Alt for ofte er det viljen, og ikke fantasien, som setter grensene for hva digitalisering kan gjøre i arbeidslivet. Kanskje er feil folk i førersetet. De største pådriverne for økt digitalisering bør være arbeidstakerne - som lærere, sykepleiere og jurister.
Dårlig digitalisering er et arbeidsmiljøproblem. Altfor ofte blir innføringen av nye systemer og rutiner en kamp mellom ingeniørene og teknologene som står bak, og fagfolkene som skal bruke det. Da blir digitalisering bare en stressende og tidkrevende faktor i en travel hverdag.
En undersøkelse fra SINTEF viser at digitalisering bare er vellykket for omtrent to tredeler av arbeidstakerne i Norge. De øvrige er ikke fornøyde, får ikke medvirke, får ikke tilstrekkelig opplæring, opplever ikke digital teknologi som nyttig eller produktivitetsøkende og kjenner på stress og økt belastning. Disse utgjør omtrent 900 000 arbeidstakere i Norge. Det må vi ta på alvor. Diskusjonen om digitalisering og arbeid har i for stor grad bare handlet om hvem som mister jobben, og i for liten grad om hvordan digitalisering kan være nyttig for arbeidstakerne og bidra til et bedre arbeidsliv.
Digitalisering handler ikke primært om IT-systemer. Det handler først og fremst om hvordan fagfolk kan få utøve sine yrker på en bedre og smartere måte. Derfor er det naturlig at digitaliseringen av det norske arbeidslivet skjer med fagfolkene i førersetet. Legene, advokatene, bankansatte, politiet og butikkmedarbeiderne bør være de mest ambisiøse bestillerne av nye digitale løsninger. SINTEFs analyse viser at når arbeidstakeren vurderer teknologien som blir innført som viktig, reduserer det stress og øker opplevelsen av produktivitet. Digitalisering kan og bør derfor være en fagfornying på alle fagfelt. Nye verktøy gir oss muligheten til å stille spørsmålet: Hvis vi kunne løst denne oppgaven på den mest ultimate måten, hvordan ville vi gjort det?
Digitalisering handler ikke primært om IT-systemer. Det handler først og fremst om hvordan fagfolk kan få utøve sine yrker på en bedre og smartere måte
Pasienter som skal til dialyse må eksempelvis i enkelte deler av landet reise i timevis flere dager i uken, for å få gjennomført behandling. Det øker livskvaliteten betraktelig å kunne bruke telemedisin og gjøre dialysen hjemme eller nært der du bor.
I et digitalt klasserom kan læreren få oversikt over nøyaktig hvor elevene står faglig gjennom programvare som gjør det mulig å følge elevens utvikling på detaljnivå, og de kan avdekke utfordringer i fagene tidlig og gi tettere oppfølging. Tidlig innsats er avgjørende for å bekjempe en av våre største skoleutfordringer: Frafallet i Norge er dobbelt så høyt som i OECD-landene. Bedre tilpasset opplæring kan også bidra til at flere klarer å fullføre. Digitaliseringen gir lærerne flere verktøy, og gjør det lettere å forene læring for eleven med konsentrasjonsproblemer og lesehesten i samme klasserom.
Digitale operasjoner utført av sykepleiere, rehabilitering ved bruk av spillteknologi og kriminalitetsforebygging gjennom digital analyse er andre eksempler på hvordan profesjonene kan utvikle tjenestene med digitale verktøy. Teknologirådet har tidligere beskrevet tre måter ny teknologi kan endre leveransemodellen i offentlig sektor på:
- Deltakende innbyggere: Innbyggeren settes i stand til å utføre en del av tjenesten selv
- Persontilpassede tjenester: Tjenestetilbudet målrettes til de som trenger det mest
- Forutseende institusjoner: Utnytte store datamengder og algoritmer til å forutse innbyggernes behov for tjenester.
Kompetansegapet står imidlertid i veien for fagfornyelsen. Det er vanskelig å drive fagutvikling gjennom digitalisering, dersom de ansatte ikke har tilstrekkelig kompetanse til å vurdere og forestille seg mulige digitale løsninger.
Det digitale kompetansegapet i arbeidslivet handler om mer enn mangelen på teknologer
Det digitale kompetansegapet i arbeidslivet handler om mer enn mangelen på teknologer. I følge en undersøkelse fra FAFO sier omtrent en av seks arbeidstakere at de ikke har nok digital kompetanse til å oppfylle kravene arbeidet stiller. Andelen er høyere innen undervisning og bygg- og anleggsbransjen. For at den digitale utviklingen, og fag- og tjenesteutviklingen skal skje hånd i hånd, er det avgjørende at arbeidstakerne har en høy profesjonsfaglig digital kompetanse – at de kan nok om IT og digitalisering ikke bare til å gjøre jobben sin, men også til å utvikle selve måten de utøver fagene sine på. Skal arbeidstakerne være en digitaliseringsmotor, må derfor både utdanningsinstitusjonene og arbeidsgiverne sørge for at den profesjonsfaglige digitale kompetansen er høy og i kontinuerlig utvikling. Det krever langt større investeringer i utdanningene og i etter- og videreutdanning enn i dag.
Så må kanskje også de ansvarlige for digitaliseringen innse at det kan finnes gode grunner til digital skepsis hos de ansatte i dag. Når helsepersonell på den ene siden daglig må bruke ekstra tid på rapportering og loggføring fordi IT-systemer ikke klarer å snakke sammen, og på den andre siden må bruke analoge løsninger der det er vanskelig å forstå at det ikke finnes elektroniske alternativ, er det ikke så rart at de er skeptiske. Et eksempel på sistnevnte er pasientjournaler. Prosjektet med å gjøre pasientjournalene elektroniske startet i 2012, og er forventet å ta 10 år (!) før det er ferdig.
Det er nærliggende å tro at noe av digitaliseringsmotstanden i hvert fall delvis er godt begrunnet i ansattes erfaringer med digitalisering
Det er nærliggende å tro at noe av digitaliseringsmotstanden i hvert fall delvis er godt begrunnet i ansattes erfaringer med digitalisering. Det er forståelig, og vil også være en naturlig barriere på veien til at arbeidstakerne selv blir digitaliseringsdrivere.
For å lykkes med digitaliseringen av Norge er vi imidlertid avhengige av at det er de faglige ansatte som blir de mest krevende bestillerne av nye løsninger digitaliseringen kan gi. Da trenger de langt mer avansert digital kompetanse, og det må være de profesjonsfaglige ansatte – ikke IT-direktøren – som styrer utviklingen.
