1996 flyttet jeg hjem fra USA, der jeg hadde jobbet med en nyvinning kalt Internett. Min gode kollega Øystein Fjeldstad tok meg med til et møte om e-handel (som det het den gangen) i et eller annet departement. Tilstede var rundt 20 representanter (alvorlige herremenn, så vidt jeg husker) fra akademia, offentlige myndigheter, næringslivsorganisasjoner, og fagforbund. Temaet var: Hvordan skal vi regulere elektronisk handel?
Det ble et langt møte.
Etter hvert som timene gikk og den ene irrelevante presentasjonen avløste den andre, ble jeg mer og mer desperat. Til slutt rakte jeg opp hånden og spurte: Hvor mange her har faktisk kjøpt noe på Internett? Svaret var: Tre stykker, inkludert Øystein og meg. Jeg foreslo at vi avsluttet møtet, så forsamlingen kunne komme seg hjem for å kjøpe noe på nett, slik at de visste hva de snakket om.
Da lærte jeg hvordan beslutninger om nyvinninger tas i Norge: Man inviterer de som står for det gamle, og ber dem regulere det nye. Slik sikrer man at når alt er sagt og gjort, er mer sagt enn gjort. Og man holder nyvinningen tilbake i noen år, slik man gjorde med skateboards, elektroniske bøker, Uber, og mye annet.
Og nå er turen kommet til AirBnB. Fra 1. januar neste år blir korttidsleie av selveierleiligheter forbudt i mer enn 90 dager i året. Dette skjer ikke fordi man har fått problemer med for mange AirBnB-leiligheter, men at man hermer etter kjente turiststeder som Paris og Barcelona, der AirBnB-leiligheter presser ut fastboende.
Vel, fakta hjelper. Jeg har reell erfaring med AirBnb og plattformøkonomien, så her kommer en liten rapport fra skyttergravene.
Min kone og jeg kjøpte en liten leilighet (46 kvm.) i Oslo for 15 år siden, som en investering og for at våre døtre skulle ha et sted å bo mens de var studenter. Yngste datter studerer ikke i Oslo, så vi pusset opp leiligheten og la den på AirBnB høsten 2017. Frem til begynnelsen av august 2019 har vi fått snaut 240.000 kroner fra AirBnB, hatt 95.000 kroner i driftsutgifter (renter ikke medregnet), hatt 56 leieforhold (1-4 personer) på tilsammen 383 dager (gjennomsnitt pris ca. 636 kroner per døgn). Folk har kommet fra hele verden, omtrent en fjerdedel fra Norge. Leietid har variert fra 2 til 67 døgn. Gjestene er stort sett folk tilknyttet universitetene (forskere og doktorgradsstudenter), ektepar på ferie, folk som skal besøke familie i Norge, og single jenter (AirBnB er trygt.)
Det er en del arbeid med leiligheten – vi vasker selv, for eksempel. En vaskehjelp ville spist opp profitten, og vi må likevel inspisere og supplere ganske ofte, så med en så liten leilighet kan vi like gjerne vaske når vi er der. Vi møter også, stort sett, gjestene når de kommer, noe som gjør, tror vi, at vi får mindre problemer.
Vi får inn omtrent det samme som vi ville fått om vi hadde leid den ut på heltid, men har mer fleksibilitet og, tror vi, mindre slitasje. Og vi har den store fordelen at vi kan blokkere eller avslutte AirBnB på nokså kort varsel (noen måneder) hvis vi ønsker å selge leiligheten eller bruke den selv, også for kortere perioder.
Vi – og naboene – har så å si ikke hatt problemer i det hele tatt, og leiligheten ser like strøken ut nå som da vi begynte å leie den ut. I sameiet er det mange leiligheter og så vidt jeg vet bare en AirBnB-leilighet til, så det er ikke noe problem at AirBnB presser ut folk (ca. 60 prosent av de som bor i sameiet leier.)
Så AirBnB fungerer utmerket, for oss og for gjestene. Og jeg kan ikke for mitt bare liv se at vår virksomhet er negativ for omgivelsene eller for noe. Vi betaler skatt av inntekten, for eksempel. En rekke mennesker får et rimelig og bra sted å bo, folk som, i motsetning til cruiseturister, bruker penger i den lokale butikken og spiser på de lokale restaurantene.
Det er noen steder i Norge man har problemer med for mye AirBnB – på Røros, for eksempel, der lokale unge sliter med å skaffe seg bosted sentralt, eller på Sørenga i Oslo, der en investor har 50 leiligheter for utleie. Men Oslo og Bergen er ikke Paris, Barcelona eller Venezia, selv om det kanskje føles slik for nordmenn med svært omfangsrik intimsfære.
Problemet for en ny ting – som AirBnB – er at de som har nytte av den, som min kone og jeg, ikke er organisert og dermed ikke har en stemme. Det har derimot hotellnæringen, den tradisjonelle turistnæringen, for ikke å snakke om alle de som har en mening uten å ha erfaring. Det mangler ikke skrekkhistorier om AirBnB – A-Magasinet, for eksempel, hadde nylig en om «hundrevis» av klienter som skulle saksøke firmaet. Vel, AirBnB har mange millioner brukere og store amerikanske firmaer blir saksøkt i et kjør, så i denne sammenhengen er «hundrevis» et svært lite tall.
Fra min ungdom husker jeg at rullebrett, da det kom, øyeblikkelig ble forbudt. Samt at Rolv Wesenlund, komiker, fortalte i et intervju at han hadde kjøpt rullebrett til sin nevø og lovet å betale bøtene. Jeg mistenker at man ikke spurte rullebrettbrukerne da det forbudet kom. Nå er rullebrett tillatt og de som husker forbudet ler av det.
På lang sikt vil AirBnB og lignende løsninger bli tillatt igjen – nytten er for stor, det gjelder bare å få redusert innflytelsen til de gamle aktørene litt. Hoteller har begynt å bruke dem. Store reisesteder som hotels.com, trivago.com og lignende tar nemlig inntil 25 prosent provisjon fra hoteller – som min kollega Bendik Bygstad skrev om i Magma nylig – og det gjør ikke AirBnB.
I mellomtiden får jeg tenke kreativt om hva vi skal gjøre med vår leilighet til neste år.
Men spørsmålet står: Hvordan kan vi bli kvitt denne refleksive reaksjonen på fremtiden, der de som skal beslutte om den er de som har størst interesse av å hindre den?
Med andre ord, hvordan skal vi beskytte fremtiden mot fortiden?
