Den beste formen for digitalisering er ikke automatisering og kostnadskutt, men rett og slett å slutte å gjøre ting som ikke lenger er nødvendig. Men det ser ut til at vi ikke klarer å la være å gjøre det vi alltid har gjort, likevel, og fortsetter med det gamle lenge etter at det mistet all hensikt.
Den beste artikkelen om innovasjon jeg kjenner til ble skrevet av Elting Morrison i 1966 og heter Gunfire at Sea: A Case Study of Innovation. Artikkelen åpner med en historie fra annen verdenskrig, spesifikt våren 1940, da tyskerne hadde jaget engelskmennene ut av Frankrike og alle ventet på en invasjon av de britiske øyer.
Engelskmennene hadde etterlatt alle kanonene sine i Frankrike, men hadde en masse gamle kanoner fra første verdenskrig på lager. I nødens stund bruker man det man har, så hundrevis av sivile lastebiler ble rekvirert, og kanonene fraktet til kysten, der de ble rettet mot den engelske kanal og soldater begynte å øve på å skyte med dem.
Hvis man har færre og dårligere kanoner enn fienden, blir det viktig kunne lade og skyte raskere for å oppveie. Den militære ledelsen sendte derfor forskere for å studere hvordan kanonene ble avfyrt. De filmet prosessen, og oppdaget noe rart: Rett før kanonen ble avfyrt, reiste to av fem soldater seg opp i «rett», og sto der til kanonen hadde gått av – en enorm sløsing med arbeidskraft i denne sammenhengen.
Forskerne lurte på hvorfor det var slik. De spurte seg vei oppover i hierarkiene, og fikk etterhvert tak i en gammel oberst med erfaring fra første verdenskrig. De viste ham filmen, og han var like forbløffet som dem. Men etter å ha sett filmen en gang til utbrøt han: «Jeg har det – de står og holder hestene!»
Det var naturligvis ingen hester der.
Man hadde brukt sivile biler til å frakte kanonene til stillingene. Instruksen sa at to av soldatene skulle holde hester, og det var for slitsomt å endre rutinene, så i stedet sto bare soldatene der.
Omtrent som når NSB får dobbeltspor langs Mjøsa, men synes det er for slitsomt å
endre rutetabellene, så ingen tog møtes der de kan møtes.
Eller når NRKs lisensavdeling beholdes inntil man kan finne nye arbeidsplasser for folk som har en jobb fordi en jobb må man jo ha, og det er jo samfunnets oppgave å sørge for at folk har en jobb å gå til, selv om de produktivt kunne gjøre noe annet.
Det er mange rundt omkring i Norge som står og holder hester. De gjør det sikkert kostnadseffektivt, med god kvalitet, høy servicegrad og suveren kundetilfredshet. Organisasjonen har sikkert en positiv kultur og lange historiske tradisjoner. Men jobben man
gjør er ikke lenger nødvendig.
Og jeg kan for mitt bare liv ikke forstå at noen holder ut i en jobb der det man gjør ikke har noen mening – enten fordi store deler av arbeidet kan automatiseres, eller fordi hele organisasjonen eksisterer for å gjøre noe som ikke trenger å gjøres.
Skal du overleve i en digital verden, still deg selv spørsmålet, på vegne av din jobb eller ditt firma: Fyrer du av kanonen, eller står du og holder en hest?
God, digital sommer. Med hashtag #holderenhest
