Denne uken leverte Lysne II-utvalget sine anbefalinger til regjeringen om å innføre full overvåking av datatrafikken inn og ut av Norge. Dette er et tiltak som representerer et betydelig inngrep i enkeltmenneskers privatliv, samtidig som det vil kunne få store samfunnsmessige konsekvenser.
Her kan du lese hele rapporten (.pdf)
Skulle forslagene i rapporten bli vedtatt, mener jeg vi vil være vitne til at våre digitalt inkompetente politikere ofrer personvern og grunnleggende demokratiske rettigheter i kampen mot terror.
Dramatisk skifte
Uavhengig av det endelige utfallet av forslaget fra Lysne-utvalget, har vi de siste årene sett en dramatisk endring i den politiske viljen til å ofre personvernet gjennom overvåkning av mennesker som i utgangspunktet ikke er mistenkt for å ha gjort noe straffbart.
Internasjonalt har vi sett mange eksempler på misbruk av etterretningsinformasjon og eksempler på at de som utøver overvåkning på ingen måte overholder de lover og regler som er definert for å begrense skadevirkningene.
Vi må også kunne stille spørsmål om de politiske organene, som skal ha oppsyn med for eksempel E-tjenesten, faktisk har tilstrekkelig kompetanse.
Rapporten stadfester at E-tjenesten sitter med ledende eksperter på sikkerhet og overvåking. Jeg tillater meg altså å stille spørsmålet om Stortingets kontrollorgan har den samme kompetansen.
Hvor går grensen?
Det blir helt avgjørende at vi får en åpen debatt om disse spørsmålene, og vi må i langt større grad enn Lysne-utvalget gjør i sin rapport, diskutere de viktige prinsipielle spørsmålene knyttet til den massive overvåkningen som enkelte samfunnsgrupper vil bli utsatt for.
Hvor går grensen for hva vi som enkeltmennesker skal kunne akseptere av overvåkning og i hvilke situasjoner er det helt avgjørende at statlige organer ikke skal kunne overvåke det vi gjør.
Det er for meg komplett uforståelig hvordan man kan foreslå et så radikalt tiltak til regjeringen, uten å samtidig være helt tydelig på hvordan man tenker å sikre at for eksempel journalister og politiske partier ikke blir overvåket. Vi har allerede eksempler i Norge på at film og fotomateriale fra journalister har blitt beslaglagt, noe jeg mener representerer enda en brutt barriere.
Vernesoner
Den økende graden av sentral digital overvåkning aktualiserer også behovet for «digitale vernesoner» hvor enkeltmennesker kan ferdes fritt. Konsekvensen ved å ikke ta denne diskusjonen er at en relativt liten gruppe mennesker i PST, E-tjenesten og politiet sitter med utrolig mye makt ved at veldig mange mennesker overvåkes.
Jeg er også meget kritisk til hvordan utvalget kan ta så lett på enkelte veldig viktige spørsmål. I rapporten står det for eksempel:
«Hendelser har vist at det ikke er mulig å lage noen elektroniske systemer som er fullt ut sikre mot datainnbrudd. Reduksjon av risiko for at uvedkommende får tilgang til data og utstyr må derfor ha høy prioritet.»
Med dette stadfester altså utvalget selv et kritisk problem uten at de adresserer mulige konsekvenser annet en overfladisk. Hva er faktisk konsekvensen hvis disse dataene skulle komme på avveie?
Skulle man sammenlignet dette med verning av natur, vil det være som å foreslå bygging av et gasskraftverk på toppen av fuglefjellet ved Runde – og bare nøye seg med å si at vi må være snill med Lundefuglene som hekker der.
Rapportens mangler
Etter å ha lest rapporten sitter jeg med noen helt grunnleggende spørsmål som jeg mener utvalgets rapport ikke berører i tilstrekkelig grad:
- Har denne overvåkningen virkelig den ønskede effekten, altså å forhindre terror? Det finnes mange eksempler som viser at for eksempel «al Qaida», en organisasjon det vises til i rapporten, og andre terrororganisasjoner er relativt kompetente med tanke på å unngå å etterlate seg digitale spor. Det er også veldig mange eksempler på at etterretningen har fanget opp informasjon, men ikke klart å sette inn tiltak i tide.
- Hvordan sikrer vi at loven ikke utvides uten tilstrekkelig politisk behandling ettersom nye behov oppstår? Rapporten beskriver dette under punktet «formålsutglidning», og erfaringen fra for eksempel Sverige viser at nettopp denne typen utvidelser relativt raskt blir aktuelt. Rapporten konkluderer vagt med at ikke alle endringer er «feil», noe som i seg selv understreker min bekymring.
- Hvordan sikrer vi at loven som regulerer overvåkningen faktisk følges? Ser vi på saker knyttet til politiets overvåkning av mennesker i straffesaker finner vi mange eksempler på at politiet på ingen måte følger de lovene som skal regulere for eksempel sletting av data.
- Hvordan sikrer vi full åpenhet rundt kontrollmekanismene knyttet til denne overvåkningen, og enda viktigere: Hvordan sikrer vi at de politiske organene som skal kontrollere har tilstrekkelig kompetanse? Her beskriver rapporten en modell som noen ganger krever forhåndsgodkjenning av domstol, mens man i andre tilfeller blir kontrollert i etterkant.
Mange dilemmaer
Det er mange dilemmaer når man først gir noen «alle fullmakter». Vi kan prøve å se for oss en situasjon hvor Stortinget gjennom sine kontrollorganer planlegger et ettersyn av E-tjenesten etter at de har bygget en stor organisasjon knyttet til denne massive overvåkningen.
Hvordan kan da Stortinget være helt sikker på at de selv ikke blir overvåket av den samme institusjonen som de selv er satt til å kontrollere?
Les også: Slik vil de omgå krypto, og samtidig overvåke norske fiberkabler
