Det er passkrise i landet. Reiseklare innbyggere står i kø fra tidlig om morgenen for å få en Drop-in time slik at gamle pass kan fornyes. Ventetiden på å få en forhåndsbestilt time er opptil 60 dager. Systemet er i tillegg satt opp slik at du IKKE kan booke time lenger frem i tid enn 60 dager. Hvordan er det mulig å havne her? I 2019?
Norge skal digitaliseres. Og mye har blitt gjort. Selv det offentlige har skryteprosjekter. Både Brønnøysundregisterne og Altinn-systemet er slike eksempler. Skattetaten likeså. Vi er et av få land der vår årlige selvangivelse er nærmest plettfri ferdig utfylt – for flertallet. Det er egentlig ganske imponerende – og fortjener honnør.
Når det kommer til politiets systemer har vi en vei å gå. Selv om de selvsagt også har gjort gode digitaliseringsgrep, er det tydelig at ikke alt går som det skal.
Et eksempel på det, er den tilbakevendende passkrisen, som nå herjer landet nok en gang. Norske statsborgere med ferieplaner må nå opp før bakeren for å stå i kø med håp om å tak i en såkalt drop-in time for å få utstedt pass. Mange steder er det umulig å forhåndsbestille time. Og systemet der du forhåndsbestiller gir deg ikke mulighet til å booke time lenger enn 60 dager frem i tid. Innenfor de relativt få timene kontoret holder åpent. En talsperson for politiet hevdet at akkurat de 60 dagene var en systembegrensning. Noe leverandøren av systemet prompte tilbakeviste – og politiet måtte beklage. De som virkelig trenger pass – for ikke å måtte avlyse ferien – reiser gjerne timesvis til andre passkontorer for å få det etterlengtede dokumentet i orden. Historiene florerer. Det koker. Både innenfor og utenfor passkontorene.
Et pass har ti års gyldighet. Det betyr at både jeg og leverandøren (politiet) vet at jeg må ha nytt pass om ti år. Det er med andre ord ikke veldig vanskelig å tenkte seg en (jada – digital) løsning som sender meg en sms om 9 år og noen måneder og forteller meg at det er booket time for meg. Dersom jeg ikke svarer innen x dager, vil timen bli slettet. Neida, ikke alle passholdere skal fornye sine dokumenter. Men med et proaktivt system, ville det uansett blitt lettere å planlegge – og justere pådraget for passkontorene. Om du ikke møter opp til en bestilt time, kunne det til og med vanke et lite «straffegebyr» for å gjøre køen lang for oss andre. Helt greit det.
I god tid før utløp får du en epost fra ESTA-systemet om at du må fornye gyldigheten. Et eksempel til etterfølgelse for norske passmyndigheter
Det er jo ironisk at selv USA – som bugner over av manuell arbeidskraft i grensekontrollen – for noen år siden sluttet med sine grønne papp-skjemaer ved innreise. Der du blant annet måtte krysse av for at du ikke var nazist under krigen, selv om du var født lenge etter 1945. Det lo vi alltid godt av. Amerikanerne har nå et digitalt system der du får såkalt ESTA-godkjenning (innreise uten visum) for to år ad gangen. I god tid før utløp får du en epost fra ESTA-systemet om at du må fornye gyldigheten. Et eksempel til etterfølgelse for norske passmyndigheter.
Det verste med situasjonen i dag er at den ikke er ny. Dette har skjedd før. Og selv om systemene nå vitterlig har blitt bedre (de tar blant annet passbilde som en del av prosessen) er det åpenbart et stykke igjen å gå. La oss håpe at årets situasjon gjør sitt til at det blir ryddet opp en gang for alle.
Vi har lykkes med jobben den dagen ting flyter – og norske borgere ikke lenger føler at de står med luen i hendene og bøyd nakke overfor et uforståelig og motvillig system. Litt økt fokus på kunden vil ikke skade. Det vil være fint om det perspektivet kan bygges inn når neste runde i digitaliseringen av pass-prosessen gjennomføres.
