Jonas Gahr Støre overrasket mange da han på Arbeiderpartiets landsmøte la frem en visjon for digitaliseringen av Norge.
Dersom han blir statsminister etter valget, vil han etablere et faglig tungt teknologiråd knyttet til Statsministerens kontor. Det er statsministerens ansvar, sa Jonas, å innhente de nødvendige faglige råd for «digitaliseringen» av Norge. Helsesektoren skulle bli det prioriterte målet. Norge skulle bli best på eHelse innen 2025, og digitaliserte ehelseprodukter skulle bli en eksportvare. Nestleder i AP Hadia Tajik fulgte opp med en kronikk i Aftenposten som nærmest varslet en ny næringspolitikk med modell etter den vellykkede oljesatsingen i 70-årene.
Dette ble fulgt opp i statsministerduellen som IKT-Norge hadde lagt opp til i forbindelse med sitt årsmøte NEO 2017. Her parerte statsminister Erna Solberg med at mens AP legger planer, så handler Regjeringen. Den har nå nedsatt et digitaliseringsutvalg under ledelse av statsministeren selv; Utvalget skal bestå av de statsråder som har særlig viktige digitale satsinger. Helse skulle være en prioritert oppgave. «Vi trenger politikere som ser fremover, og som griper de digitale mulighetene,» sa Erna.
Les mer her: Solberg skal lede regjeringens nye digitaliseringsutvalg selv »
Det er en viss forskjell mellom de to modellene som Jonas og Erna la frem: Mens Jonas vil styrke statsministerens kompetanse på digitaliseringens muligheter ved å etablere et teknologiråd, vil Erna gjøre dette ved bedre samordning mellom de statsråder som har tunge IKT-satsinger i sine områder.
Men det kan ikke forstås annerledes enn at de nå begge har felles forståelse om at «digitaliseringen» er helt sentral for omstillingen i norsk økonomi. De ser begge behov for å ta et overordnet grep for å skape det som er kalt Den fjerde industrielle revolusjon.
Et meget viktig tiltak
Men dette dreier seg i mindre grad om teknologi, men om næringspolitikk – slik også Hadia Tajik skrev i sin kronikk. Etablering av et Digitaliseringsutvalg under ledelse av statsministeren, er et meget viktig tiltak med det signal og symboleffekt som dette har. Det blir også et sentralt organ for å koordinere og styre Regjeringens politikk på dette området.
Men et slikt tiltak er en nødvendig, men på langt nær tilstrekkelig forutsetning for å nå målet. Dette har også med hvordan landet for øvrig blir styrt, hvordan rammebetingelsene og virkemiddelapparatet utformes, hvor effektiv offentlig sektor må bli, og ikke minst: Hvilke komparative fortrinn Norge har som nasjon i konkurransen med andre land.
Nå blir det enda viktigere å få vite hvilken næringspolitikk de to vil føre for å realisere det målet de begge tilsynelatende er enige om.
IKT-Norge konfronterte de to politiske lederne med noen »digitale krav» bransjeforeningen hadde. Sett i lys av hva de to partiene nå er enige om, burde andre «digitale krav» utformes. Her er mine forslag – med «fasitsvar» og begrunnelse – til fri benyttelse av IKT-Norge eller andre, for å følge opp nyheten om et statsministerledet Digitaliseringsutvalg:
6 nye «digitale» krav til Erna og Jonas
Vil betydelig skattelettelse, særlig innen bedriftsbeskatningen, føre til økt «digitalisering» og ny økonomisk vekst? Svaret er nei.
Produktivitetsveksten i Norge har vært for nedadgående de senere år, samtidig som oljeinntektene faller. Skattelettelser vil, sier Regjeringen, føre til mer investering og dermed bidra til større vekst i økonomien; økt vekst i økonomien gir flere arbeid. Skattelettelser er derfor budsjettnøytrale tiltak – de koster egentlig ingen ting, fordi vekst i økonomien vil gi økte skatte- og avgiftsinntekter til staten som oppveier skattelettelsene.
Men årsaken til den lavere produktivitetsveksten skyldes ikke mangel på kapital eller manglende investeringsvilje. Den skyldes manglende digitalisering av produksjons- og distribusjonsprosessene i mange næringer. Samtidig vil skattelettelser komme eksisterende bedrifter til gode; ikke nyskapningsbedrifter. Tiltaket er derfor ikke målrettet nok for å skape ny bærekraftig, økonomisk vekst.
Da må man ta Produktivitetskommisjonens rapport på alvor – flytte fokus fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Kunnskapsøkonomi er kompetanse på å anvende IKT kreativt til effektivisering av arbeidsprosesser, eller til å endre forretningsmodellene til etablerte virksomheter. En kan også skape helt nye produkter og tjenester ved hjelp av teknologi. Det er ikke store skattelettelser som vil gi den nødvendige omstilling innen norsk økonomi; all forskning tilsier at investering i forskning, utvikling, utdannelse og rammebetingelser for entreprenører og gründere gir langt større effekt.
Vil teknologien føre til at arbeidsledigheten øker? Svaret er nei.
Grunnen er at teknologien bidrar til å redusere produksjonskostnadene, men også å øke etterspørselen etter de varer og tjenester som på den måten blir produsert til lavere pris. Jonas hadde et godt eksempel ved å vise til at Madshus i dag lager nye ski til lavere produksjonskostnad enn det en kinesisk bedrift gjør. Grunnen er digitalisering av prosessene og kompetanseheving hos Madshus. Lavere produksjonskostnader og dermed økt salg, forsvarer en høyere lønn. Der vi har en konkurransemessig ulempe – høye kostnader i form av lønn – kompenseres ved smartere anvendelse av teknologi.
Det må være en regjerings oppgave å stimulere til kunnskapsarenaer som inspirerer og overfører denne type kunnskap også til småbedrifter og til nyetablerte. DigitalNorway er en slik arena, men den er topptung, og må suppleres med andre slik det er påvist tidligere, senest på Forskningsrådets Næringsdag.
Vil robotene erstatte jobber? Svaret er – i liten grad.
Noen jobber vil helt forsvinne, men i hovedsak vil robotiseringen føre til at en får bedre verktøy som igjen fører til enklere arbeidsutførelse med høyere presisjon og bedre kvalitet
Noen jobber vil helt forsvinne, men i hovedsak vil «robotiseringen» føre til at en får bedre «verktøy» som igjen fører til enklere arbeidsutførelse med høyere presisjon og bedre kvalitet. Det finnes utallige eksempler på dette innen helse- og transportsektoren. Økonomien vil vokse, etterspørselen etter tjenester øke og kvaliteten på tjenestene vil bli bedre. Igjen var Jonas klarere på dette enn Erna da han refererte til hva den svenske statsminister Stefan Løfven (tidligere metallarbeider) sa da han ble spurt om han fryktet ny teknologi? «Nei», svarte Løfven, «jeg frykter gammel teknologi».
Det må derfor være en regjerings oppgave å spille på det som er et norsk (og for så vidt skandinavisk) fortrinn i arbeidslivet, nemlig det tette samarbeidet med regjering og partene i arbeidslivet representert ved LO og NHO. Det er dette trepartssamarbeidet som har skapt den økonomiske vekst som vi nyter godt av.
Vil drivkraften i omstillingen og digitaliseringen av norsk økonomi ligge hos de store, topptunge industribedriftene våre? Svaret er nei.
Her mener jeg Erna tar feil når hun sier at vi må ta læring fra oljesektoren, og la de store industribedriftene som har lykkes tidligere med digitaliseringen av sin virksomhet, være «lokomotivene». Jeg mener ikke at disse bedriftene ikke kommer til å bety noe i fremtiden, men da kanskje først og fremst i form av teknologioverføring fra oljesektoren til helsesektoren. Satsingen på Digital Norway er absolutt et godt initiativ til kunnskaps- og kompetanseoverføring også til mellomstore bedrifter. Men «digitaliseringen» dreier seg i hovedsak om å anvende teknologi til å skape nye produkter til nye områder, og til å endre forretningsmodellene til etablerte industrier ved at deres verdikjeder åpner opp for gründeres produkter og tjenester. Hadde Jonas og Erna blitt med i det videre programmet som IKT-Norge hadde, hadde de fått sett mange eksempler på innovativ utnyttelse av teknologi på mange områder – fra avansert kirurgi til utleie av bysykler.
Det må derfor være Regjeringens oppgave å sørge for gode «rammebetingelser» i form av opsjonsregler og et mer effektivt virkemiddelapparat slik også »Gründeropprøret» i våres tar til orde for.
Er satsing på helsesektoren en riktig satsing? Svaret er ja – men med et forbehold.
Skulle man peke ut ett område som en burde satse på, måtte det være helsesektoren. Behovet for digitalisering og effektivisering av helsetjenestene er åpenbare, samtidig som Norge som nasjon har store og gode forutsetninger for å bli ledende på dette området – noe som både Jonas og Erna ønsker. Skulle man være i tvil om verdiskapningspotensialet for digitalisering i denne sektoren, kan en bare lese den helt ferske rapporten fra Menon som kom i forrige uke.
Direktoratet for e-helse har lagt frem sin strategi som innbyr til samarbeid med leverandørindustrien. NHO-president Kristen Skogen Lund sa forleden at Direktoratet for ehelse kan bli «vår tids Statoil» i den forstand at direktoratet kan bli en krevende bestiller/kunde som på samme måte som oljeindustrien skapte en lønnsom og konkurransedyktig leverandørindustri som hevder seg internasjonalt.
Men det tangerer et vesentlig poeng: I så fall bør man skape mange «Statoiler» på områder og i næringer som har potensiale til høy grad av digitalisering og produktivitetsvekst. En kan stille spørsmål ved om en skal gå bort fra den nøytrale næringspolitikken som det har vært tverrpolitisk enighet om siden 80-årene.
Denne politikken ble utformet på grunnlag av en stortingsmelding om «Strukturproblemer og vekstmuligheter i norsk økonomi» utarbeidet under ledelse av tidligere industriminister (som det het den gangen) Finn Lied. Uttalelsen satte strek for det tette samarbeidet mellom forskningsmiljøer, industrien og staten som markedsaktør og som var en sentral del av gjenreisningen etter krigen. Dette skapte lønnsom, norskbasert IKT-industri og næringer som benyttet seg av teknologien for å bli konkurransedyktige på verdensbasis - som i oljeindustrien og maritim sektor.
Nestleder i Arbeiderpartiet Hadia Tajik tar i den kronikken som er nevnt ovenfor med tittelen »Å skape arbeidsplasser», til langt å gå bort fra den nøytrale næringspolitikken. Det er imidlertid veldig uklart hva Hadia skriver. Hun sier på den ene side at det ikke er politikernes oppgave å peke ut vinnerbedrifter som vil være lønnsomme i fremtiden; politikernes oppgave er å «våge å ha verdiskapningsambisjoner for Norge». Imidlertid skriver hun like etterpå at en må ha en «aktiv næringspolitikk» for å skape arbeidsplasser i områder hvor vi har spesielt gode forutsetninger, som energi, hav og robotisering. Med andre ord peker hun nettopp på «vinnerområder» og «vinnerteknologi» – men hvor helse ikke blir nevnt.
Offentlig sektor må digitaliseres med den konsekvens at en får redusert antall ansatte til fordel for flere arbeidsplasser i privat næringsliv
Det reiser spørsmålet: Hvilken rolle mener Arbeiderpartiet og Høyre staten egentlig skal ha i «digitaliseringen» av Norge? Å legge til rette rammebetingelser slik at bedriftene og markedet selv kan realisere de verdiskapningsambisjoner for «digitaliseringen» av Norge, som politikerne ønsker? Eller gå skrittet videre og peke på vinnerbedrifter eller vinnernæringene som en spesielt bør satse på?
Hvor var elefanten i rommet?
Statsministerduellen som «duell» var særdeles interessant. Min oppfatning var at Jonas vant. Han var mer visjonær, mer klar på innhold og forutsetninger, og mer fremoverlent enn Erna. Men de har begge en utfordring i tillegg til de punktene som er nevnt ovenfor. Ingen snakket om «elefanten i rommet». Norge har i dag hver tredje arbeidstaker ansatt i offentlig sektor. Det betyr at det er høyere andel offentlig sysselsatte her i landet sammenliknet med privat sektor enn noe annet land i OECD-området. 3/4 av alle nye jobber her i landet skapes i offentlig sektor. Driftsutgiftene i offentlig sektor vokser raskere enn noen annen utgiftspost. Denne sektoren må digitaliseres med den konsekvens at en får redusert antall ansatte til fordel for flere arbeidsplasser i privat næringsliv.
Neppe en valgkampsak. Men viktig som ledd i den ambisjon som etableringen av et statsministerledet Digitaliseringsutvalg representerer.
