Rambøll svarer på min kritikk av «IT-i praksis»-undersøkelsen ved å slå fast at «IT i praksis (...) gir et bedre oversiktsbilde enn noen andre undersøkelser. Vi fanger opp helheten i offentlig sektor over tid». Det er en ganske dristig påstand som gir stor fallhøyde. Jeg skal begrunne det.
En hovedinnvending mot undersøkelsen er at den er statisk i sitt vesen.
«Mot normalt» - Median-tenkningen
Undersøkelsen ber respondentene svare på noen spørsmål basert på måleindikatorer. Både spørsmålene og måleindikatorene er tilnærmet konstante over tid (for å gjøre undersøkelsene sammenlignbare).
«Spørsmålene knyttet til målindikatorene forsøker å etablere en status for hvor langt offentlig sektor samlet sett har kommet med digitaliseringen, og hvordan dette korresponderer med målsettingene». (Min utheving). Resultatene oppgis i avvik fra foregående år.
Men det gir begrenset innsikt å se hvordan etatene i gjennomsnitt (median) over flere år scorer på måleindikatorer. Det gir ingen dypere innsikt i noe som helst. Det er mer interessant å se på avvikene fra medianen i positiv eller negativ retning. To eksempler:
- Staten har i flere år gjennomført utredninger om et nytt helsesystem, basert på gammeldags teknologisk tenkning og forsøk på å endre maktrelasjonene mellom stat og kommune. I 2020 ble det tatt grep som snudde denne utviklingen. I mellomtiden har digitaliseringen av helsesektoren mistet mange år med positiv utvikling.
- I 2020 ble det rekordraskt gjennomført digitaliseringstiltak både innenfor staten (kompensasjonsordning til bedrifter) og i kommunene (smittesporing). Utfordringen nå er ikke å miste momentum, men å utnytte disse gode erfaringene videre når krisen er over.
Dette er «ekstreme» eksempler. Men de aller fleste offentlige etater har utfordringer som er «mot normalt». For å si det med Juster, det er egentlig «ingen» som er «norrmale». Alle har sine egne forutsetninger og utfordringer.
Slike vesentlige og konkrete avvik fra «medianen» i statistikk forteller mer om utviklingen av digitaliseringen over tid og gir en større forståelse for helheten. Rambølls kommentar er at «dybdeundersøkelser» av enkeltetater vil være «ressurskrevende». Men dybdeundersøkelsene er ikke mer ressurskrevende enn å se det alle ser, nemlig at det er store avvik i digitaliseringen mellom etater og sektor, og å stille spørsmålet: Hvorfor?
Måleindikatorene – Red Queen-syndromet
Et annet metodeproblem er at også måleindikatorene er tilnærmet statiske. Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, tar ikke undersøkelsen høyde for den dynamiske utviklingen som skjer både innenfor teknologiområdet og i endringer i omgivelsene.
Alle de seks måleindikatorene Rambøll legger til grunn for undersøkelsen, inneholder begreper og konsepter som er i kontinuerlig utvikling. «Brukerbegrepet» er forskjellig i år fra noen år tilbake, det samme er forståelsen av hva et økosystem er osv. Dette kalles «Red Queen»-syndromet, altså at det er en gjensidig utvikling og tilpasning mellom hva som gis av teknologimuligheter, endringer i omgivelsene, nye brukerkrav og nye forutsetninger. Digitaliseringen er en kontinuerlig prosess. Analogien er: Historien har ikke noe punktum.
Regjeringens digitaliseringsstrategi
Rambøll sier at de legger til grunn for undersøkelsen regjeringens digitaliseringsstrategi med tilhørende virkemidler slik de er definert av regjeringen og KS.
«Så langt som mulig er det forsøkt å bruke strategien og tilhørende handlingsplaners beskrivelse av årsakssammenhenger mellom problem og løsning og mellom tiltak og resultat».(!).
Men det innebærer vel ikke at Rambøll ukritisk legger disse indikatorene til grunn uten å gjøre regjering og KS oppmerksom på de metodeproblemer dette har?
Økosystem
Det er tankevekkende at Rambølls «kritikk av kritikken» skjemmes av flere misforståelser. En av dem er at jeg egentlig kritiserer regjeringens digitaliseringspolitikk mer enn undersøkelsen. Det er feil. Et eksempel:
Digitaliseringsstrategien snakker om økosystem. «IT i praksis» lager sin definisjon av hva et økosystem er: «Forståelsen av et felles økosystem i digitaliseringsstrategien er knyttet til å få fellesløsninger sammen med data og standarder til å gi et felles grunnlag for nye og sammenhengende tjenester». En blogg i DigDir gir en annen og mye mer fruktbar beskrivelse av hva et økosystem er: Et økosystem er mer enn en samling fellesløsninger.
Det hadde nok hjulpet å ta hensyn til at det foregår en faglig debatt på ulike nivåer om slike temaer. Den debatten foregikk også da undersøkelsen ble gjennomført. Det hadde ventelig ført til mer relevante spørsmålsstillinger i undersøkelsen.
Deling av data
Rambøll er også skuffet over «å lese en påstand som indikerer at vi mener sammenhengende tjenester bare handler om åpne (sic!) data». Det har jeg aldri skrevet. Det jeg skrev, var at «utviklingen av «sammenhengende tjenester» er noe mer enn deling av data, og noe annet enn bruk av fellesløsninger.»
Når det er sagt, så har Rambøll en svært innskrenket forståelse av hva som hindrer datadeling: Undersøkelsen forteller at respondentene har sagt at «manglende prioritering av datadeling, manglende kultur for bruk av data fra andre virksomheter og håndtering av sensitive opplysninger, er de største utfordringene (for deling av data)». Rambølls konklusjon følger av dette: «Dette tyder på at den største hindringen ikke først og fremst er teknologisk, men heller manglende satsning på datadeling». Det blir for enkelt.
«Gaten er våt»
Denne type undersøkelser vil aldri fange de underliggende trender, den dynamiske utvikling eller at forutsetningene for digitalisering varierer mellom etater og sektorer. Innlegget fra Rambøll («bedre oversiktsbilde enn andre undersøkelser; fanger opp helheten over tid»), tyder på at de legger mer i undersøkelsen enn hva den faktisk gir.
Dette illustreres godt av kommentaren til «gaten er våt, det har regnet»-analogien. Mitt poeng var at årsaker til at gaten er våt/manglende digitalisering kan være mange og sammensatte. Da er det meningsløst å stille samme spørsmål til de samme personene hvert år, slik Rambøll sier de gjør: «Hvor våt er gaten, og hvorfor mener du den er eller ikke er det?». En får hverken dypere innsikt eller noe bedre helhetsbilde av det – i tillegg til at en misforstår analogien.
«IT i praksis»-undersøkelsene er som den er, med sine svakheter og styrker. Mitt poeng er imidlertid at slike undersøkelser gir liten innsikt og forståelse for utfordringene i offentlig sektor, og enda mindre grunnlag for handling av den enkelte etat.
Undersøkelsen egner seg derfor i liten grad som base for en mer politikk-orientert debatt, eller som grunnlag for konkret handling i og av de enkelte etater.
«Median»-tenkningen gir middelmådig grunnlag for handling.
