«Digitalisering er eit av regjeringas hovudgrep for å effektivisere offentleg sektor», skriver BT på lederplass som argument for å ha en digitaliseringsminister, og at hun skal være statsråd i Kommunaldepartementet.
Jeg er enig i at vi må ha en egen digitaliseringsminister. Men premisset i BTs leder er feil – digitalisering er mer enn å effektivisere offentlig sektor.
Vi vet at velferdsstaten står overfor store utfordringer som følge av aldrende befolkning og reduserte oljeinntekter. Digitalisering er viktig for å løse disse utfordringene.
Men det finnes 4 andre like viktige utfordringer: Økonomisk globalisering, klimaendringer, høy innvandring til vestlige land og teknologisk globalisering. Alle fire trendene har direkte og konkret påvirkning på norsk politikk, og digitaliseringen spiller en rolle i alle tilfellene. Men dette løses ikke ved å ha en «smal» definisjon av digitalisering eller ved å fokusere på kun offentlig sektor.
Det avgjørende året
2030 er det avgjørende året. Da skal Norge (og EU) ha nådd målet om 40% reduksjon av utslipp av CO2. Det er også det året da statens utgifter er større enn inntektene, selv om en regner med avkastningen fra Oljefondet og oljeinninntektene. Det betyr enten lavere kvalitet på velferdstjenestene eller høyere skatt.
Digitalisering for å «effektivisere offentlig sektor» er et nødvendig, men langt fra tilstrekkelig tiltak, for å møte den utfordringen. Til tross for at vi er «den mest digitale nasjon i verden» har vi hatt lav produktivitetsvekst helt fra 2000 og frem til i dag. Den vil heller ikke øke frem til 2030 på grunn av endringer i næringsstrukturen fra vare- til tjenesteproduserende virksomhet, samt svak produktivitetsvekst i offentlig sektor. OECD har påvist at vi investerer for lite i digitalisering. Den samlede investering i digitalisering ligger på 1,8 % av BNP, lavere enn de fleste land innenfor OECD-området.
Men vi investerer ikke bare relativt lite i digitalisering. Vi investerer også galt.
Den «smale» definisjonen av digitalisering
«Digitalisering» består av 4 elementer. Det første er teknologien i seg selv. Digital21 skiller mellom basisteknologi (som kunstig intelligens) som ikke gir verdi i seg selv, og systemteknologi hvor basisteknologien settes sammen til løsninger (som selvgående kjøretøy).
Både offentlig sektor og næringslivet investerer i basis- og systemteknologi. De brukes til å lage digitale løsninger for å effektivisere eksisterende prosesser og ikke til fornying og nyskaping. Den samlede verdiskapning og effekt av investeringen i digitalisering er nesten i sin helhet brukt til prosessforbedring. Innovasjons- og fornyelsesaspektet (også kalt digital transformasjon) er nesten totalt fraværende.
Potensialet for produktivitetsvekst ved investering i «digital transformasjon» (fornying og nyskapning) er beregnet å være minst dobbelt så stort som investering i «effektivisering av eksisterende prosesser».
I det ligger håpet, men samtidig utfordringen.
Helhetsperspektiv og ikke sektorperspektiv
Samspillet mellom offentlig og privat sektor spiller en helt avgjørende rolle. Noen eksempler:
Klimaendringer: Regjeringens strategiplan for bioøkonomi skal redusere klimagassutslippene og gi mer effektiv utnyttelse av fornybare, biologiske ressurser. Ansiktsgjenkjenning kan bidra til bedre kontroll med lakselus, mens bruk av sensor-data i landbruket brukes til mer miljøvennlig planting, innhøsting og dyrehold.
Energi og kraftproduksjon: 97 % av alt strømforbruk her i landet er fornybart. Med smarte strøm-målere og prising etter når strømmen brukes, kan strømproduksjonen styres mer effektivt. Med Big Data-analyser og sensorer kan prediktiv datastyring gi mer effektive beslutninger om hva og når vedlikehold i prosessindustrien, skal utføres.
Smarte byer: Utviklingen av «smarte byer» vil bidra til å løse klimautfordring, befolkningsvekst og byplanlegging. Ved hjelp av sensorer kan en fange opp data fra bygningsmasser som bidrar til å redusere energiforbruk, temperatur og luftkvalitet. Bruk av digitale tvillinger (som speiler kompliserte produksjonsprosesser) vil fornye bygg- og anleggsbransjen.
Transport: Bedre klimatilpasning av transport og samferdsel kan oppnås ved å kombinere transportdata om hvor mange som ferdes på en vei, til hvilke tider og med hvilke formål, med geografi- og værdata som sier noe om skred og flomfare, om ekstremvær og veiens sårbarhet.
Det er fire poenger her:
- Disse tiltakene vil ikke bare effektivisere prosesser; de vil bidra til nyskapning (digital transformasjon) av hele næringer og sektorer.
- De forutsetter, uten unntak, et samspill mellom privat og offentlig sektor langs hele verdikjeden.
- De har alle potensiale til å bli store, norske Innovasjon Norge mener at «smarte byer» er ett av seks mulighetsområder for konkurransedyktig og bærekraftig eksportvare.
- Det største potensiale ligger imidlertid i løsninger som utvikles og anvendes på tvers av sektorer og bransjer, som bidrar til bransjeglidning i det private markedet, og til endret arbeids- og oppgavefordeling mellom offentlig og privat sektor.
Hva må gjøres?
Menon har i en rapport pekt på 4 tiltak:
- Investering i fysisk infrastruktur. Her ligger Norge langt fremme når vi i år begynner å rulle ut 5G. Men 5G i seg selv har begrenset verdi. Forholdene må også legges til rette for å bruke 5G til å utvikle løsninger sammen med andre system-teknologier som KI, IoT etc.
- Strategi for deling av data. En helhetlig strategi for deling av data gir reduserte kostnader for samfunnet, bedre sammenhengende offentlige tjenester for innbyggerne og vil stimulere til næringslivsutvikling og innovasjon i både offentlig og privat sektor. Debatten om dette stanser ved diskusjonen om eierskap fremfor tilgjengeliggjøring, av data.
- Samspill offentlig og privat sektor. Offentlig sektor bruker ofte åpne offentlige data til selv å utvikle tjenester i konkurranse med markedet. Mulighetene som ligger i «innovative, offentlige anskaffelser» brukes sjelden. Det er derfor liten grad av åpne innovasjonsprosesser når offentlige digitaliseringsprosjekter skal planlegges. DSOP-prosjektene har vist at samarbeid offentlig og privat sektor gir store samfunnsøkonomiske gevinster, men setter også søkelys på grensedragningen mellom offentlige og private oppgaver.
- Utvikle digital kompetanse. Dette er en nøkkelfaktor for innovativ utnyttelse av digitaliseringen. En må derfor investere mer i utvikling både i digital kompetanse innenfor forsknings- og høyskolemiljøer, i mer generell kompetanse innenfor skoleverket og videre- og etterutdanning, men også i uformell kompetansutvikling kompetanse som utvikles gjennom deltagelse i digitaliseringsprosjekter.
Utfordringen ligger i investering og samarbeid på tvers av bransjer, verdikjeder og sektorer. Markedsøkonomisk finnes det i dag intet incitament for å investere i løsninger som andre bedrifter eller sektorer får nytte og gevinst av. Derfor er det avgjørende at Innovasjon Norge og Forskningsrådet, har programmer som belønner slikt samarbeid.
«Digitalisering» som eget politikk-område
Dersom digitaliseringsministeren kun skal ha fokus på å bruke digitaliseringen til «å effektivisere offentlig sektor», er vi på ville veier.
Digitaliseringsministeren må ha et bredere perspektiv. Vi må møte utfordringene fra den økonomiske globaliseringen, klimautfordringene, innvandringen og den teknologisk globalisering med en aktiv sektorovergripende politikk. Vi kan ikke løse utfordringene og utnytte mulighetene ved å operere utelukkende, og parallelt, innenfor de enkelte næringene eller sektorene, slik Digital21 riktig pekte på i sitt forslag til nasjonal digitaliseringsstrategi.
Det er derfor nødvendig å spørre digitaliseringminister Linda Helleland hva Regjeringen mener er målet med digitaliseringen? Effektivisere offentlig sektor, eller løse de viktigste samfunnsutfordringene?
