For to århundrer siden var Norge et kongerike preget av transport med hest og seil. Nasjonen var ledet av en adelig svensk monark. Man begynte å etablere lokale administrasjoner i kommuner og amt, disse enheter var tilpasset tidens transport og næringsliv. Dårlige veier og langsom kommunikasjon ga behov for små geografiske enheter for offentlige tjenester, skatteinnkreving og banker; nye kommuner og sparebanker kunne snart nås av alle på rimelig tid. Nasjonen hadde da ganske felles og enhetlige tjenester fra det offentlige og fra sparebanker.
Nasjonens samfunn består av individer, og presten holdt orden på disse ved hjelp av enkle data: navn, foreldres navn, fødselsdato og fødested. Landet hadde ganske så fastboende befolkning, kirkebøkene utgjorde manntallet i hvert sogn, til sammen dekket de hele landet.
Etter hvert ble det mer flytting, og det ble behov for nasjonal identifikasjon av innbyggerne, i 1964 fikk vi fødselsnummer utstedt av skattedirektoratet i Oslo – de inneholder informasjon om fødselsdato og kjønn, men de er ikke teknisk bundet til eieren, en person kan derfor ha flere numre, og et nummer kan ha flere brukere. Fødselsnummer brukes i Norge i alle offentlige og private personrettede tjenester, som skatt, pensjon, bank, telefoni, helse – de brukes i digitaliserte tjenester som når langt utenfor nasjonens område; siste skudd på stammen er appen Smittestopp, som er knyttet til norske fødselsnumre i dag.
Nasjonen og modernisering
Moderne transport og telegrafi begynte innenfor nasjonale enheter, men dette startet en grenseknusende revolusjon av samfunnets struktur, de siste 25 årene har vært preget av digitalisering. Digitaliseringen har gitt teknisk mulighet til å levere tjenester, offentlige og private, over avstand, kompetanse og beslutningsmyndighet har blitt tilgjengelig døgnet rundt over hele landet. Digitale produkter kan kjøpes over nett på tvers av landegrenser. Lokale reisebyrå, telegrafen, videobutikker, aviskiosker, bankkontoer, skattekontorer er borte, tjenestene er utvidet, og de er på nettet natt og dag. Vi er ikke lenger bundet til et bankkontor eller til nasjonal valuta – kortene og kontoene våre fungerer trygt og sikkert på nettet, i Europa og i andre land med. Vi er mindre bundet til lokale saksbehandlere i kommunehuset, ekspertise på de forskjelligste saker nås gjennom offentlige nettjenester. Konto og kort håndterer de fleste av verdens pengeenheter – nasjonalstatens pengeenhet mister relevans for dagliglivet.
Tjenester på nett og interkommunale selskaper kan ha bidratt til avpolitisering av lokalvalgene – det kan forklare stadig flere tilfeller av underlige tverrpolitiske allianser i kampen om ordførerkjedene. De tradisjonelle ideologiske skillelinjene synes å forsvinne fra lokalt nivå. Dette skjer samtidig som hverdagen preges mer og mer av digital tilgang til informasjon og tjenester, nett og skjerm har erstattet oppmøte i kontorer.
Politik struktur og tjenester i digital tid
Kommunestyrer, fylkesting eller Storting har ingen styring med de store nettselskaper; de representerer en utfordring som må møtes med internasjonalt samarbeide og koordinering. Lovarbeid på områder som personvern, ytringsfrihet, ID-håndtering, ID-tyveri, pandemibekjempelse foregår på europeisk nivå; de politisk omforente resultatene kommer til Norge.
Digitalisering har globalisert oss:
- Banktjenester var lokale og nasjonale. Bankkort og betalingstjenester fungerer nå på tvers av landegrensene.
- Valutaer: De nasjonale pengene forsvinner; valuta og beløp er tall og koder på skjerm.
- Telefonene var fastmontert og koblet til lokaI sentral; i dag kan våre telefoner brukes i de fleste land i internasjonale nett.
- Helse, arbeidsmarked, pensjoner, høyere utdanning bruker nasjonale datanett, men de får tyngde gjennom samvirke med tilsvarende i andre EØS-land.
- Vårt nasjonalt regulerte landbruk er avhengig av utenlandsk kraftfôr og 20000 årsverk importert fra land vi har EØS-avtale med.
- Pandemi kan møtes med grenseløs smittesporing og samarbeid i internasjonale digitale nettverk.
Vi deltar i en digital infrastruktur som er utviklet i samarbeid mellom europeiske land. I denne infrastrukturen behandles personvern, identitetsdata, ytringsfrihet, penger, avtaler, helsedata, nettets tjenester må dermed styres på overnasjonalt politisk nivå.
Norge har en digitaliseringsminister, men ingen parlamentarisk tilknytning til lovarbeidet i andre europeiske land. Det er åpenbare behov for grenseløst lovverk på områder som banktjenester, håndtering av identiteter, ytringsfrihet, personvern, smittedata.
I dag er tjenestene på nettet ofte underlagt lovforståelsen til ledelsene i nettgigantene Facebook, Google, Microsoft, Apple eller Huawei. Vårt politiske system må derfor gi en demokratisk ryggrad til det digitale samfunnet vi lever i. Norge er i dag en del av et stadig mer digitalisert Europa; styring og politisk struktur må gjenspeile dagens bruk av digital kommunikasjon. Norske velgere må få delta i valg til organer som styrer utviklingen rundt tjenestene i vår nye digitale Infrastruktur – uten det vil interessen for valg kunne svinne hen. Dagens pandemi møtes med internasjonalt og europeisk samarbeid om digitale smittebekjempende tjenester. Både smittebekjempelse og økonomisk revitalisering krever politisk styring fra organer som også representerer oss . Det kan også styrke interessen for valg.
– Sverre@Bauck.com
