Deling av data er bærebjelken i digitaliseringen av Norge.
Som jeg har vist i en rekke artikler her på digi.no tidligere, er imidlertid dette et sammensatt og komplisert tema. De teknologiske mulighetene for deling av data, er langt mindre utfordrende enn problemstillinger knyttet til semantikk (begrepsinnhold) eller lovhjemler.
Nå har landbruks- og sjømatnæringen gjennomført en utredning om et like sentralt tema: Hvordan skal eierskap til data forvaltes ved deling av data gjennom lange verdikjeder? Utredningen er en del av OPS-programmet (Offentlig-Privat Samarbeid) som er initiert av Næringsdepartementets Forenklingsprosjekt. Prosessen ble kjørt som workshop med mange deltagere fra de ulike deler av verdikjeden i de to bransjene. Dette bidro til å skape eierskap til resultatet. DNV-GL var engasjert som fasilitator av prosessen. Du finner rapporten her.
Utredningen tar opp flere interessante aspekter som er gode læringspunkter for andre bransjer som tenker verdikjede-samarbeid:
Den kompliserte verdikjede
Aktørene hadde i utgangspunktet et uklart bilde av situasjonen. Det knyttet seg stor usikkerhet til hvilke aktører som hadde hvilke eierrettigheter til hvilke data. Dette skyldes at verdikjedene i seg selv er kompliserte samhandlingsprosesser, at dataene underlegges ulike lover, avtaler og hjemler i sin reise gjennom verdikjeden og at rolle- og ansvarsfordelingen ikke er klart beskrevet. Det skaper en innebygd motsetning eller pågående tautrekking mellom de som skaper data og de som nyttiggjør seg dataene.
Flere ledd i verdikjeden har interesse av å sikre seg eierskap til dataene. Men det er en felles oppfatning at det er produsenten av de opprinnelige rådataene (altså bonden eller oppdretter) som bør ha eierskap til de data som distribueres og verdiøkes videre i verdikjeden. Begrunnelsen er at bondens produksjon av mat, fôr og husdyr må betraktes som sentrale innsatsfaktorer for den verdiskapning som skjer i senere ledd i verdikjeden.
Motargumentet er at aktører som sammensetter og videreutvikler data fra flere ledd, gir en merverdi til dataene som den enkelte bonde eller oppdretter ikke alene kan gi. Slike aggregerte og prosesserte data oppfattes derfor å være eid av de aktører som utfører disse prosessene. Men her skiller bransjene og verdikjedene lag: I landbruket er disse aktørene eid av bøndene selv; noe slikt finnes ikke i sjømatindustrien. Eierstrukturen i verdikjeden er derfor avgjørende for hvordan dataene eies og forvaltes.
Bransjen deler også data med myndighetene for å dekke deres behov for tilsyn, statistikk etc. Næringene mener at forvaltningen etterspør mer data enn de egentlig har behov for. Samtidig opplever en at disse dataene «forsvinner» inn i offentlige data-økosystem som ingen egentlig har oversikt over. Stadige endringer i hjemler for innhenting av data, omorganiseringer etc. medfører at eierskapet er vanskelig å spore og å følge opp.
Hvilket prinsipp skal en da legge til grunn for eierskap til delte data? De to næringene har kommet frem til at det er produsenten av de opprinnelige rådata, de som oppstår under produksjonen og aktiviteten i de fysiske verdikjedene, som har eierskap til dataene videre i prosessen. Leverandører av fagsystemer og plattformer er støttefunksjoner til innovasjon og verdiskapning skal ikke ha eierrettigheter av disse data med mindre dette reguleres gjennom avtaler eller lovverk. Dette er i samsvar med EUs Code of Conduct som oppfattes som et overordnet, grunnleggende syn på eierskap til data.
En kan argumentere mot et slikt prinsipp på to måter. Det innebærer at produsenten av rådata blir ansvarlig for kvaliteten av tjenester som prosesseres av et senere ledd i verdikjeden. På den måten blir eieren av rådata ansvarlig for andre aktørers forretningsmodell. På den annen side vil det å fastslå så entydig at produsentene skal ha eierskap til dataene innebære at de får en egeninteresse i å forvalte data slik at det skaper størst mulig verdi gjennom hele verdikjeden.
Man kan altså diskutere resultatet. Men poenget er at en har kommet frem til en samforent forståelse mellom alle aktørene i verdikjedene. Her er derfor det første læringspunktet: Det er ikke resultatet som er viktig, men prosessen for komme frem dit.
Det tillitsbaserte samarbeid
Prosjektet viser at det ikke finnes noe fasitsvar for hvordan eierskap til deling av data kan avtales og forvaltes i ulike verdikjeder. Bransjenes verdikjeder er komplekse og sammensatte. Det er derfor bare bransjene selv, gjennom egen kompetanse og innsikt, som kan avgjøre hvilken strategi og løsning som er riktig.
Det er her prosjektet har sin betydning. Prosessen bidrar til en bevisstgjøring om hvordan en i felleskap kan skape større verdi av dataflyten gjennom hele verdikjeden. Dette bidrar til å skape en samforent forståelse mellom aktørene om hvem som har eierskap til dataene, hvilket ansvar forvaltningen av data innebærer og hvilke rettigheter og plikter det medfører å ha dele- og bruksrett av avledede data.
Dette skaper den tillitsbaserte relasjon mellom aktørene som er avgjørende for hvordan bransjen strategisk vil utnytte denne innsikten.
Den strategiske verdi av deling av data
Jeg har snakket med flere av aktørene i dette samarbeidet, og de peker alle på følgende momenter for hvilken verdi dette samarbeidet vil ha for næringene:
- Det vil bidra til å effektivisere hele verdikjeden noe som gir lavere kostnader i produksjonen og høyere kvalitet i produktene (produktivitetseffekten).
- Det gir bedre dokumentasjon til kunde, myndigheter og omverden om kvalitet i produkt og produksjon knyttet til sikkerhet og klimaeffekter (markedseffekten).
- De gjør det enklere å leve opp til EUs krav om rapportering ut ifra livsløpshendelser, det vil si total miljødokumentasjon i stedet for dokumentasjon på isolerte hendelser (internasjonal konkurransedyktighet).
- Det bidrar til å gi god datakvalitet for utvikling av tredjepartstjenester (innovasjonseffekten).
- Ved at bransjen selv har kontroll og eierskap til sine data, bygges det barrierer for at 3. part utnytter og «stjeler» data (konkurranse-elementet).
Deling av data skjer ikke bare mellom aktørene i næringen, men også mellom næringene og offentlig sektor. Næringene er avhengige av tilgang på offentlige data for å skape økt verdi i produksjon og produkt med utgangspunkt i både egne og offentlige data. Her mener næringene at Brønnøysundregistrene spiller en vesentlig rolle som nasjonal informasjonsforvalter av masterdata og registerdata. Dette understrekes også i det innspill som Ekspertgruppen for datadeling i næringslivet leverte til Digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland i forbindelse med regjeringens arbeid med stortingsmeldingen om «Datadrevet økonomi og innovasjon».
«Datadrevet økonomi og innovasjon»
Nytilsatt adm. direktør i DigitalNorway Liv Dingsør etterlyser i et intervju konkrete handlinger og ikke bare «strategiske innspill» i debatten om datadrevet økonomi og innovasjon. «Det er ikke mangel på innspill, råd og faggrupper som diskuterer utfordringer, muligheter og mål – men jeg syns det er relativt få som adresserer «hvordan», gjennom å peke på praktiske, konkrete og realiserbare løsninger som tar oss fremover i en datadrevet økonomi», sier hun.
Denne utredningen er svaret på den utfordringen. Den er nettopp et slikt konkret bidrag som DigitalNorway etterlyser. Den er også et bidrag til forståelsen av at det er bare bransjene selv som kan finne løsninger i komplekse og sammensatte verdikjeder, og at dette må skje gjennom en prosess hvor aktørene bevisstgjøres sine felles utfordringer og muligheter, og etablerer et tillitsbasert samarbeid.
Det, like mye som resultatet, er nøkkelen til å skape en «datadrevet økonomi og innovasjon» som regjeringen ønsker.
