Både Arild Haraldsen og digitaliseringsminister Nikolai Astrup har nylig skrevet om hvordan Norge skal få til mer deling av data. Astrup skrev blant annet at data må deles, foredles og gjenbrukes for å ha verdi, og at det et stort potensial når det gjelder deling av data på tvers i offentlig sektor.
Det er vi i Skatteetaten enige i og ser frem til den nye strategien for digitalisering av offentlig sektor. Men alle data er ikke gull.
Hvis vi skal bli informasjonstidsalderens alkymister, og gjøre flere offentlige data til gull, mener vi det er viktig med en tydelig strategi for utforming, etablering og forvaltning av offentlige datakilder. Hvem skal være ansvarlig for å forvalte hvilke opplysninger – og å dele de med alle andre?
Hva er ambisjonen for «kun en gang»?
Ambisjonen om «kun én gang» handler blant annet om å redusere byrdene av dobbeltrapportering til det offentlige.
Når noe er rapportert til for eksempel Folkeregisteret, skal alle andre hente informasjonen der i stedet for å be om samme informasjon på nytt. Å redusere kostnadene ved rapportering er viktig i seg selv, men ambisjonene for samfunnsgevinster av «kun en gang» bør være langt større enn å redusere dobbeltrapportering.
Ambisjonene må også dreie seg om det norske samfunnets evne til å nyttiggjøre seg offentlige data som en kilde til kollektiv kunnskap. Gode, autoritative datakilder har et stort potensial som ressurs for effektivisering og verdiskapning for både befolkningen, næringsliv og offentlig forvaltning.
Nye datakilder gir nye gevinster
Skatteetaten har erfart at deling av data gir en betydelig effektivisering for både offentlig og privat sektor. Samordningen av arbeidsgivernes rapportering av inntekter og arbeidsforhold til Nav, Statistisk sentralbyrå og Skatteetaten førte til effektivisering for både arbeidsgivere og forvaltningen.
Den såkalte a-ordningen ble etablert i 2015 som en helt ny datakilde med mer oppdaterte opplysninger og felles begreper på tvers av regelverk. I 2017 ble dataene tatt i bruk ved ny innretning av bostøtten fra Husbanken og senere har bruken blitt utvidet.
Men dataene har større potensiale i offentlig sektor enn dagens bruk, og det kan realiseres nye gevinster langt utover det som opprinnelig var tenkt ved etableringen.
Data fra a-ordningen kan også føre til besparelser i milliardklassen utenfor offentlig sektor. I samarbeidet med finansnæringen er det identifisert flere prosjekter hvor offentlige data kan realisere store gevinster for samfunnet. Både bankene og lånekunder opplever allerede effekten av samtykkebasert lånesøknad, hvor opplysninger som før ble levert manuelt, nå deles fra Skatteetaten med et brukerstyrt samtykke.
Utforming og datakvalitet er nøkkelen
Høy datakvalitet gjør det enklere å automatisere og effektivisere, men det er også viktig å forstå at datakvaliteten vil bli bedre av deling. Jo flere konsekvenser som knyttes til riktig rapportering – jo bedre blir opplysningene for alle som benytter de. Det er en god sirkel der rapporteringen blir riktigere og riktigere. Det har vi sett på inntektsopplysningene som blir rapportert gjennom a-ordningen.
Når Nav bruker de samme tallene til å beregne ytelser, blir det større konsekvenser enn når det «bare» kunne føre til feil skatt, og tallene blir da i større grad rettet og dermed korrekte.
Hvem skal forvalte hvilke data?
«Kun en gang» vil innebære en endring i hvordan ulike myndigheter i fremtiden får dataene de trenger. Mange i det offentlige vil måtte slutte å innhente data i egne skjemaer og tjenester. Men, gjenbruk av data fra andre myndigheter er ikke uten videre enkelt. Tilsynelatende like data betyr ikke det samme og begrepsdefinisjoner er ofte sterkt knyttet til det regelverket dataene er til for å ivareta. Begrepene inntekt og samboer er for eksempel ulikt definert i mange ulike regelverk.
Utforming og kvalitet er avgjørende for om en datakilde kan brukes på tvers i offentlig sektor, og det er nødvendig med samordning av regelverk, organisasjoner, begreper og teknologi. Felles offentlige datakilder må være utformet for gjenbruk og representere objektive beskrivelser av virkeligheten, uavhengig av definisjoner i regelverket for ett bestemt anvendelsesområde.
For å realisere det fulle potensialet av «kun en gang» må vi ha en tydeligere plan for hvordan vi samler oss om felles, autoritative datakilder. Flere offentlige datakilder må reguleres slik at de kan forvaltes til bruk på flere områder. Vi har i dag kun tre registre som er definert som nasjonale felleskomponenter: Folkeregisteret (for person), Enhetsregisteret (for virksomhet) og Matrikkelen (for eiendom). For alle andre områder er det ikke entydig definert hvem som skal være forvalteren av hvilke data.
Vi mener det er behov for at digitaliseringsstrategien er tydelig på hvem som skal innhente og forvalte hvilke data på vegne av en samlet offentlig sektor - «kun en gang» – slik at offentlige data blir det gullet vi alle ønsker oss.
