(Få også med deg del 1 og del 2 av denne serien.)
Mens vi venter på Regjeringens nye digitaliseringsstrategi er det interessant å lese Stortingsmeldingen om Helsenæringen. Den bør være et forbilde for den mer overordnede digitaliseringsstrategien.
Strategi for helsenæringen
Meldingen er unik i den forstand at den er utarbeidet av både Helsedepartementet og Næringsdepartementet i fellesskap, og har fått tittelen «Helsenæringen,» og ikke «Helsesektoren». Det innebærer at den ser offentlig og privat sektor som en viktig samspiller for økt verdiskapning og bedre helsetjenester. Som næringsminister Torbjørn Røe Isaksen sa ved fremleggelsen av Stortingsmeldingen er Meldingen et «kinder-egg:» Økt samarbeid med Helsenæringen gir bedre helsetjenester for pasientene, et mer effektivt helsevesen, og flere lønnsomme arbeidsplasser i privat sektor.
Det er også unikt at det er tverrpolitisk enighet om dette. Arbeiderpartiets talskvinne i helsepolitiske spørsmål Ingvild Kjerkol, sa i en debatt om meldingen i Abelia nylig, at dette ville føre til mer og bedre innovasjon. »Innovasjonen må komme fra private aktører, og ikke fra et direktorat», sa hun.
Men så var da også «bestillingen» fra Stortinget og Arbeiderpartiet at meldingen nettopp måtte gi «(e)t tydeligere innovasjonsmandat for hele helsesektoren og sørge for mer innovasjon i offentlige anskaffelser, slik at hjemmemarkedet styrkes».
Felles kriseforståelse
Grunnen til denne tverrpolitiske enigheten ligger i en felles forståelse for hva utfordringene er:
- Behovet for bemanning innen spesialisthelsetjenesten (sykehusene) vil bli nesten 300 000 flere i 2060 enn i dag uten digitalisering. Finansiering av dette vil innebære at gjennomsnittlig skattesats vil øke til 65% - noe ingen Regjering vil foreslå
- Helseutgiftene har fra 1997 til 2018 økt fra kr 20 000 til kr 68 000 pr. innbygger
- Den private helsenæringen har i de siste årene hatt en dobbelt så høy verdiskapning som ellers i næringslivet
- Hvis helsesektoren øker sin produktivitet med 19% i behandlingsleddet, vil dette frigjøre 21 000 ansatte til andre oppgaver.
- Ved innføring av velferdsteknologi vil en gjennomsnittskommune spare 55 millioner kroner pr. år frem til 2040.
- Ved kun moderat bruk av velferdsteknologi vil andelen som bor på sykehjem, reduseres med opptil 27% frem til 2040. Dette vil frigjøre opp til 35 000 årsverk og spare samfunnet for 23 milliarder kroner pr. år frem til 2040.
Men det er 4 hindre som må passeres:
- Helsenæringen må vise at «digitaliseringen» er lønnsom
Undersøkelser fra OECD viser at bruk av teknologi øker kostnadene i helsesektoren. Det skyldes rett og slett at bedre teknologiske løsninger fører til bedre tilbud og flere behandlinger. Men det fører også til mer effektiv ressursbruk, høyere kvalitet, økt pasientsikkerhet, mindre omfattende inngrep og mer effektiv bruk av helsepersonellets tid.
Dette gir den private helsenæringen en stor utfordring: De må bevise at nytten av teknologien eller løsningen de leverer, overstiger kostnadene.
Meldingen er veldig klar på dette punktet: «Dersom innovasjoner og ny teknologisk utvikling fra helsenæringen skal bidra til å skape en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste, må fordelene av å innføre ny teknologi og nye løsninger overstige kostnaden det gir».
- Offentlig sektor må åpne opp sitt marked
Meldingen sier at videre vekst i den norske helsenæringen, ligger i bedre tilgang til det norske hjemmemarkedet. Meldingen peker på tre utfordringer:
- Helsenæringen består av mange små bedrifter, flere av dem gründerselskaper. Det er ikke etablert noen klyngerelasjoner mellom store og små bedrifter eller til akademia og forskningsinstitusjoner som det er i andre næringer og i andre land, eller som det var i oljesektoren.
- Helsenæringen møter myndighetene som et mangehodet troll: som regulator, eier (av sykehus og universiteter), som formidler av forskningsmidler, som forvalter av helsedata og som kunde. Myndighetene klarer ikke å skille de ulike rollene fra hverandre. Det oppstår derfor en rollekonflikt.
- I Digital Agenda heter det at «det offentlige i utgangspunktet ikke skal gjøre selv det som markedet kan gjøre bedre og mer effektivt». I Meldingen om Helsenæringen heter det at «Regjeringen vil arbeide for å klargjøre arbeidsdelingen mellom privat og offentlig sektor i tråd med markeds- og teknologiutviklingen», og henviser til Stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser for videre klargjøring. Men den Meldingen sier at offentlige virksomheter selv må ta stilling til om virksomheten er best tjent med å løse oppgaven selv, eller ved å kjøpe varer og tjenester i markedet. Uten noen overordnet strategi på dette, vil tilfeldighetene råde, som Abelia sier i sin kommentar Offentlige anskaffelser på tomgang. Her er det tydelig at Stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser ikke tar innover seg hva de to andre Stortingsmeldingene sier!
- Bruk av dialogbaserte anskaffelsesprosesser
For et par år siden skulle Helseetaten i Oslo kommune utvikle samhandlingsløsninger for drift av kommunale døgnåpne sengeposter og legevakt. Målet var økt kvalitet i pasientbehandlingen, forbedret brukeropplevelse, og mer effektiv ressursbruk. Prosjektet er kalt SamKAD.
Med Sintef som mellomledd, inviterte Helseetaten to norske IKT-leverandører inn i prosjektet for å gi innspill til løsningen. Resultatet ble et forslag som var mer innovativt enn det kommunen opprinnelig hadde tenkt seg.
Det ble utlyst anbudskonkurranse, og de to selskapene som hadde deltatt i løsningsforslaget, vant i konkurranse med utenlandske aktører. Var dette i strid med det offentlige innkjøpsreglementet? Nei. Regelverket for offentlige anskaffelser gir oppdragsgivere mulighet til å gjennomføre dialogbasert anskaffelse med markedet før en anbudsinnbydelse startes. Meldingen sier om dette at «dialog med leverandører, bransjer, fagmiljøer og andre før kunngjøring av konkurranse, gir bedre behovsdekning, kan fremme innovasjon og gi informasjon om nye løsninger».
- Helsenæringens tilgang til helsedata
Tilgang til helsedata for å gjennomføre kliniske studier (forskning på nye legemidler, nye behandlingsmetoder og nye IKT-løsninger), står sentralt i denne Meldingen.
Meldingen sier: «Regjeringen har som mål at de store investeringene som er gjort i helseregistre og andre datakilder skal bli brukt til å utvikle ny kunnskap og bedre tjenester som kommer innbyggere og pasienter til gode».
Det viktigste tiltaket for å realisere dette er Helseanalyseplattformen, selv om flere har pekt på den begrensing tiltaket har.
Plattformen er en infrastruktur som gjør helsedata lettere tilgjengelig for forskning og analyse. Dataene er basert på et helsefaglig kodeverk, slik at det er ebklere å følge med på befolkningens helse, oppdage og endre sykdomsmønstre, samt fordele ressursene i helse- og omsorgstjenesten bedre. Dataene er strukturerte slik at de kan forstås og brukes på en entydig måte av brukerne, også ved sekundær bruk. «Rådata» i form av «datasjøer» vil kunne brukes innen «områder der struktur er mindre viktig, som metode for å samle data fra ulike kilder på ett sted i sin opprinnelige form. Men mange behov krever derimot koblede, harmoniserte data for å kunne brukes til formålet», som en representant fra Direktoratet for e-helse skrev i en e-post til meg nylig.
Konklusjon
Stortingsmeldingen om helsenæringen utdyper og eksemplifiserer de elementene jeg mener en ny digitaliseringsstrategi bør inneholde:
- Tverrpolitisk forståelse for hva de felles utfordringene er
- Offentlig – privat samarbeid som avgjørende for felles verdiskapning og effektivitet. Innkjøpsreglementet fremstår som det største hinderet for å oppnå det.
- «Deling av data» som en forutsetning for utvikling av nye og bedre tjenester. Utfordringen er at det ikke finnes noen overordnet strategi på dette området.
Ved å lese Stortingsmeldingen om helsenæringen, har forventningene til hva Regjeringens nye digitaliseringsstrategi vil inneholde, økt.
