«Vi er i ferd med å miste tilliten til det norske helsevesenet!» var den kraftsalven leder av Kreftforeningen Anne Lise Ryel kom med under EHiN-konferansen 2017.
Grunnen er at de digitale løsningene ikke henger sammen. For å understreke dette viste hun til en legevakt «et sted i Norge» som hadde hengt opp følgende plakat:
«Når du ringer eller kommer til legevakten, har vi ikke tilgang til din journal fra fastlege, sykehus eller andre steder. Dersom du nylig har vært innlagt på sykehus og har fått epikrise er det fint om du medbringer dette».
Klarere kan det ikke sies at elektronisk samhandling ikke fungerer i helsesektoren.
Det trengs et krafttak for det digitale løftet, mente hun; det må skapes en bedre «infrastruktur» og etterlyste samhandling, finansiering og ledelse. Hun fikk god støtte av leder i sykepleierforeningen Kari Bugge som fremholdt at fremtidens velferdssamfunn trenger 30 000 nye sykepleiere, noe som er helt urealistisk. Hennes ønske er å bruke teknologi til å dempe det behovet.
Leder av Datatilsynet, Bjørn Erik Thon, mente også at en måtte få fortgang i digitaliseringen i helsevesenet, men pekte samtidig på at en også kunne miste tilliten til et digitalisert helsevesen dersom en gjorde dette på en gal måte. Han viste til saken om tjenesteutsetting av driften av IKT-systemer til Bulgaria som Helse Sør-Øst hadde gjort uten nødvendig ivaretakelse av personvernbestemmelse om bl.a. hvem som skulle ha tilgang til data. Slike feilskjær «undergraver veletablert og nødvendig tillit til helsesektoren», står det i det «varsel om vedtak» som nå er sendt ni foretak i Helse Sør-Øst.
Står det virkelig så dårlig til med digitaliseringen av norsk helsevesen som det hevdes? La oss se nærmere på det:
Samhandling
Alle foredragsholderne fikk et eksemplar av en nylig utkommet bok om «Den digitale helsetjenesten» skrevet av legen Hans Nielsen Hauge. Boken er allerede blitt pensum i helsefaglige studier, og bør leses av alle – særlig politikere. Her sier han:
- Informasjon om den enkelte pasient er spredt hos ulike institusjoner som ikke utveksler informasjonen digitalt
- Innholdet i journalene består i stor grad av fritekst som gjør det vanskelig å digitalisere informasjonen
- Dagens dokumentpraksis er basert på en papirbasert verden
- Det finnes ingen felles terminologi og begrepsapparat (bortsett fra innen noen områder i spesialisthelsetjenesten)
- Til tross for satsinger gjennom bl.a. Samhandlingsreformen er bare en begrenset del av vital pasientinformasjon i dag digitalisert, og omfatter bare deler av behandlingsperioden
- De elektroniske pasientjournalene (EPJ) er som oftest ikke egnet til meldingsutveksling
- Dagens meldingsbaserte arkitektur støtter ikke sending av omsorgs- og behandlingsplaner. Dette hindrer samhandling på tvers av virksomheter, og gir heller ikke et helhetlig behandlingsforløp
- Etc.
Dette minner til forveksling om den kraftsalven som ble presentert på EHiN-konferansen for tre år siden. Har ingenting skjedd siden? Jo, noe har skjedd:
Finansiering
For snart to år siden ble Direktoratet for e-helse etablert. Hensikten var å sette fokus på og fortgang i digitaliseringen av helsevesenet. Et brukerstyre er etablert, en strategi er lagt og en rekke tiltak er iverksatt, selv om en her kunne vært enda mer ambisiøs.
Samtidig er det en erkjennelse av at dette ikke er nok. Leder for Direktoratet for e-helse Christine Bergland, sa at nye grep måtte tas, og pekte spesielt på utfordringene knyttet til finansiering. Hver av de fire helseregionene får sine egne budsjetter- hver for seg, og bruker dem hver for seg, - med liten eller ingen koordinering seg i mellom om bruken av midlene.
De store investeringene som kreves i årene fremover, krever en annen finansieringsform. Hun hadde derfor fått med seg sitt styre på et forslag om å opprette et nytt organ - en nasjonal tjenesteleverandør, et statsforetak hvor Norsk Helsenett skal inngå. Begrunnelsen var at et statsforetak vil stå friere til i å finne frem til alternative finansieringsmuligheter enn et direktorat. Hvorvidt departement og helseminister vil gå for inn for dette forslaget, gjenstår å se.
Visjon
I visjonen som ligger til grunn for å realisere regjeringens plan om «Én innbygger - én journal», hadde en opprinnelig to alternativer. Det ene var å etablere en felles nasjonal løsning for hele helse og omsorgssektoren, altså både primærhelsetjenestene (kommunene) og spesialisthelsetjenesten (de regionale sykehusforetakene). Løsningen skulle ha funksjonalitet både for å støtte arbeidsprosesser, så vel som kunnskaps- og beslutningsstøtte for hele sektoren. Også private aktører ble invitert inn til å utvikle denne løsningen.
Det andre alternativet var å etablere en slik tjeneste kun for kommunesektoren, men da under forutsetning at de fire helseforetakene fortsatte sin utvikling med sikte på «konsolidering og et funksjonelt løft».
Det første alternativet har størst samfunnsøkonomisk effekt, men også størst risiko da det krevde betydelig omorganisering.
Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse anbefalte det første alternativet. Men Helsedepartementet besluttet at en skulle legge til grunn det andre alternativet, altså fellesløsninger for kommunesektoren som et startpunkt. Dette til tross for at det var det dyreste alternativet, og hadde lavere måloppnåelse.
Men selv det «enkleste» alternativet fungerer ennå ikke. Direktoratet har e-helse har nå foreslått forskning på bl.a. hvilken sammenheng det er mellom ulike e-helse-tiltak og de politiske målsetninger som legges til grunn.
Struktur
Det valgte alternativet har møtt betydelige strukturelle utfordringer selv om dette altså var det alternativet hvor omorganisering av helsesektoren ikke skulle være nødvendig. Det er bla en betydelig utfordring å samordne tiltakene fra statlig side mot kommunesektoren.
Bærum kommune sa det rett ut: «Staten er mer fragmentert enn kommunesektoren!» Staten må samhandle bedre, ble det hevdet, og det er ikke bærekraftig på sikt at kommunene selv skal bidra til utvikling av fellestjenestene. Finansiering er derfor et vesentlig hinder for digitaliseringen. Den samme utfordringen har arbeidet med en felles Helseplattform i Midt-Norge; det er ikke teknologien, men finansieringen som fører til forsinkelser i gjennomføringen.
Nå må det sies at det skjer en utvikling i kommunesektoren. Utprøving av velferdsteknologi utprøves i over 200 kommuner allerede. Også der erfares det at det ikke bare er å «dele ut dingser»; det må en helhetlig løsning til, det må etableres en infrastruktur; arbeidsprosesser må endres, opplæring og kompetanseheving må gjennomføres, etc.
Men det er nå en mye større positiv vilje fra kommunesektoren totalt sett for å bruke teknologi til å endre og forbedre arbeidsprosessene i primærhelsetjenesten. Og en er helt klar på at utvikling av velferdsteknologiske løsninger i samarbeid med private IKT-leverandører, både kan og bør bidra til næringslivsutvikling.
KS spiller her en viktig – men også vanskelig – rolle: De kan ikke instruere kommunene om å ta i bruk teknologi, og de er ikke statens forlengede utredningsarm. Men de kan bidra til at aktørene får felles perspektiv og forståelse, at det etableres samhandlingsmodeller, f.eks. erfaringsfora. De kan også selv bidra til spredning av kunnskap og løsninger om hvordan gevinster kan tas ut, gjerne på tvers av kommunegrenser. Det er imidlertid ingen triviell øvelse å finne ut hva gevinstene av innføring av velferdsteknologi kan være, slik en rapport fra Sintef peker på.
Ledelse
Det finnes altså mange utfordringer, men de koker ned til tre:
- Organiseringen er til hinder for digitaliseringen
- Manglende finansiering og begrensede finansieringsformer begrenser mulighetene for nødvendige investeringer
- Myndighetsrollen til Direktoratet for e-helse er for begrenset
Alt dette kan bare løses ett sted, og reiser spørsmålet: Når skal Bent Høie for alvor bli vår første e-helse-minister?
