Den siste tiden har det gått flere samtidige debatter om hva som skjer når man deler data, spesielt data som det offentlige sitter på, og risikoen ved dette. Et poeng som går igjen er at offentlige data har stor verdi, og derfor må forvaltes klokt. Verken påstanden eller den påfølgende konklusjonen er særlig vanskelig å være enig i. Spørsmålene som imidlertid bør stilles er hva slags verdi dataene har og hva som er klok dataforvaltning.
For ordens skyld: Offentlige data er data som det offentlige forvalter. Det kan eksempelvis være skapt i forbindelse med offentlig tjenesteyting, rapportert fra næringslivet eller hentet fra samfunnet for øvrig. Denne typen data har ikke nødvendigvis en økonomisk verdi som en salgbar ressurs for det offentlige. Men, de er på ingen måte verdiløse. Tvert imot.
For det første har mye offentlig data stor verdi som produktivitetsøkende ressurs, ved å effektivisere arbeid og spare ressurser. For det andre har denne typen data ofte verdi som velferdsøkende ressurs, ved at data kan brukes til å gi bedre offentlige tjenester, bedre helse, færre ulykker, reduserte køer, reduserte klima- og miljøproblemer og andre effekter vi ser som positive. For det tredje kan de ha verdi for private aktører som utvikler tjenester basert på dem. Det er som regel her de største spørsmålstegnene melder seg. Hvordan skal staten forvalte disse dataene på en måte som skaper verdier for andre? For å svare på det spørsmålet er en ting viktig å ha med seg:
Offentlige data tilhører offentligheten
For at innbyggerne skal kunne påvirke og drive kontroll med det offentlige, må vi vite hva som skjer i offentlig sektor. Åpne data gjør det mulig for oss som innbyggere og for journalister og andre, å følge med på saksbehandling, pengebruk, prioriteringer og ikke minst effekten av ulike tiltak som kommer ved hjelp av data.
Hvordan har regjeringens elbilsatsning fungert? Hvor lang tid må folk vente på ambulanse i ulike deler av landet? Hvordan påvirkes Norge av klimaendringene? Dette er spørsmål data kan gi svaret på, og som kan påvirke politiske prioriteringer.
Åpne offentlige data gir oss en transparent forvaltning, kan bidra til å avdekke korrupsjon og maktmisbruk, og stiller det offentlige til ansvar for sine handlinger. Dette er imidlertid en verdi som ikke kan realiseres med mindre dataen legges ut åpent. Dette er nettopp også noe av årsaken til at det offentlige i dag er pålagt å gjøre en del informasjon tilgjengelig. Samtidig vet vi at alt for lite deles. Regjeringen antar selv at kun ca. 10 prosent av relevante datasett er gjort tilgjengelig. Årsaken til dette er nok komplekst, og vi kan ikke se bort fra at ressursmangel er en viktig del. Samtidig vet vi at mange også kvier seg for å dele av andre grunner, for eksempel fordi regelverket er uklart, at de mangler kompetanse om regelverket som finnes eller at det mangler insentiver for deling.
På tide med delingsplikt
Kommunal- og moderniseringsdepartementet utreder i disse dager mulighetene for å pålegge offentlige virksomheter å publisere informasjon, dokumenter og datasett for viderebruk. Deling av offentlige data må være regelen, heller enn unntaket.
En delingsplikt for offentlige aktører, vil kunne gjøre det enklere å vite hva som kan og skal deles, samtidig som det vil kunne hjelpe mot vondt i viljen enkelte steder. Det vil også kunne flytte deling opp på prioriteringslisten til diverse avdelingsledere og andre som disponerer ressursbruken. Vi har derfor stor tro på en slik plikt, og forventer å se dette som et av tiltakene i den kommende stortingsmeldingen om datadrevet økonomi og innovasjon.
Data er en fornybar ressurs
Et av motargumentene mot en eventuell delingsplikt og økt deling av offentlige data generelt, handler imidlertid om at også andre vil kunne skape verdier på offentlige data. Dersom data deles ukritisk, mener enkelte at vi kan risikere at store internasjonale aktører "sluker til seg alt", og tjener penger på disse.
En forutsetning for å åpne opp er nettopp av det ikke gis eksklusivitet. Tilgang bør ikke avhenge av fargen på passet. Også små- og mellomstore bedrifter i Norge har mulighet til å skape nye tjenester og verdier på offentlige data, slik mange gjør allerede.
Det kan selvsagt hende et utenlandsk selskap går av med seieren i konkurransen om å skape størst mulig verdier på datasett for offentligheten. Det er imidlertid ikke uten verdi for oss i Norge det heller. Dersom noen andre utvikler nye og bedre medisiner, bedre rassikring eller værmeldinger er ikke det uten nytte.
Data som råvare er ikke som oljen. Den har ikke en verdi som blir borte dersom noen lykkes med å bruke den. Data kan brukes, foredles og gjenbrukes. Den kan brukes til ulike formål og tjenester samtidig. Slik sett er det mer naturlig å se på data som en fornybar ressurs.
Om elven renner fritt kan alle bruke den, og om noen bygger et vannhjul på den hindrer det ikke andre i å gjøre det samme. Utfordringen kommer først når noen bygger demning eller gis enerett. Det kan ikke noen andre enn det offentlige selv gjøre. En delingsplikt vil sprenge en demning som i dag ikke gir hverken inntekter eller andre verdier. Det er god dataforvaltning.
Digitale omstillingsgrep
