«Bygg infrastruktur, del data», var budskapet fra en vellykket Digitaliseringskonferanse. Hva innebærer det? Hva kreves for å få det til?
La meg ta dette i tre etapper. Det begynner med en tabbe, fortsetter med en suksess, og ender opp med en utfordring.
Tabben: Tabben skjedde i oktober i fjor, en hendelse som har gått under radaren på de fleste medier med unntak av Klassekampen.
Norge får snart et nytt, moderne og digitalisert Folkeregister. I den anledning vedtok Stortinget endringer i Folkeregisterloven. Hensikten var å styrke personvernet. I praksis ble kommunene fratatt tilgang til data fra Folkeregisteret som er helt avgjørende for saksbehandlingen og dermed digitaliseringen av en rekke kommunale tjenester. En tverrpolitisk enighet om digitalisering og forenkling i forvaltningen fikk en brå stopp.
Dette førte til opprør i kommune-Norge. Kommunenes Sentralforbund (KS) tok affære og med hjelp av Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) og Finansdepartementet (FIN) ble en rekke lover endret under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett.
Hva skjedde? Var det slik at FIN – som har ansvaret for Folkeregisteret – ikke så hvilke konsekvenser dette ville ha for brukerne, altså kommunene, som hører inn under KMD? Eller var det slik at en la en streng og isolert juridisk tankegang bak, uten å se helheten og sammenhengen i lovforslaget og konsekvensene for brukerne. Var det manglende samhandling mellom departementer eller manglende tverrfaglig tenkning mellom jurister og annen type fagpersonell som lå til grunn?
Vanskelig å si, enda verre å vite. Men en opplevde altså samme forvirring som i debatten om det rettslige grunnlaget for utveksling av data mellom etater. Den gang gjaldt det hvordan kommunene skulle kunne utføre sin lovpålagte oppgave om effektivt å beregne foreldrebetaling av barnehageplass. Nå har FIN tatt initiativ til å endre lovverket.
Den politiske agenda sier at offentlig sektor skal bli mer digital, at de digitale tjenestene skal bli mer helhetlige, at det er tilstrekkelig at du gir fra deg opplysninger en gang til en etat, og at disse dataene skal kunne gjenbrukes av en annen etat når det er nødvendig for utførelsen av deres lovpålagte arbeid.
Det er et gap mellom brukernes forventninger, politikernes visjoner og de praktiske tiltak som settes i verk. Ligger utfordringen i lovverket, i en sementert sektortankegang, eller i manglende frihet og modighet hos etatslederne? Hvilke tjenester skal henge sammen? Hvilke lovverk må endres? Hvem ser helheten?
Læringspunkt 1: Deling av data innebærer store faglige og konstitusjonelle utfordringer i samhandlingen mellom etater og mellom forvaltningsnivåer. Departementene må bli flinkere til å koordinere seg.
Suksessen
Vinneren av årets Digitaliseringspris ble Samtykkebasert lånesøknad. Ett av kriteriene for tildelingen er hvordan løsningen har bidratt til bedre samordning gjennom deling av data. Jeg har tidligere omtalt prosjektet i Hva er innovativ digitalisering?
Gevinstene er anslått til mellom 6 – 8 milliarder kroner over en 10 års periode. Planlagte prosjekter videre er beregnet å gi en gevinst på 40 – 50 milliarder. Prosjektet har en innretning med mange læringspunkter for andre:
- Prosjektporteføljen gjør det enklere å fordele gevinster: Lånesøknadsprosjektet gir størst gevinst for finansnæringen; konkursbehandling størst gevinst for offentlig sektor.
- Prosjektet bygger på investeringer som henholdsvis finansnæringen og skatt/Altinn allerede har gjort; det har derfor vært relativt små kostnader for å tilpasse systemene til nye prosjekter.
- Prosjektsamarbeidet er basert på tillit mellom aktørene og forankret i et «Topplederforum».
- Prosjektet er ikke gitt av politikerne, eller beskrevet i de tildelingsbrev som de offentlige aktører har fått. Initiativet er tatt av etatslederne og Finans Norge uten styring eller krav fra politikerne.
Noen av disse poengene ble også understreket av direktør Ingunn-Sofie Aursnes fra UNE i sin presentasjon om samhandling i justissektoren. Dette dreier seg om saksbehandlingen av flyktninger med beskyttelsesbehov. Heller ikke dette prosjektet er gitt i noen av de tildelingsbrevene etatene har fått. UNE og UDI har samsnakket seg frem til et felles resultatmål – helt uten departementets inngripen eller pålegg.
Det er altså modige ledere som ser helheter og sammenhenger i de tjenester de har ansvaret for, som tar initiativet; ikke overordnet departemental myndighet eller politikere.
Dette berører et sentralt poeng, nemlig at de styringsregler og ledelsesprinsipper som gjelder for offentlig sektor, ikke er egnet for de utfordringer som digitaliseringen gir. Lederegenskaper som administrasjon, koordinering og utredning, må vike plass for evne til kreativitet, tverrfaglig samarbeid, «prøve og feile»-metode, og gjennomføringsevne.
Læringspunkt nr. 2: Styrings- og målstrukturen i offentlig sektor hindrer digitaliseringen. «Når departementet ikke ser lyset, må vi være lyset selv», sa Aursnes. Departementene må stole på sine etatsledere, skrev jeg i en tidligere artikkel.
Utfordringen
«Hvis vi kobler en bra offentlig sektor, med et innovativt næringsliv og blir flinkere til å samarbeide — så er det det vi skal leve av i fremtiden», sa prosjektleder for Digitaliseringskonferansen, Jens Nørve i et intervju med Silvija Seres.
Gjenbruk av data mellom offentlige etater gir en mer effektiv og digitalisert forvaltning og store samfunnsøkonomiske gevinster. Men Regjeringen må heve blikket. Mulighetene er så mye større og bredere ved gjenbruk av offentlige data:
- Utviklingen av en grønn økonomi: gjenbruk av data som kobler værdata, kartdata og produksjonsdata gir mer lønnsom og klimavennlig matvareproduksjon.
- Utviklingen av en blå økonomi: gjenbruk av data fra ulike offentlige etater til settefiskanlegg, matfiskanlegg og slakterier gir en bedre og sikrere produksjon.
«Vi tenker for taktisk og for lite strategisk», sa Silvjia Seres på Digitaliseringskonferansen. «Staten må eie data dersom vi skal ivareta de offentlige velferdstjenestene i fremtiden». Men da må en erkjenne at offentlig forvaltning er konkurranseutsatt. Amazon kan bli den nye helseplattformen, Google den nye transportplattformen, Facebook den nye banken. etc.
Det å eie og forvalte offentlige data, og å legge disse til rette for norske, nasjonale bedrifter slik helsedataplattformen er tenkt å gjøre, er bare et steg på veien. Like viktig er formidlingen av dette gjennom digitale plattformer. Det er en reell fare for at både offentlige plattformer som private, blir «leietagere» i de store internasjonale plattformer som IKT-gigantene utvikler. Vi kan miste nasjonal kontroll både over våre data, og over de plattformer som formidler dataene.
Læringspunkt 3: Regjeringen må benytte anledningen til å se hvordan det å gjøre offentlige data tilgjengelig, kan bidra til å skape en digital, nasjonal utvikling på bred basis. Endring av lovverket, finansiering og organisering av tiltakene, må sees under ett – på tvers av aktører og sektorer.
Norge faller på rankingen?
Norge har falt fra 2. til 5. plass på EUs DESI-ranking over de mest digitaliserte landene i Europa. »IT i praksis» viser at manglende kompetanse og ressurser er de største «fartsdumpene» for økt digitalisering.
Politikerne kommenterer slike undersøkelser som om det var partimålinger i innspurten av en valgkamp. Men det går bedre i digitaliseringen i offentlig sektor enn det disse målingene viser, samtidig som problemstillingene og «fartsdumpene» er helt andre enn det målingene fanger opp. Politikerne blir derfor opptatt av de små ubetydelige endringene og ikke av de større strategiske utfordringer i digitaliseringen av Norge.
Det er det viktigste læringspunktet og bør bli tema for neste møte i Regjeringens Digitaliseringsutvalg.
(«Hvorfor må en dø tre ganger i offentlig sektor» er en metafor for manglende gjenbruk av data; dette temaet blir gjenstand for debatt under Arendalsuken).
Arild Haraldsen har bidratt til digi.no med debatt, kommentarer og bokanmeldelser i mange år. Haraldsen var tidligere adm dir i NorStella, og i den anledning ansvarlig for Samhandlingsarenaenen i forskningsprosjektet Semicolon. Nå selvstendig konsulent med oppdrag innen strategisk bruk av IKT, foredrag og debattleder. Haraldsen har skrevet en rekke fagbøker innen sitt område.
