På 60-tallet fantes det noen bemerkelsesverdige menn i norsk embetsverk og politikk. Byråkratene og politikerne Jens Evensen, Leif Terje Løddesøl, Finn Lied og Jens Christian Hauge var blant dem som fikk en helt ny næring i fanget da vi fant olje og gass på norsk sokkel.
De handlet raskt og klokt. Gjennom sitt arbeid var de med på å definere det som har vist seg å være en norsk suksessoppskrift: En aktiv næringspolitikk som utnytter våre naturressurser og konkurransefordeler til det beste for landet.
Selv om olje og gass vil være viktig i mange år, må vi også finne arvtakere – og det er liten tvil om at digitaliseringen er en avgjørende driver for suksess.
Myndighetene bør, kort fortalt, lære av gutta fra 60-tallet
Derfor bør Digital21-strategien vekke betydelig mye mer engasjement utover digi.no sine spalter, enn den har gjort til nå. I det relativt lite omtalte nye dokument peker forskere og bransje ut hvordan digitalisering kan bli motoren i fremtidens næringsliv. Myndighetene bør, kort fortalt, lære av gutta fra 60-tallet.
En kan tro Norge går godt fordi vi har vært heldige. Men det er ikke bare flaks som gjorde at næringer som olje og gass, kraftkrevende industri, oppdrett og shipping har bidratt til sysselsetting og BNP. Etter krigen var en aktiv næringspolitikk en akselerator for utvikling og vekst. Det var blant annet takket være gunstige rammevilkår for olje- og gassutvinning at vi på 60-tallet vant konkurransen med britisk sokkel om utvinningsselskapenes oppmerksomhet – og samtidig beholdt eierskapet til ressursene og inntektene.
60-tallsgutta etablerte et tett samarbeid mellom bransje og forvaltning som ga myndighetene rask tilgang på ny kompetanse
60-tallsgutta etablerte et tett samarbeid mellom bransje og forvaltning som ga myndighetene rask tilgang på ny kompetanse. Etter krigen ble kraft vårt fremste konkurransefortrinn blant annet ved at staten prioriterte vannkraftutbygging til industrielle formål, og stimulerte til industriell ekspansjon med langsiktige kraftkontrakter. Oppdrettsnæringen, på sin side, får fortsatt viktige øremerkede tilskudd til blant annet forskning og utredning. Og innen shippingindustrien gjør nettoskatteordningen det lettere å være konkurransedyktig.
Digitalisering kan åpenbart drive konkurransekraften til det vi kan i dag og det vi skal kunne i morgen, men også denne gangen må vi utnytte ressursene riktig for å lykkes.
Digitaliseringens viktigste ressurser er blant annet befolkningens hjernekraft og den norske modellen i seg selv, med høyt utdannede folk ansatt i virksomheter med flate strukturer og mye tillit.
Når regjeringen fremover skal svare på samfunnets ambisjoner, bør de særlig sørge for følgende:
- Utdanningsinstitusjonene må ikke bare levere høy kompetanse, men også riktig. Å skaffe flere med både teknologi- og innovasjonskompetanse handler delvis om å etablere studieplasser innen høyere utdanning, og delvis om å få digital kompetanse på plass i hele utdanningsløpet, alle studieretninger og etter- og videreutdanningsløp. Det krever også finansiering.
- Styrke forskning og utvikling innen IKT. Forskning er avgjørende for å lykkes med digitaliseringen, fordi det gir næringslivet og samfunnet drahjelp til å finne og implementere fremtidens løsninger. Vi trenger mer og mer målrettet forskning. Digital21-strategien foreslår blant annet forskningssentre for næringsrettet digitalisering. Virkemidlene for FoU og innovasjon må også tilpasses næringslivets høye tempo i utviklingsprosjekter. Endring skjer raskere nå, og det offentlige må henge med.
- Innovasjon må bli prinsippet i offentlige innkjøp. Offentlig sektor gjør innkjøp for om lag 500 mrd. kroner årlig. Det er en makt som må brukes bedre. På tross av at lovverket legger til rette for innovative anbud, vegrer de fleste innkjøpere seg mot å bruke mulighetene. Det skyldes nok både en frykt for risiko og økte kostnader. Det offentlige går glipp av nye og bedre løsninger, og næringslivet går glipp av en viktig motor for innovasjon og digitalisering.
- Myndighetene må bygge ned barrierer mot omstilling. Lovverk som er basert på gamle teknologier blir lett en digitaliseringhemmer i flere næringer. Digital 21-strategien foreslår en lovvask, og å lage regulatoriske sandkasser der nye løsninger kan bli testet ut på siden av loven.
Mange av disse punktene er kjent i digitaliseringsdebatten. Problemet er at det skjer for lite og for sakte.
Regjeringen bør la seg inspirere av 60-tallets politikere og embetsmenn, som i et forrykende tempo bygget opp en næring Norge aldri hadde hatt, for å ikke tape den internasjonale konkurransen. De lot ikke usikkerhet stå i veien. Tvert imot etablerte de nære samarbeid med bransjen, og sørget for gode rammevilkår. Tiden for handling er inne. Med en aktiv næringspolitikk som gir et krafttak for digitalisering, kan vi lykkes igjen.
