende norske informatikkmiljøet til gode.
I tillegg støttet Chifferavdelingen opp under FFIs utvikling av informatikk som fag i Norge. Denne støtten kom mye gjennom arbeide med å utvikle programvare til bruk av Frederic [49]. Instituttets matematikkseksjon la grunnlaget for utviklingen av informatikk som vitenskap i Norge og spilte en avgjørende rolle for en hel generasjon av dataforskere [50]. Videre var FFI et arnested for selskapet Norsk Data som ble etablert i 1968 [52].
Jarlsbergost
Maskinen sørget for at FFI på slutten av 1950-tallet ble det viktigste datamiljøet i Norge. Hovedtyngden av oppgavene lå naturlig nok innen militær forskning, men maskinen ble også brukt til sivile formål. Frederic regnet på alt fra vannføring i vassdrag til ideelle mengder muggsopp i Jarlsbergost. Svært mange beregninger fra de akademiske miljøene i Oslo, Bergen og Trondheim ble kjørt på denne maskinen.
I Haraldsens bok understrekes det også at det oppsto et aktivt programmeringsmiljø på Kjeller og Frederic ble derfor et arnested for den videre norskbaserte utvikling. Frederic ble brukt til operasjonsanalytiske simuleringsmodeller ved FFI og til reaktorberegninger ved Institutt for Atomenergi. Miljøet rundt Frederic fikk siden stor innflytelse på datahistorien i Norge, ja på den internasjonale datahistorien.
Ernst Selmer forberedte Frederics ankomst så tidlig som i 1953 og 1954 ved å holde de første universitetskurs i elektroniske regnemaskiner. Både personer fra Chifferavdelingen og avdelingens eksterne nettverk deltok ifølge Systnes på disse kursene.
Svein Øvregaard begynte i Chifferavdelingen i 1952 og ble i 1958 ansatt på FFI. Han ble ved etableringen av Regneanlegget Blindern Kjeller (RBK) i 1964 dets første leder.
Grunnet manglende programvare ble det utviklet en rekke innovative programsystemer i Frederics tidligste fase, blant annet Ole-Johan Dahls språk MAC som er en forløper for det viktige språket ALGOL.
Norsk informatikks far
Jan Garwick selv er blitt kalt norsk informatikks far [51]. Blant hans elever var Kristen Nygaard, senere professor i informatikk og forskningssjef ved Norsk Regnesentral, og Ole-Johan Dahl, senere professor i numerisk analyse og informatikk. Informatikkmiljøet ved FFI ga ifølge Systnes grobunn for at Nygaard og Dahl på 1960-tallet utviklet det banebrytende objektorienterte programmeringsspråket SIMULA.
I 2002 ble Kristen Nygaard og Ole-Johan Dahl tildelt Turingprisen 2001 (Informatikkens Nobelpris) for sitt arbeid med SIMULA og objektorientert programmering i perioden 1961-67. Det er bare unntaksvis at forskere fra andre land enn USA mottar Turingprisen. Ingen norske forskere har tidligere mottatt Turingprisen. De mottok også IBMs egen hederspris, Neumann medaljen, som henger svært høyt.
Komponenter fra Fredric befinner seg i dag i magasinet til Norsk Teknisk Museum, men maskinen er ikke utstilt.
Referansene [44], [49], [50], [51], [52] er nummererte fotnoter fra kapittel 8 i Hans Morten Synstnes' bok, og nummererte fotnoter i hans Ph.d-avhandling.
