- Even Aleksander Hagen, Fylkesordfører Oppland Fylkeskommune
- Paul Erik Hattestad, Prosjektleder for CyberLand, Oppland fylkeskommune
Innovasjon og kommersialisering av forskning innen cyber- og informasjonssikkerhet er avhengig av et mer effektivt virkemiddelapparat for å oppnå økt verdiskapning og vekst i arbeidsplasser.
Cyber- og informasjonssikkerhet er en bransje i sterk vekst. Digitaliseringen av samfunnet øker, og vi trenger kompetanse til å forsvare både infrastruktur og mennesker. Cyber- og informasjonssikkerhet er et område som støtter, sikrer og muliggjør bruk av ny teknologi og økt digitalisering. På lik linje med andre områder innenfor IKT, vil store internasjonale selskaper ta betydelige markedsandeler. Det vil likevel være strategisk viktig for Norge å ha sterke fagmiljøer og bedrifter innenfor feltet, blant annet fordi vi ikke kan være avhengig av internasjonale selskaper på områder som omhandler samfunnskritisk infrastruktur. Fra et næringsperspektiv bør norske bedrifter og kunnskapsmiljøer være koblet på det som er et marked i rask vekst, der nye løsninger utvikles og nye arbeidsplasser skapes. Det handler blant annet om å kunne forstå og ta i bruk den beste teknologien for å trygge kritisk viktig IKT-infrastruktur.
Over en periode på flere tiår er det i Gjøvik- og Lillehammerregionen bygget opp et ledende europeisk fagmiljø innen cyber- og informasjonssikkerhet. Utgangspunktet er Cyberforsvaret og Cyberingeniørskolen som sammen med institutt for informasjonssikkerhet ved NTNU utgjør nærmere 200 årsverk innenfor feltet. Gjøvik kommune, Lillehammer kommune, Oppland fylkeskommune, NTNU Gjøvik og Cyberforsvaret har gått sammen for å løfte, synliggjøre og utvikle dette miljøet gjennom prosjektet CyberLand.
For at vi skal lykkes med å skape nye løsninger og bygge flere arbeidsplasser mener vi det er behov for endringer:
- Opptaket av studenter på utdanninger innenfor cyber- og informasjonssikkerhet er økt, men tall fra Statistisk sentralbyrå og Forskningsrådet viser at gapet mellom tilbud og behov vil øke fremover til ca. 4.000 i 2030.
- I 2018 var Forskningsrådets midler til forskning innenfor digital sikkerhet 36 millioner kroner. Dette er lite ut fra de utfordringer samfunnet står overfor, og sammenlignet med landene rundt oss.
- Det er behov for et enkelt, ubyråkratisk virkemiddel for verifisering og testing av teknologi som kan komplementere eksisterende virkemidler, som er mer tilpasset lange utviklingsløp fra akademia til marked.
Særlig det siste oppleves nå som vesentlig av fagmiljøer vi er i kontakt med, av gründere og investorer. Forskningsrådets FORNY2020-program er det viktigste virkemiddelet forskningsbaserte ideer kan benytte seg av i dag ift verifisering og testing av teknologi og marked, men har en innretning som ikke er tilpasset et teknologiområde i rask vekst og endring.
F.eks. er det er det her søknadsfrist bare én gang i året på hovedprosjekter. Erfaringsmessig kan det gjerne ta 3-6 måneder fra en søknadsprosess igangsettes til et mulig positivt vedtak om finansiering fattes og kommersialiseringsarbeidet kan igangsettes. I løpet av denne tiden kan prosjekter miste konkurransefortrinn og relevans som følge av at andre har lansert likeartede løsninger. Det eksisterer ikke andre statlige virkemidler som er relevant i denne sammenheng.
Ordninger for verifisering og testing kan være organisert på ulike måter:
- Samfinansiering mellom staten og regionale myndigheter for en egen ordning som forvaltes regionalt og i samarbeid med universitetenes TTO-selskaper.
- Etablering av en egen statlig finansieringsordning for verifisering og testing som kan forvaltes av universitetene ut fra deres lovpålagte ansvar for å bidra til innovasjon, jf Universitets- og høyskoleloven § 1-3.
- Etablering av en egen, ubyråkratisk ordning som gjerne kan forvaltes av Forskningsrådet, men hvor det er automatikk mellom igangsatte prosjekter for verifisering av testing og finansiering av disse.
- Styrking av dagens FORNY2020-program for å sikre større fleksibilitet og tempo gjennom at flere prosjekter får støtte, antall utlysninger økes og saksbehandlingstiden reduseres.
Utviklingstakten innenfor dette området innebærer et større behov for midler til verifisering og langt raskere testing enn det som er mulig med de rammer som er gitt for dagens virkemidler. Vi forstår at midler til innovasjon og kommersialisering av forskning må tilpasses rammer som sikrer at fellesskapets ressurser benyttes forsvarlig, men mener det kan oppnås enklere enn det dagens virkemidler alene legger opp til.
