Jeg brukte videokonferanse for første gang i 1994. Da jobbet jeg i Boston for CSC Index, et firma som blant annet var kjent for å ha oppfunnet begrepet business process reengineering, med guruer som Michael Hammer og Jim Champy i staben. (For ikke å snakke om at selveste Peter Drucker var rådgiver og guru for selskapet selv, men jeg er i gang med å slenge store navn rundt her.)
Vi brukte videokonferanse en gang i uken, mellom Boston og London, i et møterom med mye kostbart utstyr og masse kabler. Noen år senere hadde jeg flyttet hjem til Norge og brukte videokonferanse i undervisningen - blant annet bygget vi et videoklasserom til en hel del millioner sammen med Telenor. Samtidig hadde jeg masse fancy utstyr og flere ISDN-linjer til hjemmekontoret, siden jeg hadde beholdt konsulentjobben i USA. Video hjemmefra var ikke vanlig - jeg husker at Telenor Bedrift ikke ville selge meg utstyret fordi jeg var jo privatperson, så jeg endte etter to måneders krangling opp med å kjøpe hele greia fra et postordrefirma i Chicago. (Telenor hadde derimot ikke noe imot å selge meg ekstra ISDN-linjer.)
Opp gjennom årene har jeg stadig foreslått tele- og videokonferanser som alternativ til alle disse fysiske møtene, men det har vært litt motbakke - folk er svært opphengt i dette med å møtes fysisk. Jeg forsøkte meg med en kjørbar videokonferanserobot fra Double Robotics, som siste seg å være en kul greie, men med litt begrenset funksjonalitet og litt for høy prislapp. (Og skulle jeg kjøpe en ny nå, er det jo ingen inne på BI å snakke med lenger.)
Men nå er plutselig videokonferanse den nye normalen og folk roter med mikrofoner, skjermdeling, lyskilder, småbarn og husdyr for åpent kamera. Man får innblikk i innredning, husorden og familieforhold. Og en rekke ledere sliter med hvordan de skal markere lederskap og sette dagsorden i en verden der det ikke alltid er like klart hvem som sitter ved toppen av bordet.
Min gamle sjef i Index pleide å si at de som skrev så mange fine artikler om virtuelle team og fjernarbeid sannsynligvis aldri hadde ledet et slikt team selv. Disiplinert videokonferanse og brukt av ulike samarbeidsprodukter (som SharePoint, Slack og annet) krever mye arbeid fra ledelse og støttepersonale: Man får et mye smalere spektrum å spille på, fordi man ofte må uttrykke ting skriftlig som før kunne gjøres med tale- og et mer eller mindre ubevisst kroppsspråk.
Det er også en utbredt forestilling, som med så mye annet innen IT, at videokonferanse er noe man bruker for å spare kostnader. Men billigere er det ikke. Innenfor en av mine bransjer, undervisning, har mange sett på videoundervisning og digitale læringsplattformer som billigvarianter. Men skoler som er svært gode på denslags (som IE Business School i Madrid) betaler de som underviser over nett dobbelt så mye per kurs som vanlige klassromskurs, rett og slett fordi det er så mye jobb.
Jeg må tilstå at jeg synes hele greia er ganske morsom: For all del, situasjonen er alvorlig, men jeg har en litt sånn “velkommen etter, hva er det egentlig dere har somlet etter”-følelse. Enhver tenåring og mange besteforeldre har brukt Facetime og Whereby, mens mange ledere og IT-avdelinger sliter, ikke minst fordi hele eller deler av organisasjonen forsøker å få dette til med Internet Explorer, antikvariske Windows-plattformer og Kafka-inspirerte godkjenningsordninger for ny programvare.
Men det går an å få fart på ting. På BI hadde vi diskutert ny videokonferanseplattform en stund - så kom COVID-19, og vi fikk alle opp på Zoom i løpet av halvannen dag. Plutselig var det ikke nødvendig med alle komitémøtene lenger. Men alle er ikke like kjappe - i en større bank jeg kjenner til (vel, i de fleste banker, regner jeg med) har halvparten av de ansatte gamle PCer med Windows fra 2010, opprettholdt fordi nede i kjelleren har man noe som kalles kjernesystemer, som ledelsen fremdeles oppfatter som noe verdifullt.
Kanskje denne krisen kan føre til at man begynner å skifte ut utstyr og systemer fordi man vil investere i fleksibilitet heller enn bare å tenke kostnader? Og mens vi er i gang, kan vi få en utskiftning av teknofobe ledere og kontrollavhengige IT-sjefer også?
Kriser gir muligheter for utlufting og innovasjon. Kanskje COVID-19 får samme effekt som 2000-problematikken? Den førte til overgang fra masse selvutviklende, fragmenterte systemer til standardiserte ERP-systemer og prosessorientering, en kjempefremgang. Så er 2000-tallets løsninger blitt dagens problemsystem. Dette kan løses igjen, men da må vi tenk fremtidig fleksibilitet, både i staben og i programvarebiblioteket.
Skal det skje, må IT-bransjen kjenne sin besøkelsestid og ikke kaste bort en god krise.
Norsk prisvinnende KI-kortfilm hetses på nett
