Trusselen fra Internet of Things og annet: Internasjonale målinger fremhever ofte at Norge har stor utbredelse av teknologi og er raske til å ta den i bruk. Denne formen for «digital modenhet» blir fremhevet som et strategisk fortrinn for Norge som nasjon.
Men slik er det ikke. Tvert om er dette en ulempe i arbeidet med «digitaliseringen».
Grunnen er at den teknologien vi omgir oss med, er levert av internasjonale IKT-aktører. Teknologien isolert sett gjør mye nytte, men den fanger også opp data som kan sammensettes til nye tjenester. På mange måter er det nettopp det som er formålet. Teknologien i en skurtresker eller melkemaskin kan gi leverandørene av slike produkter unike data for å gi bonden mer effektiv, lønnsom og klimavennlig matproduksjon.
Internasjonale IKT-leverandører kan derfor etter hvert spise opp hele eller deler av verdikjeden innenfor både privat og offentlig sektor.
Vi er stolte av at vi har vært «flinkest i klassen» til å ta i bruk el-biler. Men det en ser bort fra da, er at dette er importerte produkter, at incentiver for å kjøpe el-biler reduserer skatteinntektene og at det ikke skaper en eneste norsk arbeidsplass.
Norges strategiske fortrinn ligger derfor på et annet nivå enn «befolkningens digitale modenhet». Norges strategiske fortrinn ligger i å utnytte offentlige data i et samarbeid og samspill med næringslivets verdiøkende tjenester og nye tjenester/produkter.
Hva er Norges strategiske fortrinn?
Norge har et konkurransefortrinn fremfor andre nasjoner på tre områder:
Vi har et godt gjennomregulert samfunn. Det er ingen selvfølge for mange land å ha et samordnet og modernisert Folkeregister. Det er heller ingen andre land som har så avanserte kartdata som Norge, utviklet som følge av krevende topologi og at vi har ett av verdens største havområder. Det er heller ingen andre som har organisert offentlige grunndata i flere registre driftet av en felles enhet (Brønnøysundregistrene), eller har en plattform for formidling av offentlige data som har fått internasjonal anerkjennelse.
Tillitsforholdet mellom staten og innbyggerne/næringslivet er stort. Det er en overdrivelse å si at man betaler sin skatt med glede, men faktum er at tillitsforholdet til sentrale offentlige aktører som Skatteetaten, som kanskje er den mest digitaliserte i verden, er stor. Det er også utbredt tillitsforhold i næringslivet. Allerede i 1972 ble bankene her i landet enige om å lage en felles standardisert plattform for betalingsformidling, og opprettet et felles selskap for dette, Bankenes Betalingssentral, nå Nets. Betalingsinformasjon skulle være sømløs mellom bankene, slik at de kunne konsentrere seg om verdiøkende og konkurrerende tjenester til privat- og bedriftsmarkedet på toppen av denne plattformen. Dette har vært grunnlaget for at banknæringen er langt mer produktiv enn andre næringer.
Det er et tett og nært samarbeid mellom forskningsmiljøer og næringslivet for utvikling og utnyttelse av teknologi. Dette har gitt betydelig effekter på oljevirksomheten, maritim sektor, havbruksnæringen, seismisk teknologi etc. I tillegg er Datatilsynet ikke den bremseklossen som mange mener den er, i anvendelse av teknologi. De har inntatt en proaktiv rolle til bruk av teknologi innenfor lovgivningen f.eks. når det gjelder maskinlæring, og i det nylig vedtatte prosjektet om deling av helsedata for forskning og kommersiell utnyttelse til nye medisiner og produkter.
Verdiøkningen ligger i offentlig – privat digitaliseringssamarbeid
«Digitalisering» skal føre til økt konkurransekraft for næringslivet, og større produktivitet i offentlig sektor. Det er målet som Regjeringen har satt. Men det betyr at en må utfordre og initiere nye digitaliserte samarbeidsprosjekt i grenseflaten mellom privat og offentlig sektor. Deling av data er her sentralt og vil ha tre effekter:
- Effektivisering av prosessene mellom offentlig og privat sektor
- Utnyttelse av data for å skape nye tjenester, produkter og jobber i privat sektor
- Legge grunnlaget for eksport av kunnskapsbaserte produkter
Samtykkebaserte løsninger er starten på en slik deling av data. Dette dreier seg om hvordan gjenbruk av data kan effektivisere prosesser, samtidig som det ivaretar eierskapet til data.
I 2016 fikk vi et samarbeid mellom finansnæringen og Skattetetaten. Bare det ene prosjektet om samtykkebasert lånesøknad gir en samfunnsøkonomisk effekt på 6 milliarder kroner. Flere prosjekter er nå på gang, både konkursbehandling, etablering av bedrift etc. Det er også åpnet opp for et prosjekt om hvordan NAV digitalt kan dele informasjon med forsikringsselskapene for behandling av arbeidsavklaringspenger.
Suksessfaktorene i dette prosjektet er balansert portefølje. Det betyr at gevinsten kan være større for bankene når det gjelder samtykkebasert lånesøknad, mens gevinsten er tilsvarende større for offentlig sektor (domstolsadministrasjonen) når det gjelder konkursbehandling. Alle skal derfor føle at at de har like mye igjen for dette som samarbeidspartene. I tillegg er samarbeidet basert på gjensidig tillit mellom partene, har forankring i toppledelsen i hver av etatene og har dedikert finansiering.
Flere slike prosjekter er nå i planleggingsfasen i andre sektorer:
- Landbruksnæringen ser verdien av å koble værdata, kartdata og produksjonsdata som grunnlag for mer lønnsom og klimavennlig matvareproduksjon.
- Innenfor havbruksnæringen ser en hvordan havbruksdata fra ulike offentlige etater til settefiskanlegg, matfiskanlegg og slakterier, kan gi bedre og sikrere produksjon på sikt i en næring som har en svært kompleks verdikjede.
- Apropos byggeskandalen i Stortinget: Det skal nå igangsettes et prosjekt basert på samtykkefunksjonaliteten i Altinn for å sikre offentlige oppdragsgivere kvalifikasjonsdokumentasjon ved offentlige anskaffelser. Dette er basert på ny forskrift om offentlige anskaffelser.
Selv om effekten i første omgang er å effektivisere en enkelt prosess, vil gevinsten fremover være økt konkurransekraft og nye arbeidsplasser. Et eksempel på dette er Veterinærinstituttets arbeid med åpne data for å bekjempe sykdommer på dyr. Dette gir landbruket og fiskeriene et konkurransefortrinn i forhold til internasjonale aktører, og kan også gi innpass i markeder med strenge sykdomsrestriksjoner.
Det offentlige - private digitaliseringssamarbeid har derfor stor betydning for næringslivets konkurransekraft: Når data blir delt mellom virksomheter, får vi bedre samhandling, mer rasjonell tjenesteutvikling og bedre offentlige tjenester. Næringslivet får mulighet til å utvikle nye tjenester, produkter og forretningsmodeller basert på tilgang til offentlig informasjon.
En nasjonal strategi for digitaliseringssamarbeidet offentlig og privat sektor
Det sies at offentlige data er vår tids «olje». Sammenligningen halter noe. Vi har ikke levd av olje, men av hvordan vi organiserte oljevirksomheten. Det strategiske grepet som daværende politiske myndigheter tok, var å sørge for at olje og gass ble ilandført. Det var det som skapte en verdensledende leverandørindustri.
Analogien er at offentlige data må «ilandføres» i den forstand at de bør stilles til rådighet for norske bedrifter og norske forskningsmiljøer. Det er dette som er gjort med helsedata. En nasjonal strategi burde se dette i sammenheng med alle andre sektorer og næringer.
Regjeringen har laget en industrimelding for næringslivet, og en Digital Agenda for det offentlige. Deling av data er knapt nevnt i noen av meldingene, bortsett fra i Digital Agenda hvor det sies at det innen transportsektoren og kartområdet er «vanskelig» å dele data.
Men ingen av meldingene beskriver en nasjonal strategi for «digitaliseringen» av Norge. «Digitalisering» av offentlig sektor er et sentralt virkemiddel til næringsutvikling.
Arild Haraldsen har bidratt til digi.no med debatt, kommentarer og bokanmeldelser i mange år. Haraldsen var tidligere adm dir i NorStella, og i den anledning ansvarlig for Samhandlingsarenaenen i forskningsprosjektet Semicolon. Nå selvstendig konsulent med oppdrag innen strategisk bruk av IKT, foredrag og debattleder. Haraldsen har skrevet en rekke fagbøker innen sitt område.
