Koronakrisen har tatt oss alle på senga. Ingen kunne for 1-2 måneder siden forutse hva som skulle skje med verden. Og det er fortsatt høyst usikkert hvordan den nære fremtiden skal bli og hvordan viruset vil påvirke samfunnet.
Vi ser allerede konturene av nye arbeidsformer, der digitale løsninger bidrar til at vi kan opprettholde samfunnet på et slags minimumsnivå.
Statistikkene på worldometer.com eller WHO sine nettsider viser en skremmende oppadgående tendens, som ligner eksponentiell vekst. Det betyr at antall nye smittetilfeller og antall døde blir større for hver dag.
Ikke alle grafer med eksponentiell vekst er skremmende. Det er en annen en som kan gi oss et mektig våpen i kampen mot korona. Den baseres på Moores lov, som ble formulert på starten av 70-tallet. Den går ut fra at antall transistorer på et areal dobles hver 12. måned. Dette er senere blitt justert til hver 18. måned. Det betyr at vår mulighet å tenke gjennom datamaskiner dobles i løpet av ca. et og et halvt år.
Men for å kunne regne må man ha noe å regne med: data.
Første bruk av «helsedata» ble gjort av John Snow, en britisk lege midt på 1800-tallet. Han var en pioner innenfor flere medisinske områder, blant dem medisinsk epidemiologi og hygiene. Snow viste ved et nedtegnet kart en smittemønster i koleraepidemien som herjet London på det tidspunktet, og stengte fellesbruken av brønner for å stoppe epidemien.
Hvis Snow kunne, med bare hjelp av penn og papir og et klokt hode, stoppe en koleraepidemi, hvorfor er det så vanskelig for den samlede regnekraften og helsedataene i verden å stoppe korona? Det er det mange årsaker til, og en av dem er at vi ikke har laget gode samarbeidsmodeller mellom samfunnsinteresser, selve analysekraften og de kloke hodene som kan bidra med løsninger.
Det er mange som jobber med helsedata, både i næringslivet og i offentlig sektor. Og ja, det er en del gode samarbeidsprosjekter. Samtidig mangler vi god praksis for rask implementering av løsninger og analyser.
Hvorfor det? Først og fremst fordi vi har vært for trege med å innse at den digitale revolusjonen vil endre helsesektoren vår inngripende. Det vi ser nå på grunn av viruset – videokonferanse for fastleger, bruk av sporingsteknologi ved spredning av sykdommer, hjemmekontor og møter via skjermen, selvregistreringsapper, osv. – er alle ting vi visste skulle komme.
Bare det at koronakrisen i løpet av noen uker tvinger gjennom det vi ellers hadde brukt flere år på. Et godt eksempel er at alle fastleger over natta ønsker seg videokonferanse, en løsning som allerede har vært i markedet en god stund. Også fokus på selvrapportering, avstandsoppfølging og sporing av sykdommer skaleres raskt opp.
En nøkkel ved bruk av helsedata er balansen mellom samfunnsnytte og personvern. Altså, alle er enige om hvilke data vi kan bruke i hvilke tilfeller. Det handler mye om personvern og etikk. Det meste av det vi har rundt de to områdene er ikke laget for å håndtere koronakrisen i en dataverden.
Her har vi sviktet stort. Det er gode og store initiativer på gang for å håndtere helsedata, men de går for sakte og baseres for mye på gårsdagens tankesett. Fremtiden er nå, og vel så det. Mange strategier og rapporter fra de siste årene er allerede forbigått av korona.
Der man virkelig har tatt høyde for hvordan data kan brukes i et moderne samfunn er i Østen. Både Kina og Sør Korea har tatt store steg. Det er på ingen måte en modell vi må etterfølge – men vi kan lære av det. Vi mangler en infrastruktur og samarbeidsmodeller for at vi kan bruke dataene raskere og bedre.
Til det bør det offentlige ha databehandleransvar. Det betyr at selve dataene håndteres av «Norge» – men at det er mulig å lage løsninger på utsiden både for å hente inn data og prosessere dem.
Så trenger vi gode etiske debatter om hva vi mener er tillatt. Hva kan vi, innenfor de norske og nordiske rammene, tillate oss å bruke data til? For eksempel i en krisesituasjon som nå. Men også for å bekjempe kreft eller kroniske sykdommer.
Det er it-bedriftene som har mest erfaring og kompetanse på hvordan data lagres, flyttes, sikres og analyseres. De kan være med på å finne løsninger på gåter, uten at de selv vet det. Men de trenger tilgang på data, og fri mulighet til å analysere dem.
Derfor må vi få opp en infrastruktur hvor private initiativ kan hente inn, bearbeide og analysere data, uten at de har direkte tilgang til selve dataene. Det må komme en plattform der det er mulig å sette i gang initiativer uten at man må vente - og uten at man står i fare for å gjøre ulovlige ting ved bruk av data.
Et godt og smidig samarbeid mellom offentlig sektor og private initiativer vil kunne hjelpe oss å finne raskere løsninger på utfordringene knyttet til korona, samtidig som det vil kunne bistå på mange andre helseutfordringer, slik som kroniske sykdommer og kreft.
