For å få fart på «digitaliseringen av Norge» må det tas noen større grep. Det er nå i ferd med å skje innen helse- og omsorgssektoren. Forskningsrådet har tildelt 50 millioner for «utvikling av en ny helseanalyseplattform». Målet er å gjøre helsedata tilgjengelig på tvers av ulike registre med helseinformasjon. Dataene skal ikke bare være tilgjengelig for forskningen, men også for innbyggerne og næringslivet dvs. IKT- leverandørene.
Men da må dette initiativet sees i et større perspektiv: Hvordan deling av data kan skape næringslivsutvikling og verdiskaping. Mange av de samfunnsutfordringene vi har, kan løses ved å utvikle nye innovative helseløsninger som kan eksporteres til et globalt marked, levert av en nasjonal IKT-industri. Deling av helsedata – som ivaretar personvernhensyn – kan derfor utgjøre et nasjonalt fortrinn.
Det blir spennende å se om dette vil være en del av den satsingen som Regjeringen til høsten vil legge frem i sin stortingsmelding om en nasjonal helseindustri.
«Helsedata er gull verdt. Det kan være Norges nye olje! (Men) vi trenger gode måter å "utvinne" denne oljen på», sa helseminisier Bernt Høie ved åpningen av Healthworld forleden.
Men da er det viktig at en tenker stort, riktig og strategisk.
Tenke stort
Helse- og omsorgssektoren er det området som vil vokse mest i årene fremover, og som trenger IKT til effektivisering. Dette er nødvendig for å opprettholde tilbudet og kvaliteten på velferdstjenester. Det tiltaket som oftest blir nevnt er velferdsteknologi. Men velferdsteknologi er bare en liten del av begrepet «e-Helse».
Velferdsteknologi kan bidra til å effektivisere hjemmetjenesten, til store kostnadsreduksjoner ved at færre er på sykehjem og at flere får fjerntilbud hjemme i form av overvåking og medisinering. Men «e-helse» er noe langt mer enn det.
Forskningssjef Jon Harald Kaspersen ved SINTEF har pekt på at bruk av IKT til preventive tiltak, har langt større effekt på det totale helse- og omsorgsområdet enn kun velferdsteknologi. Deling og bruk av helsedata kan bidra til å forutse sykdomsutvikling, utvikle diagnoseverktøy og forbedre pasientbehandlingen, og til å utvikle nye og bedre legemidler som en enklere kan se effekten av.
Registre og data har ingen verdi i seg selv. Det er kun hvis de deles og brukes til samfunnets beste at de har verdi
Dag Rune Olsen, rektor ved Universitetet i Bergen
Tenke riktig
Middelet for å oppnå dette er i utgangspunktet teknologier som «maskinlæring», Big Data, prediktive analyser, sensorer, robotisering, Internet of Things, etc.
Men igjen er det ikke teknologien i seg selv som skaper merverdien. Det er det delingen av helsedata som gjør. Direktoratet for e-helse har derfor for noen måneder siden utarbeidet en Referansearkitektur for helsedata – basert på etiske regler og personvern, som «samtykkebasert deling av data». (Den er nå sendt på høring). Målet er at alle helseregistre skal tilby et likt sett med standardiserte tjenestegrensesnitt for kommunikasjon med omverdenen, i form av oppdateringstjenester, oppslagstjenester/hentetjenester, rapport- og metadatatjenester, personverntjenester og dialogtjenester.
Målgruppen for dette prosjektet er både forskningen, men også innbyggerne og næringslivet. Direktoratet for e-helse beskriver gevinstmulighetene for dette programmet her. Men enda viktigere er det at de ser dette som et virkemiddel til å utvikle en nasjonal strategi med en leverandørindustri som gir konkurransefortrinn til norske bedrifter. Det kan tiltrekke internasjonale investeringer, etablere helse- og teknologiklynger og bli et norsk eksport-marked.
Tenke strategisk
Det som skal bli interessant å se, er om Regjeringen i sin kommende Stortingsmelding om en nasjonal ehelse-industri, vil benytte anledningen til å se de to tiltakene som er beskrevet ovenfor i sammenheng. Faren er imidlertid at politikerne på nytt tenker smått og isolert, og ikke strategisk og helhetlig, og ser dette i sammenheng med nasjonal verdiskapning og næringslivsutvikling.
Det er flere grunner til å tenke strategisk og helhetlig:
- En kan etablere en «strategisk arena» mellom forskning, offentlig sektor og næringslivet, slik daværende regjering gjorde da Norge fikk sin nasjonale IKT-industri på 70-tallet. Det var en bevisst handling fra Regjeringens side at forskningen skulle gi kompetanseutvikling til norske bedrifter med internasjonale muligheter. Dette skapte ikke bare «grunnforskning» i form av Simula, men også betydelige næringsbedrifter som Norsk Data, Mycron, Opera etc. I dag kan så vel Telenor som Kongsberg-gruppen, være slike bedrifter som driver denne utviklingen fremover, også internasjonalt, innen helsesektoren.
- En kan også etterligne oljeindustriens strategi om «ilandføring» på 70- og 80-tallet. Det innebar at internasjonale selskaper ble invitert inn for å lete og utvinne olje på norsk sokkel, mot at de ilandførte oljen og gassen til norske raffinierier i Stavanger (Kårstø) og andre steder. Dette førte til en kompetanseoverføring som skapte en verdensledende norsk leverandørindustri. «Oljeselskapene» i dag er Google og Facebook som kan inviteres inn i et samarbeid på «helseanalyseplattformen» basert på norsk styring og kontroll, slik amerikanske oljeselskaper ble invitert inn på «oljeplattformen». Alternativet er at Google og Facebook i stedet vil bli bli de ledende bedrifter av helsetjenester her i landet.
- Men dette tiltaket må ikke bare være rettet mot helsesektoren. En har samme behov innenfor en rekke områder hvor privat og offentlig samarbeid er en vesentlig faktor. Jeg har tidligere nevnt samarbeidet mellom Finansnæringen og offentlig sektor. Andre områder er transportsektoren og smart city, politi/sikkerhet, miljø/klima, geodata, arbeidsmarkedet, etc. Regjeringen må derfor benytte anledningen til å se hvordan det å gjøre offentlige data tilgjengelig, kan bidra til å skape en digital, nasjonal utvikling på bred basis. Endring av lovverket, finansiering og organisering av tiltakene, må sees under ett – på tvers av aktører og sektorer.
Nasjonal e-helse strategi
Dette som er beskrevet her, er ikke den offisielle e-helse strategien slik den er lagt frem av Direktoratet for e-helse. Den er basert på Stortingsmeldingen «Én innbygger – én journal», og utviklingen av en nasjonal kjernejournal. En slik journal vil inneholde (de fleste) helserelaterte informasjoner om den enkelte innbygger, slik at det blir lettere å behandle nye sykdommer fordi en kjenner pasientens sykdomsbilde (epikrise).
Men sånn sett er et slikt IKT-tiltak tilbakeskuende, og vil også ta lang tid å fylle med innhold. Mens utenlandske leverandører tilbyr teknologier for å forhindre sykdommer, er en digital kjernejournal en løsning som forteller hvilke sykdommer vi har hatt. Utenlandske aktører som tenker og handler annerledes, vil kunne ta innersvingen på det norske helsevesenet.
Det er derfor denne debatten om en nasjonal e-helse strategi egentlig er en debatt om hvilken næringslivsutvikling vi skal ha på dette området. «I helsetjenesten er vi helt avhengige av private IKT-leverandører når det gjelder leveranser av programvare, maskinvare og medisinsk-teknisk utstyr», sa Høie ved åpningen av Healthworld-konferansen. Men strategien må være noe mer enn å bruke private IKT-leverandører til å utvikle noen av løsningene.
Det er åpenbart at Direktoratet for e-helse og Forskningsrådet tenker videre enn helseministeren: De setter bruk av helsedata som grunnlag for etablering av en nasjonal konkurransedyktig IKT-industri – slik data- og leverandørindustrien ble i 80-årene.
Men til alle politikere som vil høre – og ikke minst til alle politikere som ikke vil høre:
En nasjonal e-helse-strategi er noe langt mer enn en digital kjernejournal.
