For noen uker siden skrev finansbyråd i Oslo, Robert Steen, i Dagens Perspektiv at politikerne nå må våkne og ta kontroll over de datamengdene som genereres her i landet. Kronikken handlet om flere ting, knyttet til at globale IT-giganter er i ferd med å etablere en maktposisjon som er svært uheldig. De betaler ikke skatt, men de kontrollerer etterhvert det meste.
Steen frykter at vi som folk kan ende opp som leilendinger i en fremvoksende føydal digital æra. Sterke ord, og litt dystopisk. Men sannsynligvis riktig, dersom vi ikke er årvåkne.
_logo.svg.png){kind=logo}
Nå føler nok ikke «folk flest» seg nevneverdig engasjert eller opprørt over offentlig sektors manglende orden på egen dataforvaltning eller andre digitaliseringspolitiske utfordringer. Men det er faktisk grunn til å reagere sterkt og følelsesladet på den situasjonen vi som nasjon og velferdsstat er i ferd med å bevege oss inn i.
I produksjonen av digitale tjenester trengs data om tidligere hendelser, om personer, transaksjoner et cetera. Dataene benyttes til å brukerrette tjenestene, til å kommunisere med og følge opp brukerne. Tilgang til dataene er selve garantisten for å kunne levere på brukernes forventninger. Men dette innebærer at det å forvalte dataene også representerer et nytt ansvarsområde for de offentlige virksomhetene. De må forvalte dataene i seg selv: De er en ressurs og et fundamentalt premiss for alle de øvrige kjerneoppgavene.
Bør ikke forvaltes av private aktører
Også Steen peker på at det offentlige må ta grep som sikrer at viktige data faktisk kontrolleres av samfunnet – eller av offentlige virksomheter på vegne av oss innbyggere, ikke av private aktører på den amerikanske vestkysten.
Skal det offentlige klare å beskytte sine (det vil si våre) data, må teknologikompetansen også bygges opp i det offentlige, sier han. Dette påpekes for øvrig også i den nylig fremlagte digitaliseringsstrategien som regjeringen og KS har enes om. En sentral politisk diskusjon i denne sammenheng har ofte vært knyttet til hva det offentlige skal gjøre selv og hva som bør konkurranseutsettes.
Det er liten tvil om at private aktører skal bidra til nye teknologiske innovasjoner, men de bør ikke forvalte våre data. Det er viktig å erkjenne at hovedspørsmålet her ikke er av konkurransepolitisk art, men hva dataene betyr for oss, for kvaliteten på velferdstjenestene og for hele velferdssamfunnet som konstruksjon.
«Med data skal landet bygges» var et mantra på Difis digitaliseringskonferanse nylig – med henvisning til at deling og utnyttelse av dataressursene på tvers av virksomhetene nettopp er utgangspunktet for morgensdagens sammensatte tjenester til innbyggerne. Ressurser som er blitt så viktig for samfunnet må forvaltes med omhu.
Kjerneoppgave
Som Steen også understreket er derfor data om oss og vår bruk av offentlige tjenester blitt nettopp det offentlig sektor skal befatte seg med. Offentlig virksomhet som informasjonsfabrikk er et bilde en rapport fra Difi tegnet allerede i 2013. Data er ikke lenger et biprodukt; det er et viktig produksjonsmiddel. Data er ikke noe ved siden av eller understøttende den «egentlige» oppgaveløsningen. Data er ikke noe som ledelsen kan delegere til datarommet i kjelleren, eller som fortrinnsvis settes ut til kontraktører og underleverandører. I en digital tid er god dataforvaltning tvert imot blitt en av kjerneoppgavene til offentlig sektor.
Eller rettere sagt: Slik burde det vært. Kommuner og statlige virksomheter synes ikke helt å ha forstått det nye samfunnsansvaret. Dette bekymrer oss.
Vi mener virksomhetene må reformulere og refokusere mål, strategier og budsjettmessige prioriteringer. Alle offentlige ledere må følge opp og gå i bresjen for effektivitet i datainnsamling, god datakvalitet, datadeling og god utnyttelse av data både i eksisterende tjenesteproduksjon og til nye innovative anvendelser.
Savner tydelig visjon
Vi har undersøkt: Det er få statlige etater i dag som har data- eller informasjonsforvaltning eksplisitt nevnt som sitt samfunnsoppdrag. Noen få, slik som Skattedirektoratet, Brønnøysundregistrene og Statens kartverk, har eksplisitte mål knyttet til dataforvaltning i tildelingsbrevene fra sine overordnede departementer. Siden dette er blant unntakene, handler styringsdialogen i de statlige sektorene gjennomgående heller ikke om denne type temaer. I kommunesektoren er målformuleringer knyttet til forvaltning av dataressursene enda sjeldnere kost.
Sannsynligvis er det få eller ingen ledere i offentlig sektor som blir målt på hvordan de bidrar til å forhindre dystopiene til Steen. Hvorfor er det slik, i en tid hvor alle snakker om digitalisering? Trolig er en del av forklaringen lederes og politikeres manglende teknologikompetanse, helhetstenking og forståelse av hvilke drivkrefter som påvirker utviklingen. Tydelige, felles visjoner om en fremtidig datadrevet offentlig sektor hadde hjulpet godt her.
Digitaliseringsstrategien som regjeringen og KS nettopp har blitt enige om er tidvis ambisiøs og har flere gode mål, men mangler overraskende nok en slik tydelighet.
Uheldig rolleforskyvning
Mange vil peke på vår tradisjonelle sektorstyring som selve hovedutfordringen. Det å «dele opp» samfunnet i mer eller mindre autonome ansvarsområder, med spesialisert kompetanse, hver sine penger og styringslinje, og hvert sitt fagprofesjonelle rasjonale, er en modell for å løse enkeltstående utfordringer i samfunnet på en målrettet og fokusert måte. Det er ikke en god modell for de samlende og helhetlige grep som trengs for å forvalte samfunnets informasjonsressurser på en god måte. Det er ikke en god modell for å møte sammensatte og omskiftelige brukerkrav og -forventninger.
Mye av den hardkodete og segmenterende detaljbeskrivelsen av hvordan informasjon på ulike saksområder skal håndteres – som vi ofte finner i dagens sektorlovgivning, er et talende vitnesbyrd. Og da er vi tilbake til utgangspunktet i resonnementet: At offentlig sektor ikke har en mer helhetlig og samordnet tilnærming til dataforvaltning og -utnyttelse vil bidra til en uheldig rolleforskyvning over til private aktører.
Ingen tid å miste
Vi mener det er grunnleggende feil konsept at private aktører skal etablere plattformer hvor de i praksis blir sittende med forvaltningsansvaret for store dataressurser som er viktige for samfunnets oppgaveløsning. Hverken Facebook, Google, Amazon eller Apple bør nå eller i fremtiden ha en viktig rolle i leveransen av velferdstjenestene våre.
Noe må gjøres; ansvaret må plasseres tydeligere enn det gjøres i dag, der det hører hjemme – i offentlig sektor. Definer forvaltning av dataressurser som en kjerneoppgave. Sett datakvalitet, -deling og god utnyttelse som noen av de øverste punktene på departementenes agenda i styringsdialogen med underliggende etater.
For å få kommuner og fylkeskommuner til å ta sitt ansvar må data- og informasjonsforvaltning tilsvarende inn i rundskriv og lovverk. Og det haster.
