Jeg for min del forventer å få vite noe om hvordan Norge som nasjon klarer seg i forhold til andre land, få ny innsikt og forståelse for utfordringene fremover, og at bedrifter og offentlig sektor får motivasjon og grunnlag for beslutninger om digitalisering.
Sett i lys av det kunne ikke kontrastene i forrige uke vært større. På den ene side Evrys årlige arrangement om Insight 2019 som var visjonært og fremtidsrettet, og IT i praksis 2019 som er faktabasert og traust. Hvilke av disse perspektivene ga «sannheten» om digitaliseringen i Norge, ga ny innsikt og forståelse, motivasjon og grunnlag for beslutning om digitalisering?
Jeg holder en knapp – ja, hele knappe-esken - på Evry Insight. Her er hvorfor:
Evry Insight 2019 - Nordens tredje vei
Evry Insight 2019 var en annerledes teknologikonferanse. Den forsøkte ikke bare å se fremover, men også å ta opp de store samfunnsmessige utfordringene som teknologiutviklingen fører med seg. Samtidig pekte den på de verdier Norge som nasjon har, og som gir oss større muligheter til å utnytte teknologien strategisk og konkurranseorientert enn verden forøvrig. Danske Anders Hvid kalte dette for «Nordens tredje vei», hvor teknologien støtter de verdier de nordiske land står for, som samarbeid, tillit, miljøfokus etc.
Her er noe av det jeg satt igjen med:
- Personvern og GDPR. Det foregår for tiden en handelskrig mellom USA og Kina. Dette har ført til at Google (og andre) i disse dager har trukket seg fra samarbeidet med Huawei. Men enda viktigere er det at Europa (og Norge) kommer i skvis mellom et Kina med strategi «myndighetskontroll over data for overvåkning» og et USA med strategi «privat kontroll av data for profitt». Men i Europa har vi en lovgivning i form av GDPR som nettopp setter eierskap og personvern av data i sentrum. GDPR er derfor et strategisk fortrinn for Europa og Norge i konkurransen med USA og Kina.
- Evnen til nytenkning. Norge er nok ikke verdensmestre i å utvikle ny teknologi, men i å utnytte ny teknologi, slik konsernsjefen i Evry, Per Hove, Dette passer godt med det jeg tidligere har påvist i artikkelen Hvor innovative er Norge egentlig? På Insight 2019 fikk vi flere eksempler på akkurat det, som f.eks. Felleskjøpets arbeid med «den digitale bonden» eller Moelvens «digitale sagbruk» hvor en ikke bare tok i bruk ny teknologi, men også endret verdikjeden radikalt i forhold til å betjene sine kunder bedre. Som Hove sa i innledningen: det er ikke teknologien i seg selv vi må være opptatt av, men hvilke utfordringer den kan løse.
- Kunstig intelligens som driver i markedet? I dag har vi en sterk teknologifokusering hvor nye teknologiske muligheter lanseres så å si hver dag, som Kunstig intelligens. Betyr det at vi blir blindt teknologidrevet? Nei. Markedet er blitt etterspørselsdrevet. Det innebærer at både brukere og bedrifter er reflektert og holdningsbevisst i forhold til de muligheter teknologien gir. Dette kom klart frem under 15-årige (!) Tanmay Bashis innlegg: «Vi må utnytte maskiner til det de er best på. Akkurat som vi utnytter menneskers kompetanse der de er best, må vi gjøre det samme med maskiner».
- Nordens tredje vei? Norden var i 70-årene et foregangsland i bruk av EDB da man tok i bruk «The Scandinavian School» i systemutvikling. Det gikk ut på at brukermedvirkning og organisasjonsutvikling ble vesentlige innslag i systemutviklingen. Dette smittet over på arbeidslivsforskningen hvor begreper som «medvirkning, sosio-teknisk tilnærming og arbeidsmiljølov», ble et forbilde for verden for øvrig. Noe av det samme skjer i dag hvor fokus er å trekke kundene inn i selve utviklingen av løsningene, etablere tverrfaglige og selvstyrte grupper at feil som gjøres, aksepteres, men også hvor en har en kultur for å lære av feil. Dette kom klart frem i Jostein Emmerhoffs presentasjon om hvordan SpareBank 1 har jobbet. Denne «modellen» er unik i forhold til andre land og baserer seg på de verdier vi som samfunn har felles.
- Mangfold som strategisk fortrinn. Anne Grethe Solberg etterlyste større mangfold i teknologimiljøene, ikke bare i form av bedre kjønnsbalanse, men også kuturell og faglig bakgrunn for å speile det samfunn digitaliseringen skal betjene.
Hovedbudskapet var å forstå den teknologiske utviklingen basert på egne forutsetninger i bedriften, etaten eller i nasjonen. Min opplevelse var at dette ga en god strategisk forståelse for hvor utviklingen går, hvordan Norge som nasjon kan posisjonere seg enda bedre, og ikke minst – få motivasjon til å treffe reflekterte og riktige valg om digitalisering i egen bedrift.
IT i praksis 2019
Samme uke ble IT i Praksis 2019 lagt frem. Det er en årlig rapport som tar «pulsen» på digitaliseringen, særlig i offentlig sektor. Den er bygget opp som en «kvantitativ» studie basert på informanters selvregistrering på spørreskjemaer.
Jeg synes slike studier gir begrenset verdi. En ser ikke «skogen» for bare tall. Slike studier kan egentlig gjøre det vanskeligere å treffe en beslutning om digitalisering.
I ledelsesteori snakker man om «paralysis by analysis» som en form for beslutningsvegring: Man analyserer seg i hjel på teknologitrender, «målinger» av datamodenhet, etc, før man treffer en beslutning – og da for sent. Alternativet er beslutninger basert på å forstå utviklingen basert på etaten/bedriftens egne forutsetninger og verdier. Det gjør etaten handlingsorientert, motivert og tilpasningsdyktig. (Dette siste kalles i ledelseslitteraturen «sosialt validert beslutning»).
Derfor er kapitelet «Strategiske utfordringer» i Rambøll-rapporten langt mer interessant enn de kvantitative studiene. Her drøftes sentrale problemstillinger som er unike for forvaltningen, f.eks:
- Finansieringsmodellene for digitalisering i forvaltningen er ulike. En sektor baserer seg på gebyrfinansiert tjenester, en annen på bevilgninger. Dette skaper problemer i forhold til felles grunnlag for finansiering av felles prosjekter. Dette betraktes som en av de største hindrene for økt digitalisering.
- Flere etater har tjenester som er basert på tillitsbaserte systemer som krever verifikasjon og kontroll. Digitalisering i form av brukermedvirkning i en etat som er underlagt et «kontrollregime», kan innebære at dette tillitsbaserte systemet undergraves.
- Digital tjenesteplattform. Rapporten lufter tanken om å ha en tjenesteplattform for hele offentlig sektor. Dette har mange implikasjoner, fra at etatene ikke selv skal utvikle egne frittstående IKT-løsninger, til at man får en organisasjonsmodell som «overskrider» den siloorganisering man har i dag. M.a.o. en interessant tanke.
- Rapporten peker på at det ikke nødvendigvis er detaljstyringen som er problemet, men hvordan målene og resultatene formuleres. Resultatstyring kan innebære at etatene vektlegger kortsiktige resultater i egen etat som er enkle å måle og få gevinster av i løpet av et budsjettår, fremfor langsiktige, tverrsektorielle gevinster som tas ut andre steder og over flere år.
- Samtyring som styringsprinsipp blir utfordret av fragmenteringen; noe som kanskje har tvunget frem samarbeidet med andre offentlige etater, privat sektor og frivillige organisasjoner. Står dermed samstyringsprinsippet for fall?
I tillegg vises det frem et knippe av «case»-beskrivelser, som Origo-prosjektet i Oslo kommune, Lånekassen, og ikke minst Domstolsadministrasjonens endring av en av sine mest grunnleggende oppgaver - skifte- og uskifteattest. Alle disse eksemplene er tildelt «læringspunkter».
Dette er eksempler på å forstå utviklingen og mulighetene i digitaliseringen basert på egne forutsetninger. Noe å tenke på for Rambøll til neste års IT i praksis – å fremheve de strategiske utfordringene fremfor all tallmagien?
